Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/335

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

kokt tørfisk, fett og maismel rørt sammen. Hundene var aldeles vilde efter dette stof, og de begyndte snart at skjønne, paa hvilke dager det vanket; vi hadde ogsaa den glæde at se hundene komme sig for hver dag. Nede i isen fik de sælkjøt, saa meget de vilde, og da vi kom til barrieren, var de i bedre stand end da de kom ombord.

Da hundene hadde været ombord omtrent en maaneds tid, blev der forarbeidet mundkurver til dem av seilduk, og en vakker dag blev de sluppet løs. Det var nyt for dem. Flere vilde vist ikke tro de var løse og blev liggende paa sine pladser. De fleste gik derimot straks rundt for at snuse til sine medreisende og for at se paa lokalitetene. Ret som det var røk de i haarene paa hverandre, og undertiden slos de op til 20 stykker i en flok; men mundkurvene sat godt paa, og de fik aldrig gjort hverandre noget. Dette varte nogen dager; men da de skjønte, de ikke kunde saare sine motstandere, blev de roligere, og tilsidst blev det slut med hele slagsmaalet. Mundkurvene blev efterhaanden tat av de mest medgjørlige, og om ikke ret længe kunde allesammen gaa uten; men der blev naturligvis passet godt paa dem. Om litt blev de saa dresserte, at vi bare behøvde at snakke til dem for at faa dem til at være rolige, „shut up” eller „hold kjæft”, sagt i en passende streng tone var gjerne nok; et andet meget virksomt middel var at slaa en taugtamp haardt i dækket. Da de blev sluppet løs, var vi vidne til mange rørende gjensyn mellem gamle venner, som hadde staat bundet adskilt fra hverandre; de slikket hinanden, logret med halen og viste alle tegn paa glæde, de holdt sammen i tykt og tyndt og var i det hele tat uadskillelige.