Side:Aasen - Ervingen.djvu/31

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent
33

berre Slarv, som var ein Mann til Skade og ingen til Bate. Men det kunde vel henda, naar eg kom i nokon Strid med Mannen sjølv, at eg vilde lata honom høyra, at eg visste det. Elles var det ikkje nokot til aa drøsa med.

Hermann (avsides).

Det er sandelig en bedre Karl, end jeg havde tænkt. (Høgt). Det glæder mig at høre, at De har en saadan Tænkemaade, og jeg maa atter bede om Forladelse for, at jeg ikke nar modtaget Dem, som jeg skulde. De vil ellers let indsee, at det maatte falde mig lidt fortrædeligt at komme i nogen Tvist om denne Eiendom.

Aamund.

Det kann eg inkje undrast paa.

Hermann.

Det vil altsaa være mig en Trøst, at jeg har med en saa fornuftig Mand at bestille. Og forøvrigt faa vi vel først høre, hvad Loven siger om Tingen.

Aamund.

Ja, det verd vel det rettaste, det.

Hermann.

Og saa faa vi da tale nærmere om Sagen en anden Gang. Nu for Øieblikket har jeg noget at udrette. Far vel saalænge. (Gjeng).

Aamund (aaleine).

Jau, no kom det annat Maal i Bjølla! Eg karm ikkje annat segja, en eg harmast paa all den Skamrøda um vaare Foreldre og all deira Sed og Viis. Og kvat Fyremun hava no slike Folk? Han er komen fraa ein liten Skarvegard, som heiter Saudebakken; difyre skriv han seg Sauenbach. Han var Krambud-

Ervingen
3