Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/170

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

meget. De var undertegnet av Beck og Rønne. De hadde god tro paa os. Efterat vi var færdig med dette, gik vi ut, og teltdøren blev forsvarlig gjensurret, saa der ingen fare var for, at vinden skulde faa tak den vei.

Og saa farvel til „Polheim”. Det var et høitidelig øieblik, da vi blottet vore hoder og hilste vort hjem og vort flag farvel. Og saa blev blev vort reisetelt tat ned og slædene pakket. Nu skulde hjemreisen begynde — hjem, hjem, skridt for skridt, mil for mil, indtil de mange var naadd. Vi kjørte straks ind i vort gamle spor og fulgte dette. Mange ganger snudde vi os for at sende „Polheim” det sidste blik. Den dampagtige, hvite luft kom igjen sættende ind, og det varte ikke længe, før det sidste av „Polheim”, vort lille flag, forsvandt av syne.

Føret var glimrende, og alle særdeles oplagt, saa det gik avsted med fart. Man skulde næsten tro, bikjene forstod, at det bar hjemover igjen. En mild, sommerlig vind med ÷ 19° C var den sidste hilsen fra Polen. Da vi kom til teltpladsen, hvor slæden var sat igjen, stoppet vi og tok med os enkelte ting. Herfra kom vi ind i varderækken. Vore spor var allerede blit meget utydelige, men takket være Bjaalands udmerkede syn holdt han dem dog ganske bra. Vardene gjorde imidlertid sin tjeneste saa vel, at spor var næsten overflødige. Skjønt vardene ikke var høiere end de var — 1 meter —, var de dog overordentlig let synlige paa den jevne flate. Stod solen paa dem, skinte de som elektriske fyr. Stod derimot solen paa den anden side, var de i skyggen saa sorte, at man skulde ta dem for sorte stener.

Vor hensigt var nu for fremtiden at benytte natten til at reise paa. Fordelene derved var mange og store.