Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/184

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

fokskavler iblandet med blanke, isagtige flater. Gudbevares, som vi skiløpere maatte stræve for at holde følge. For Bjaaland var det jo ikke saa vanskelig. Han hadde fløiet fortere i endnu værre terræng, han. Men for Hassel og mig stillet forholdene sig anderledes. Jeg saa av Hassel snart en arm, snart et ben, og snart saa jeg ham gjøre de mest fortvilede bevægelser for at holde sig paa benene. Heldigvis kunde jeg ikke se mig selv. Hadde jeg kunnet, er jeg viss paa, at jeg vilde ha faat mig mere end en hjertelig latter.

Tidlig denne dag dukket Helmer Hanssens fjeld op. Terrænget gik nu i svære bølgeformationer, noget vi ikke følte i tykken paa sydgaaende. Saa svære var disse bølgedannelser, at landet alt i ett skjultes for os. Den første gang vi saa Hanssens fjeld var oppe paa toppen av en av disse bølger. Det saa da ut som toppen av en skrugar, som saavidt stak op over overflaten. I begyndelsen forstod vi aldeles ikke, hvad det var. Det var først næste dag, vi virkelig forstod det. Det var disse sylspidse isblokker som dækket fjeldets top, der en for en kom tilsyne. Som før nævnt var det først ved denne anledning, vi fik sikkerhet for, at vi virkelig var paa ret vei. Alt hvad vi ellers saa av land var os fuldstændig fremmed. Vi kjendte absolut ingen ting igjen.

Den 31te passerte vi 87° s. br. og kom saaledes med sterke skridt nedover mot „Fandens dansegulv” og „bræ”. Dagen efter — aarets første dag — var straalende fin ÷ 19° og en fin, god bris i agterenden. Til vor store glæde fik vi kjending av landet omkring „Slagteren”. Det laa jo endnu langt borte, men hildredes op i den varme, solfyldte luft. Vi var overordentlig heldige paa vor