Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/230

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Vintern blev naa brukt til rusk med noe a’ hvert;
Maake snø, det har vi lært.
Sove, saa vi var om morran halvveis dau;
Spise, ja det gjorde vi au.
Moss hermetik i bokser av blik,
vi hver enda middag fik;
Faar uti kaal, carry og aal,
alt efter den gata, han Lindstrøm gaar.
Men jeg sier det blot o. s. v.

September kom, og vi drog ut paa vores tur,
Men den jobben blev litt sur:
Kuldegrader vanket i halvhundrevis,
Brændevinet, det fraus til is.
Slikt er ikke sundt, vi snudde helt rundt,
Ret hjem til stua, hvor det var lunt.
Det gik i et raus, som fanden var laus,
Hæler og fingrer og fjæs vi fraus.
Men jeg sier det blot: o. s. v.

Sola steg saa smaat, og varmen kom med den.
Fem mand drog avsted igjen.
Slik en tur, den vil jo altid bli litt stram,
Men den gangen kom de fram.
Vi vet det idag som en avgjort sag:
Sydpolen bærer det norske flag!
Hurra for ham, som førte dem fram!
Skaal, skaal, den skaalen var go, nam, nam!
Men jeg sier det blot: o. s. v.

Det merkedes snart paa flere maater, at vi var kommet op paa bredder, hvor tilværelsen artet sig helt anderledes, end den hadde gjort søndenfor den 66de grad. En velkommen forandring var temperaturstigningen; kviksølvet entret, omend smaat, forbi nulpunktet, og de mere eller mindre skindbetrukne individer ombord skilte sig ved de sidste rester av polarhabitten for igjen at gaa over til lettere og bekvemmere antræk. De som drøiet længst