Side:Amundsen,Roald-Sydpolen II-1912.djvu/106

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

og tvers paa vor kurs laa en stor, gammel bræ. Solen stod like paa den og viste os en flate opfyldt av svære forstyrrelser. Nærmest ved land var disse forstyrrelser av den art, at vi bare med et flygtig øiekast var paa det rene med, at al fremkomst den vei var umulig. Men like i vor kursretning, ret paa bræen, saa det ut til — saa langt vi kunde se da — at vi kunde komme op.

Taaken kom og gik, og vi maatte benytte de klare øieblikke til at orientere os. Bedst vilde det jo været, om vi kunde ha gjort holdt, sat op vort telt og ventet til et skikkeligt klarveir indtraf, saa vi kunde overse terrænget i ro og mak og vælge den bedste vei. At gaa frem uten at vite, hvordan terrænget saa ut, var ikke bra. Men hvor længe skulde vi vente paa klarveir? Det spørsmaal var ikke til at besvare. Kanske baade 8 og 14 dager, og det hadde vi ikke tid til. Saa heller like paa og ta hvad der maatte komme. Hvad vi kunde se av bræen saa temmelig brat ut. Det var dog bare i retningen fra syd og til sydost under det nye land, at taaken fra tid til anden drog sig bort saa meget, at vi kunde se noget. Fra syd og mot vest laa taaken tyk som grøt. De svære revner, kunde vi se, tapte sig inde i taakemassen. Hvordan bræen var der vestpaa maatte foreløbig staa hen. Det var mot syd vi skulde, og der var det mulig at komme op paa et stykke.

Vi fortsatte vor marsj, indtil terrænget begyndte at faa føling av bræen i form av smaarevner, og saa gjorde vi holdt. Det var vor hensigt at letne vore slæder, inden vi tok fat paa bræen. Av det lille vi kunde se, fremgik det tydelig nok, at vi vilde faa en haard tørn. Det gjaldt derfor at ha mindst mulig paa slædene. Vi gik straks