Den næste morgen kunde solskiven saavidt skimtes
gjennem et slør av tynde stratusskyer, og dermed var
belysningen igjen nogenlunde normal. Da vi fik se,
hvordan omgivelsene var, viste det sig tydelig nok, at vi hadde
gjort ret i at stanse den blindebuk-lek, vi hadde drevet paa
med dagen i forveien. Den kunde ellers ha endt paa en
litet tiltalende maate. Midt i den kursretningen vi hadde
holdt, omtrent 500 meter fra vor leirplads, var overflaten
saa oprevet, at den nærmest lignet et sold. Bakenfor
veltet snemassene sig i vældige skavler utover en steil
styrtning paa nordvestsiden av de to fjeldtopper. Det var
umulig at komme videre med slædene ad den samme vei,
vi hittil hadde fulgt; men i løpet av dagen arbeidet vi os
ad en drøi omvei op til foten av den vestligste av
kollene. Vi var da omtrent 1 000 f. o. h.; nordenfor hadde
vi den foran nævnte bratte styrtning, mot syd var det
ganske flatt. Utsigten østover spærredes av de to koller,
og vor første tanke var at komme op paa toppen av dem,
men veirets guder hindret os igjen efter bedste evne.
Det satte ind med stiv sydost, som i løpet av en halv
times tid øket til en regulær blizzard. Saa litet det end
stemte med vort ønske, var der intet andet fore end
igjen at krype i telt. Paa en hel maaned hadde vi nu
ikke set stort andet end godveir, og den langt fremskredne
sommer hadde git os haab om at faa beholde det; men
paa et tidspunkt, da det mindst av alt passet, kom et
bedrøvelig omslag.
Den lyse antarktiske sommernat gik sin gang, mens vindstøtene rykket og slet i den tynde teltvæg; med den sydostlige vind fulgte megen nedbør; men fra den løse overflate hvirvledes snemassene op i fok, der stod som
