Side:A O Vinje - Storegut.djvu/24

— 25 —

Vaar Lagnad, sagde Folk, so ut vardt skift,
for me av berre Elsk oss hadde gift,
og aldri vilde slaa det minste av,
og tru paa det, som mest i Pungen gav.

Men Tingen var, sovidt eg no kann sjaa,
at Feet vaart me godt ei passad paa
Og naar som tidt eg Hestar hadde bytt,
eg attpaa merkte at eg stødt var snytt.
Eg trodde Livet ei med Heste-Hov,
og aldri aat meg som eit Klodyr grov.
Kring Born og Kona sat eg altfor glad
og altfor myket las i Bok og kvad.
Og Anne var paa sama Gjerd som eg,
og tenkte meir paa andre en paa seg.
Naar Fatikmann med Posen tryglad paa,
ho tidt gav burt det Korn, eg skulde saa.
Og so me gløymde burt vaar eigen Munn,
til me paa Slutten gjekk fraa Gard og Grunn.
Og det, me fekk til Løn, var litet godt:
Det var, som kvar kann vita, Spe og Spott.
For Folk er kloke og som Isen haale:
Eg gjekk fyr Galning, Anne fyr ei Jaale.

Men Born me hadde som det gode Gull.
Sovidt eg minnest, var det Tylvti full.
Og difyr saag eg ingen Mann meg lik.
Den, som hev’ mange gode Born, er rik.
Som Blomen gro dei upp og faa si Tid,
og Verdi er fyr alle stor og vid,