Hopp til innhold

Peter van Heeren har faat blod paa tand/09

Fra Wikikilden
◄  VIII.
X.  ►

«Nu, Peter,» sa Tatjana, da de tre en stund senere møttes til lunch.

Peter saa spørgende paa hende. Saa rystet han paa hodet.

«Nei, Tatjana, ikke nu,» sa han. «Folk kunde se os.»

Tatjana sukket opgit.

«Jeg mener, nu skal De fortælle os hvad det er som er foregaat. Vi vet jo endnu ingen ting andet end at De pludselig kommer ombord og optrær der som om De eiet hele skibet.»

«Ja men det gjør jeg jo ogsaa.»

«Vær nu alvorlig et øieblik, Peter, De bare tøver.»

«Nei, ikke det mindste, min sjæls utvalgte. Det hele er meget enkelt.»

«Tok De Madame Raskowsky til fange?»

Peter lo.

«Madame Raskowsky var en skuffelse,» sa han, «den tid jeg hadde anvendt paa hende var helt bortkastet. Tror dere paa røde hunde?»

«Hvad? De sier ikke at hun fik de røde hunde?»

«Sludder, ordentlige røde hunde, røde hunde som gaar tvers over veien fra høire til venstre foran dig.»

«Ulykke,» sa fru van Heeren bestemt.

«Netop. Ulykke. Har jeg ikke visst det før saa vet jeg det i hvert fald nu.

En rød hund tvers over veien foran en dame fra høire til venstre betyr ulykke for den yngling som damen skal ut og bedra sin mand med.»

«De sier ikke, Peter, at De hadde tænkt at bedrage mig med den væmmelige Madame Raskowsky?»

«I en god hensigt, Tatjana, husk det og desuten ved stedfortræder, — jeg hadde sendt Deres bror avgaarde med bilen for at bortføre hende.

Men som sagt saa kom denne røde hund og hele min skjønne plan gik i vasken. Der sat jeg.»

«Og saa?»

«Ja saa, — saa kjøpte jeg «Iswetzia.»

«Kjøpte du «Iswetzia»? sa begge i munden paa hinanden.

«Ja, jeg maatte gjøre det, skjønner dere; der var virkelig ingen anden utvei.

Dere forstaar, — da den røde hunden hadde forstyrret mine planer saa det litt mørkt ut en stund. Jeg er for litet vant til motgang, — den virket som en halv knock-out, — jeg tok matten som man sier og tælling til 9. Saa gik jeg op til Cherbulier som var døddrukken. Jeg prøvet at forklare ham situationen, men hadde ikke indtryk av at han opfattet noget av det hele. Da jeg var færdig mumlet han:

«Kjøp den gamle pram.»

Først trodde jeg han sigtet til Madame Raskowsky, derefter fik jeg tak paa vennen Roederer i telefonen. Han hjalp mig med at faa det hele ordnet. Saken er den at sovjetregjeringen har villet sælge baaten længe, men det har ikke lykkes at faa nogen kjøper.

Roederer fik tak paa chefen for det firma som hadde underhandlet om kjøp tidligere. Derefter fik vi fat paa Raskowsky og ordnet det hele.

Alene hadde jeg ikke kunnet greie det paa saa kort tid.

Vi satte endel betingelser i salgskontrakten, blandt andet at jeg som representant for de nye eiere skulde overta baaten i formiddag og at transaktionen skulde hemmeligholdes indtil jeg kom ombord. Kapteinen fik traadløst telegram om det inat, ellers var der ingen som visste noget om det.»

«Men om de nu ikke hadde villet gaa iland?»

Peter lo.

«Jeg hadde gardert mig mot den mulighet.

Jeg hadde med mig en check paa et passende beløp til hver eneste av de ombordværende og jeg meddelte dem at alle som vilde hæve penger paa sin check maatte indfinde sig i banken inden 12.

De fleste forsvandt som aander i en fillehaug uten engang at si farvel til kapteinen og de som var igjen var temmelig skikkelige folk som i hvert fald heller vilde være vore venner end Sibileftfs. — Kapteinen er i virkeligheten en hyggelig gammel røver, en bra kar, bortset fra at han drikker som en svamp.»

«Og nu er det altsaa du som eier «Iswetzia»?»

«Absolut.»

Fru van Heeren saa strengt paa Peter.

«Jeg forstaar ikke at du kan finde paa at kjøpe den skitne fæle baaten,» sa hun. «Ja det sier jeg dig, jeg sætter ikke mine ben ombord der. Hvad i Herrens navn skal du med den?»

«Med «Iswetzia»? Ja du sier noget, Mummy, hvad skal jeg gjøre med den. Jeg faar gaa hen og bli sjørøver. Det er det eneste jeg kan skjønne den kan egne sig til. Sjørøveri er likesom blitt litt avlægs nu, men det er i grunden synd. I virkeligheten maa det jo være skrækkelig morsomt at staa og se paa sine uvenner gaa ut over en planke som stikker ut fra skibssiden. Særlig hvis der er meget hai i farvandet.

Jeg tror vi blir sjørøvere, Mummy, synes du ikke det var en god idé?»

Fru van Heeren rystet paa hodet.

«Ikke paa det skibet,» sa hun. «I hvert fald maa det skures og males ordentlig først, ellers er det ikke tale om at du faar mig med selv om du har ti planker stikkende ut fra skibssiden.

Forresten,» fortsatte hun drømmende, «det er nok en del som jeg synes det kunde være morsomt at se i den situation. Ja, ja, den tid den sorg. For dem som gaar paa plankerne altsaa.»

«Peter,» avbrøt Tatjana, «si mig hvad gjorde De egentlig med Sibileff? Satte ham i fyllearresten, hvad?»

«I fyllearresten. Ja, hvor vilde De vi skulde gjort av ham. Ombord vilde han bare gjøre ugagn. Hit kunde jeg ikke ta ham, saa gav jeg ham en god dosis æther og pumpet derpaa en del vodka ned i halsen paa ham.

Jeg tok ham med iland og kjørte ham til en politistation sammen med en av skibsofficerene som var blit fuld selv, men som i hvert fald syntes det var en prægtig spøk.

Paa politistationen var de aabenbart noksaa lei av at ta imot fyllearrestanter fra «Iswetzia», men vi gav dem en mindre sum og sa vi gjerne vilde være kvit ham, fordi skibet var solgt.

Han slipper nok ikke ut med det samme igjen heller, for vi forærte hans kontanter til officeren som hjalp mig med ham og sa til commisairen at de godt kunde holde paa ham litt.

I grunden er det bare bra, for Paris er meget hyggeligere uten at ha Sibileff med hans bomber og snigmordere i hælene hele tiden.

Da de kjørte fra hotellet for at vende tilbake til Paris saa de fra bilen et siste glimt av «Iswetzia» ute paa havnen.

«Hvad er det for et merkelig flag du har heist ombord, Peter?» sa fru van Heeren.

«Aa det,» sa Peter og lo fornøiet, «ja det glemte jeg jo at fortælle dere. Hilmer var jo nemlig ogsaa ombord paa «Iswetzia» som dere kanske ikke vet. Han kom ombord der idag morges like før mig. Han vilde vel gjerne ha glæden av at se mig eksportert, tænker jeg. Desværre var han paa dækket akkurat da jeg kom og for at han ikke skulde forstyrre idyllen med Sibileff nede i kahytten blev jeg nødt til at faa ham indespærret i en av officerslugarene. Jeg glemte ham faktisk fuldstændig indtil kapteinen mindet mig om ham da vi skulde gaa fra borde. At ta ham med iland syntes jeg ikke der var nogen mening i og heller ikke hadde jeg nogen som kunde bli igjen og passe paa ham til jeg kan faa sendt nogen nye folk derut for at gjøre rent og passe paa. Saa satte jeg en kasse skibskjeks ind til ham og lot ham være i kahytten. Han er nu den eneste ombordværende paa «Iswetzia».»

«Men flagget da?» spurte Tatjana. «Hvad har egentlig det med Hilmer at gjøre?»

«Flagget,» sa Peter. «Kjære, kjender dere ikke det? Det er jo karantæneflag. I den internationale code betyder det: pest ombord. Jeg syntes det var meget træffende. Det var det siste jeg ordnet med før jeg forlot baaten.»