Peter van Heeren har faat blod paa tand/07
«Saa,» sa Peter da Sibileff var forsvundet, «nu til arbeidet. Først et brev til kamerat Raskowsky.
Jeg maa faa fætter Herman fra legationen til at levere ham det personlig, det vil sikkert passe godt for Herman at være budbringer for en blackmailer.»
Han satte sig rolig ned ved skrivebordet.
Da ringte telefonen.
Nu var forholdet det at det som skulde telefoneres var alt færdig.
Efter Peters mening kunde derfor Paris' telefonvæsen ta sig en kortere ferie.
Peter ringte paa Jeremias.
«Ta telefonen,» sa han, «jeg er bortreist. Faa rede paa hvem det er.»
Peter hørte med stor sindsro paa de forskjellige løgne som paa en høflig maate blev avlevert til hørerøret. Jeremias spurte om navnet, — aabenbart forgjæves, — saa hørte Peter «ja vel, Madame,» — fra den dame som han skulde ha truffet i aften, — Peter rev hørerøret ut av tjenerens haand og vinket ham væk.
«Gud er De der, hr. van Heeren, jeg var saa ræd for at De virkelig var reist,» hørte han Madame Raskowskys stemme i telefonen.»
«Jeg stod netop ifærd med at ta avsted for at træffe Dem, Madame.
«Du gode Gud, hvor heldig at jeg traf Dem, — De maa ikke bli sint paa mig.»
Hun vil undskylde sin forsinkelse, tænkte Peter, et høist bemerkelsesværdig menneske dette.
«Umulig, Madame,» sa han høit.
Han ante ikke i hvilken grad han var paa vildspor.
«De maa være taalmodig med mig,» fortsatte Madame, «husk jeg er bare en kvinde, — en svak kvinde, — og for os er den slags ting saa avgjørende.»
Peter begyndte at forstaa at noget alvorlig var iveien.
«Hvad tænker De paa, Madame? Har jeg paa nogen maate saaret eller fornærmet Dem?»
«Paa ingen maate, kjære hr. van Heeren, paa ingen maate, det er ikke noget saant, men jeg kan ikke komme idag, det er ganske umulig, — jeg kan ikke. En anden dag kanske, men ikke idag, — jeg er meget ulykkelig, jeg forsikrer Dem, meget ulykkelig over at maatte bryte vor avtale, men der er intet valg. Kanske imorgen.»
«Imorgen er det forsent,» sa Peter.
«Forsent? Hvad mener De?»
«Mener? Aa ja, — ja selvfølgelig er det forsent,» fortsatte han med dyster røst, «for imorgen er jeg ikke mere blandt de levende.»
«Var det ikke det jeg visstel» ropte Madame Raskowsky. «Det slaar aldrig feil, det betyr ulykke.»
«Har De mødt en pukkelryg?» sa Peter. «Jeg forsikrer Dem det betyr ikke ulykke. — Staa fast ved dit forsæt — betyr det, saa vil intet ondt hænde dig.»
«Det var ingen pukkelryg. Det var en liten rød hund. Den løp tvers over veien foran mig. Jeg var alt kommet ned i haven og saa bilen staa og vente paa mig, saa kom den lille røde hund. Da løp jeg ind. Chaufføren trodde visst det var noget jeg hadde glemt for han lot til at ville løpe ut av bilen for at hjælpe mig, men jeg bare snudde mig i døren og vinket ham væk. . . . . .»
Peter svarte ikke længer i telefonen. Træt og trist la han hørerøret væk.
Var dette resultatet av hans fine plan.
Han satte sig ned i en stol, tændte en cigaret og saa trist ind i kaminen.
«Skulde jeg virkelig bli nødt til at stole paa Sibileffs ord allikevel,» sa han for sig selv.
Skibet «Iswetzia» var en forholdsvis hurtiggaaende men upansret og helt avlægs krydser, og forlot Arkangelsk nogen tid før revolutionen i Rusland med en ladning guld og værdipapirer bestemt for Frankrike. Under reisen fra Arkangelsk til bestemmelseshavnen i Frankrike foregik der mange ting som imidlertid skibet «Iswetzia» blev helt uberørt av. Der foregik ikke nogen egentlig revolution ombord paa «Iswetsia», hvilket sandsynligvis maa tilskrives det forhold at skibet var utstyret med et overordentlig stort kvantum alkohol.
Under et av de hyppige anfald av overstadig beruselse som var karakteristisk for den gamle sjørøver, der hadde titel av kaptein ombord, gik han saa at si umerkelig over fra at være kaptein i den keiserlige russiske marine til at bli kommandant paa et av Sovjetregjeringens mange skibe. Der utviklet sig et slags soldaterraad og forskjellige andre kommunistiske institutioner ombord paa skibet, et par yngre og mindre populære officerer blev kastet overbord sammen med den utsending fra den keiserlige regjering som hadde kontrol med pengeforsendelsen, men forøvrig gik alt i den gamle gjænge og da skibet kom frem til Rouen, og alle tilsynelatende helt hadde glemt det, blev det liggende paa havnen der som en selvstændig og meget fornøiet liten sovjetrepublik, der skaffet sig sit eget underhold ved en sukcessiv omsætning av de medbragte værdier.
Denne lykkelige tilstand kunde imidlertid ikke vare evig. Skibet blev opdaget av en eller anden av bolschevikernes agenter og blev utstyrt med en kommissær, til like stor ærgrelse for baade kapteinen og mandskapet som befandt sig udmerket i hinandens selskap og var ubetingede motstandere av den kontrol som kommissærens nærvær førte med sig. Der utviklet sig efterhaanden ombord en sur og misfornøiet tone som ikke blev mildnet ved oplysningen om at skibet, efterat en del forsøk paa at faa det solgt, var strandet, snart skulde vende tilbake til fædrelandet.
Bortførelsen av fru van Heeren og Tatjana til «Iswetzia» foregik paa en enkel og naturlig maate. Den mand som kom bort til dem paa tribunen ved Longchamps gav dem en besked fra Peter og Wasilieff om at kjøre til Armenonville i fru van Heerens egen bil, idet Peter og Wasilieff var kjørt i forveien i hans. Uten at tænke nærmere over dette og uten at se nøiere paa chaufføren gik damerne ut til fru van Heerens bil som imidlertid stoppet et litet stykke borte i Bois de Boulogne og slap ind to av Sibileffs folk som øieblikkelig trak gardinerne ned og ved hjælp av revolvere tvang damerne til at forholde sig rolig.
Paa veien til Rouen forsøkte Tatjana forgjæves at forklare bortførerne at det kun var hun som burde være gjenstand for deres opmerksomhet, men deres medpassagerer hadde aabenbart ordre til ikke at indlate sig i nogen samtale.
Like før ankomsten til Rouen blev begge kloroformeret og vaagnet først ombord i en lugar i «Iswetzia.»
En av skibets folk satte ind mat til dem, men forøvrig fik de ikke anledning til at snakke med nogen ombord før tidlig næste morgen, da en visit fra Sibileff blev meldt.
«Jeg tør be damerne være forsikret om at jeg meget beklager nødvendigheten av at ha maattet utsætte Dem for denne ubehagelighet,» sa Sibileff paa fransk. «Jeg har imidlertid, Madame,» sa han henvendt til fru van Heeren, «forgjæves søkt at gjøre det forstaaelig for Deres søn at han vilde utsætte baade sig selv og sine nærmeste for ubehageligheter hvis han ikke frivillig overlot til mig de papirer han for nogen tid siden fjernet fra vore lokaler. Det er derfor, som De vil forstaa, ikke min skyld, men hans, at De befinder Dem i denne situation. Imidlertid haaber jeg ganske bestemt at vi vil faa den fornøielse at træffe ham igjen i løpet av dagen.»
Nu var forholdet det at toilette-bekvemmeligheterne ombord paa «Iswetzia» var meget primitive. De svarte ikke paa nogen maate til fru van Heerens fordringer. Desuten hadde hun hodepine paa grund av bedøvelsen dagen før og hun var derfor i daarlig humør.
For øieblikket var Sibileff den eneste hun kunde la dette gaa ut over.
Hun saa koldt paa ham gjennem sin stanglorgnet.
«Jeg trodde alle bolscheviker hadde skjæve øine og sort skjæg,» bemerket hun. «De ser jo ut som en ganske almindelig kontorist. Forresten behøver De ikke at frygte for at De har gjort os ængstelige. Det vilde være latterlig at bli ængstelig for Dem. En ganske almindelig blek kontorist og til og med skaldet. De er en latterlig person. Tror De, at De faar nogen papirer av min søn Peter, saa tar De ganske feil.»
Sibileff var i grunden stolt av sit ydre. Det var en av hans svake sider at han gjerne vilde gjøre et fordelagtig indtryk paa det andet kjøn.
Fru van Heerens bemerkninger virket sterkt saarende paa ham og bragte ham til at plumpe ut med ting som han ellers hadde tænkt at vente med til senere.
Han iførte sig et ondskapsfuldt smil.
«De har misforstaat mig,» sa han, «hvis De tror jeg længer har nogen interesse for papirene. Papirene findes ikke mere. Hvis De fik anledning til at se aftenavisene saa vilde De komme til at læse om en eksplosion som fandt sted i nat i sikkerhetshvælvet i Middlesex bank.
Det var ingen stor eksplosion, men stor nok til at ødelægge indholdet av Deres søns rum. Naar jeg derfor sier at jeg haaber vi faar se Deres søn her, saa er det kun med tanke paa hans egen person. Vi har et litet mellemregnskap at opgjøre. Jeg har underrettet Deres søn om hvor De og Tatjana Wasilieff befinder sig og med mit kjendskap til hans eventyrlystne gemyt nærer jeg ingen tvil om at han vil indfinde sig her for at spille den tapre ridder og redde damerne.
Da han i tilfælde kommer hit i den sikre forvisning at han kan benytte papirene til løsepenger kommer han til at opleve en skuffelse. Han kommer til at slaa følge med os et stykke paa vei mot Leningrad, men neppe helt frem.»
«Hør her, Sibileff,» sa Tatjana. «Nu har De faat ødelagt papirene. Jeg følger frivillig med til Leningrad, send fru van Heeren iland og bry Dem ikke om hendes søn. De har intet med dette at gjøre.»
Sibileff saa paa Tatjana og rystet paa hodet.
«De har ikke længer noget at tilby mig som jeg ikke kan ta uten videre. Jeg ønsker at ha hr. van Heeren med mig, han har hat sin chance og brukte den ikke. Nu er det min tur. De har holdt mig for nar længe, Tatjana, jeg agter at forsøke om De ikke kunde la Dem overtale til en mere imøtekommende optræden overfor mig, naar De faar anledning til at se hvad Deres unge ven blir utsat for her ombord.»
En utspekulert ubehagelig fyr var Sibileff naar han blev tirret og baade Tatjana og Peter hadde tirret ham meget.
«Hvad mener De?» Tatjana spurte, skjønt hun ikke trængte noget svar.
Sibileff viste tænder.
«Dette blir Deres kahyt, Tatjana,» sa han. «Her ved siden av kommer Deres ven til at opholde sig.»
Han aapnet døren til rummet ved siden av.
Dette var en forholdsvis stor umøblert kahyt. Den laa i tusmørket paa grund av det ugjennemsigtige lille vindu.
Paa den ene væg sat to lærstropper et par meter over gulvet, et utvalg av tunge «knuter» hang paa væggen.
Tatjana visste ikke om det bare var det uhyggelige indtryk av cellen som gjorde at hun syntes at se blodflekker paa gulvet og væggen.
Det var pludselig blit koldere i værelset.
Hverken Tatjana eller fru van Heeren sa noget.
«De forstaar,» sa Sibileff henvendt til Tatjana, «at jeg ikke kan opgi de forberedelser jeg har truffet her.»
Tatjana svarte ikke.
«De indbilder Dem vel ikke,» sa fru van Heeren indignert, «at min søn kommer her ombord alene. Vi er ikke i Rusland nu, i Frankrike er der politi. De kan ikke skræmme os.»
«Atter maa jeg skuffe Dem, Madame,» svarte Sibileff. «Før jeg kom hit meddelte jeg Deres søn at han ikke vilde træffe Dem her hvis han ikke kom alene. Jeg tror han av en eller anden grund opfattet mig slik at damerne begge vilde bli ryddet avveien hvis han kom med følge. Som De forstaar har jeg saa megen tillid til Deres søn, at jeg er sikker paa at han klarer at komme hit. Jeg tror ogsaa at han har gjort enkelte forberedelser for at faa damerne bragt iland. Men uanset hvad han har gjort saa kan intet hindre at vi stikker tilsjøs saa snart han er her.
Selv om han kjøper et krigsskib kan han ikke stoppe os nu.»