Hopp til innhold

Side:Østbye - Tragedier (Sofokles).pdf/185

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
Foran kongeborgen i Teben.

ANTIGONE.
Ismene, søster, barn av samme far og mor!
Sig, vet du noget ondt vi to som lever end,
ei faar av Zevs som arv fra Oidipus, vor far?
Ti ingen smerte, intet vanheld, ingen skam
og ingen skjændsel findes, som jeg ei har set
at vi med gru maa bære som vor tunge lod.
Og nu! hvad er det for et paabud som vor drot
igjen har kundgjort, heter det, for byens folk?
Sig, har du hørt det? Vet du, eller vet du ei
at uvens haarde skjæbne[1] nærmer sig en ven?

ISMENE.
Ak nei, Antigone. Ei har et glædens ord
og intet smertens budskap naadd mig om en ven
ifra vi tvende mistet paa den samme dag
to brødre som fandt døden for hinandens haand;
men siden nu i denne nat argeiers hær
har stevnet bort fra byen, vet jeg intet mer
om større lykke eller sorg skal times mig.

ANTIGONE.
Det visste jeg, og derfor har jeg kaldt dig ut
fra borgen, saa alene du kan høre det.

ISMENE.
Hvad er det? Klarlig varsler nu dit ord en storm.

  1. Den værste skjæbne var, ikke at bli begravet. Den døde kunde da ikke finde ro i underverdenen.