vera viss paa, at den eine skynar, kvat den andre segjer. Det er lenge no, sidan eg var so heppen. Eg kom ofta i Lag med gildt Folk og hadde ymist Moro med; men det vardt aldri nokot fullkomet Skyn; naar dei skjemtade og logo, tykte eg ofta, at der var ikkje nokot til aa læja aat; og naar eg sjølv skulde segja nokot fyndigt og trøysamt[1], so var det liksom dei inkje høyrde det elder visste, kvat eg meinte. Her slepp eg aa ottast fyre slikt.
Ja, her skal du faa Lov til aa bruka Heimemaalet ditt. — Men eg er so forviten til aa høyra, kor det stend til uti den store vide Verdi. Kann du segja meg med nokre faae Ord, kor det ser ut i dei gildaste Bygdom der?
Det er snaraste aa segja, at det ser ut som i ei Maurtuva; det kryp og kravlar paa alle Kantar, det strævar og staakar paa alla Sidor; det er ei endelaus Røra, som det stend i Steinbrjotar-Visa. Ja, den Visa deve du vel ikkje høyrt; eg skal kveda denne aat deg, um du vil.
Ja, lat faa høyra!
Dei træla, — dei træla
fraa Morgon til Kveld, ja dei træla.
Dei stræva, — dei stræva,
det varer um Alder og Æva.
Dei freista alt, som dei kann vinna,
dei sanka alt, som dei kann finna.
Ja dei leita, — ja dei leita
etter alt det, som Vinningar kann heita,
- ↑ morsomt.