Side:Aasen - Ervingen.djvu/41

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent
43

Aamund.

Eg heve baade seet henne og talat med henne; men eg var no ikkje so hæv, at eg kjende henne. Eg visste ikkje, kvat Manns Barn ho var, fyrr en no nyst. Maa eg spyrja, um ho er fest elder forlovad?

Hermann.

Ja, hun er nok saa. Nei — om Forladelse, jeg er saa fuld af Tanker —, nei, kun er nok ikke forlovet. Der har kun været talt om en Forlovelse; men kun vilde ikke rigtig samtykke, og saa blev der ikke noget af.

Aamund.

Eg maa segja, eg likar henne so vel, at eg aldri heve tykt so vel um nokor Gjenta fyrr. Od hadde eg kunnat vita, at der var nokor Von fyre meg til aa koma saman med henne, so vilde eg halda det fyre mi største Lukka.

Hermann (avsides).

Det var noget nyt! (Høgt). Jeg veed ikke, hvad jeg skal sige. Det er noget som jeg ikke har tænkt paa, og slige Ting burde man betænke rigtig vel. Det kunde maaske lade sig gjøre. Jeg vil tale med hende derom, eller kanskee jeg først faar tænke lidt over Tingen, og imidlertid kunde du tale med hende selv, — ja jeg mener bare: saa løselig, saa foreløbig, saa indtil videre. (Ser seg um). Hun er i Nærheden; jeg ser hende der borte. (Aamund gjeng). — Naa, der træffer kan hende. — Det er noget nyt dette; men hvem veed, om det ikke er det bedste? Vistnok blier nu denne Mand ikke saa let at lede eller paavirke, som Trond vilde være; men saa har han da ogsaa store Fortrin fremfor Trond, og saa er der endelig denne Arveret, som her kommer i Betragtning. Jeg er kjed