Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/339

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

skulde saa smaat nærme os pakisen. Den 1. og 2. seilet vi sydover uten at se andet end spredte isfjeld og hyppigere tiltagende isklumper, som ogsaa tydet paa, at der ikke var langt igjen. Ved 10-tiden om aftenen den 2. kom vi i slak drivis; veiret var taaket, og vi holdt det derfor gaaende nogenlunde i kurs mot Hvalbugten, som var bestemt til at være vor basis.

Paa flakene i isen laa adskillig sæl, og vi foretok jagt paa dem, efterhvert som vi gik frem; saasnart den første sæl blev skutt og bragt ombord, fik alle vore hunde sit første kjøtmaaltid siden Madeira; de fik al den mat de vilde, og spiste saa meget de orket. Ogsaa vi fik vor andel av sælen, idet vi fra nu av spiste fersk sælbif, idetmindste hver frokost; den smakte ypperlig for os, som i næsten ½ aar hadde været henvist til hermetik alene. Til biffen blev der altid servert friske tyttebær, som naturligvis gjorde sit til at gjøre den saa yndet. Den største sæl, vi fik i pakisen, var ca. 12 fot lang og veide mellem 400—500 kg. Enkelte pingviner blev ogsaa skutt, mest adéliepingviner; de er overordentlig fornøielige og saa nysgjerrige, som dyr kan bli; naar der var nogen i nærheten, som saa os, kom de straks nærmere for bedre at kunne betragte de ubudne gjæster. Blev de da altfor nærgaaende, var vi ikke sene om at ta dem; ti deres kjøt og specielt leveren smakte storartet. Albatrossene, som hadde fulgt os gjennem hele vestenvindsbeltet, var nu borte, og i deres sted kom de vakre snepetreller og antarktiske petreller.

Gjennem næsten hele pakisen hadde vi mere eller mindre tæt taake, først nat til 6. fik vi sol og fint veir, og vi saa da midnatssolen for første gang. En