Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/130

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

naar slædene kom i berøring med den. Naar slædene naadde op paa disse seige fokskavler, og hundene befandt sig paa glatisen og intet tak fik med sine klør, kunde de, trods sin bedste vilje, ikke greie at hale slæden over. Kjørerne var da nødt til at lægge hele sin kraft til, forat slæden ikke skulde stoppe. I forening lyktes det som oftest mennesker og dyr at faa slædene over.

Ut paa efter middagen begyndte overflaten igjen at bli mere forstyrret, og store sprækker krydset gang paa gang vor vei. Disse sprækker var igrunden temmelig farlige. De saa meget uskyldige ut, idet de nemlig var ganske fyldt med sne. Men ved nærmere bekjendtskap med dem lærte vi at forstaa, at de var langt farligere, end vi til en begyndelse drømte om. Det viste sig nemlig, at der mellem den løse snefyld og de faste iskanter var et ganske bredt, aapent rum, som førte like ned i dypet. Snelaget, som dækket over, var i de fleste tilfælder ganske tyndt. Naar man kjørte ut paa en saan snefyldt spræk, skedde der som regel intet, men naar man skulde op paa den anden side, var det, at det kritiske øieblik nærmet sig. Her kom nemlig hundene op paa den glatte isflate og kunde intet tak faa med klørne, saa kjøreren selv alene maatte hale slæden op. Det var under det krafttak, som han her maatte præstere, at han gik gjennem det tynde snedække. Han tok under disse omstændigheter et godt, fast tak i slædesurringen eller i en speciel tougstrop, som var gjort med disse anledninger for øie. Men vanen gjør selv den forsigtigste uvorren, og det hændte flere ganger, at enkelte av kjørerne var paa god vei ned i „kjelderen”.

Letet denne kjøringen paa hundene, saa letet den sandelig ikke mindre paa menneskene. Hadde det endda