Den 17. januar naadde vi frem til depotet paa 82° s. br.
Vi kunde allerede langt borte se, at her ikke hersket den
orden, som vi hadde forlatt det i. Ved vor ankomst
helt frem saa vi straks, hvad her var foregaat. De
utallige bikjespor, som hadde traakket pladsen rundt depotet
ganske haard, talte godt nok om, at rømlingene hadde
opholdt sig her i længere tid. Flere av kassene som stod
i depotet, var faldt ned, antagelig av samme grund som
„Else”, og i en av dem var det lykkedes slynglene at
trænge ind. Kjæks og pemmikan, som den indeholdt,
var der selvfølgelig intet igjen av. Men det gjorde os nu
intet, for vi hadde mat i overflod. De to hundeskrotter,
som vi hadde lagt paa toppen av depotet — „Uranus” og
„Jaala” var borte; ikke tændene engang var at se. Av
„Lussi”, som de hadde spist op paa 82° 3’ s. br. hadde de
dog latt tændene ligge igjen. „Jaala”s 8 smaa laa endnu
paa toppen av en kasse. De var merkværdig nok ikke
faldt ned. Forresten hadde bæstene sat tillivs nogen
skibindinger og lignende. Noget tap var det saaledes ikke
for os. Men hvem kunde nu vite, hvorhen disse udyr
hadde lagt veien? Var det lykkedes dem at finde
depotet paa 80° s. br., saa hadde de sandsynligvis paa denne tid
fortæret vort forraad av sælkjøt der. Det vilde jo
naturligvis være beklagelig, om saa var skedd, selv om det jo
nok ikke var av nogen fare hverken for os selv eller
vore dyr. Rak vi først 80° s. br. skulde vi nok komme
helt frem ogsaa. Foreløbig fik vi trøste os med, at vi
ingen spor kunde se, som fortsatte mot nord.
Vi tillot os en liten fest her paa 82° s. br. Friskt i minde staar endnu den „chokoladegrøt”, som Wisting serverte til dessert. Vi var alle enige om, at den hadde rukket
