Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/179

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

appetit hadde tiltat foruroligende de sidste dager. Det viste sig, at vi skiløpere utviste en langt større graadighet end kjørerne. Det var nogen dager — nogen dager bare — jeg tror, vi tre, Bjaaland, Hassel og jeg selv, uten at blunke vilde ha sat smaasten tillivs. Kjørerne merket aldrig denne uthungredes appetit. Jeg har tænkt mig muligheten av, at det kunde skrive sig fra, at disse under kjørselen kunde støtte sig til slædene og saaledes faa et hvile- og støttepunkt, som vi andre, der ingen slæder hadde, helt maatte undvære. Det skulde jo ikke synes saa meget bare at lægge en haand paa slæden under marsjen, men i længden, dag efter dag, kan det dog muligens ha sin betydning. Heldigvis var vi saaledes utstyrt, at vi kunde øke vore dagsrationer, da denne fornemmelse av hunger kom over os. Ved avgangen fra Polen la vi saaledes paa vor ration av pemmikan med det resultat, at den ubehagelige rovdyrappetit snart gav sig, og efterhaanden skrumpet ind til en ganske almindelig god, dagligdags mathug.

Vor arbeidsmaate i denne første tid efter tiltrædelsen av tilbakereisen hadde vi ordnet saaledes, at vi begyndte vort morgenstel klokken 6 eftermiddag. Klokken 8 var vi gjerne helt færdige og tiltraadte saa dagens marsj: En stund over midnat var de 15 kvartmil (28 kilometer) utgaat, og vi kunde atter reise vort hus, koke vor mat og søke hvile. Men denne hvile, den blev os snart uutholdelig lang. Dertil kom en forfærdelig hete — efter omstændighetene — som gjorde, at vi ofte maatte ut av soveposene og ligge uten noget over os. Disse hvilestunder paa 12—14, ja, like op til 16 timer var paa denne første del av tilbakereisen noget av det, som satte vor taalmodighet paa