53
ten og aandfull som til Fjells trur eg myket kjem af det, at han ikke er upfødd ihop med Gjeiter. Dette kan no vera som det vil og til Ettertanke, men eg skal aldri gløyma dei Vaardagar, daa me ventad Gjeitungar. „Lykle“ fekk altid Tvinlingar, som hadde „Lyklar“ som Mo’r si. Daa dei vardt so tri fire Dagar gamle spratt dei enda til Veders og snudde seg kring i Lufte og kastad det vesle reine og kvike Hovudet sit attom Bogen og mekrad Gledesljod med sit granne Mæle. Det var ikke Graat der, endaa eg saag tidt Taarer trilla ned etter Kinnbeinom deires, daa dei vardt afvande fraa Mo’r si, so me kunde faa Gjeitemjolk. Daa fann eg grøne Straa og Smaalauv aat deim, og strauk deim og lovad deim Vaksnekveiken for Barneleiken. So sleikte dei meg og hoppad upaa meg liksom dei før hadde hoppad upaa Mo’r si, og so stangad meg med sine smaae Horn, og grove meg med Framfotom, og kjætte seg og sprunge upetter Ryggen min. Dei gløymde snart Mo’r si liksom alle Smaaborn, og leitad etter meg i Staden, og mekrad og hoppad af Glede, naar dei funne meg atter.
Ja, det er fagre Smaaborn: so reine som saape-tvegne og med slik Tanke i Augo og Andlit, at det er so det sprakar af deim, rett som naar du stryker svarte Katten i Myrkret. So kliva dei upetter alt, som til er, kasta seg tilbake og sviva
