Peter van Heeren har faat blod paa tand/05
Ved syvtiden næste morgen sneg Peter og Tatjana sig forsigtig ut av huset og tok den svære aapne Renault ut av garagen. Et øieblik efter passerte de Etoile og suste nedover den nu praktisk talt utdødde Champs Elysées med en fart av over 100 km. i timen. Derfra over Seinen, og Boulevard Montparnasse og ut av byen gjennem Porte d'Italie.
«Hvad er det egentlig vi skal?» spurte Tatjana som først fik pusten igjen da de stanset ved portvagten.
«En hel del forskjellige ting,» svarte Peter, «men det vigtigste er at vi skal ha os en morgentur sammen og spise frokost alene i Fontainebleau. Forøvrig skal vi selvfølgelig ogsaa nu forene det behagelige med det nyttige. De vet jo det er min sterke side.
Saa De f. eks. den motorcyklen som hadde saant stræv med at følge efter os gjennem byen?»
«Nei, jeg saa ingen.»
«Ja, imidlertid saa kommer han derborte i gaten nu, ganske langsomt som De ser. Han har nok maattet kjøre paa slump det siste stykke, men han har gjettet rigtig og i grunden saa var det jo ikke saa mange steder hvor vi kunde komme ut av byen. En av de ting som jeg hadde ment at bringe paa det rene var hvor godt huset blev passet paa. Det later til at de ikke agter at slippe os avsyne, men nu skal vi i alle fald gi den stakkars motorcyklisten anledning til at vise hvor fort han kan kjøre. Hans opgave er tydeligvis bare at undersøke hvor vi reiser hen, men vi skal gi ham en haard nøt at knække.
Dette var hensigt nummer to som De forstaar.
Hensigt nummer tre er at vise Dem en fortryllende liten jagtpavillon i en avkrok av Fontainebleau-skogen som jeg har leiet.
Før vi kommer til den maa vi altsaa bli kvit motorcyklisten.
Stakkars fyr, han aner ikke hvad det er som venter ham.»
Paa de lange rette veistrækninger sydover mot Fontainebleau suste den svære tretons Renault for alle sine 140 hestekræfter. Den eneste lyd som hørtes var den dype tilfredse brumming fra motoren og den pipende lyd fra lufthvirvlerne omkring vindskivene. Til trods for den store fart krævet kjøringen liten opmerksomhet fra Peters side. Han laa dovent tilbakelænet i chaufførsætet og hver gang han hadde konstatert at veien var ret og klar de nærmeste 1000 meter, snudde han hodet umerkelig over til venstre og smilte til Tatjana.
Av og til trykket han med haanden paa kontakten paa rattet og et langt klagende ul fra den elektriske sirene vækket en sovende bonde paa et lass nogen hundrede meter foran dem.
Efter omtrent en halv times kjøring nærmet de sig bakken som slynger sig op mot Fontainebleau-skogen fra nord.
Peter snudde sig rundt i sætet og saa sig bakover. Et par km. borte kom motorcyklen i rasende fart.
«Stakkars mand,» mumlet Peter.
Det var anden gang den morgen at han ofret sin forfølger en medlidende tanke.
Saa maatte han en stund ha hele sin opmerksomhet henvendt paa rattet opover den slyngete vei, hvor asfalten endnu var sleip efter natteduggen.
Like efter en skarp sving hvor den tætte underskog hindret ethvert overblik over veien fremover, stoppet Peter bilen pludselig og svinget den tvers paa veien.
Han rygget bakhjulene helt indtil grøftekanten paa høire side hvor motorcyklisten maatte komme hvis han kjørte rigtig. For sikkerhets skyld koblet han desuten ind første gear og sat med clutchpedalen slaat ind saa at han paa et øieblik kunde kjøre frem og sperre den lille del av veien som var igjen.
Nu hørte de de iltre smeld av motorcyklen like ved og et øieblik efter passerte deres forfølger den farlige kurve.
Motorcyklisten fik saavidt tid til at anlægge det uendelige taapelige ansigtsuttryk som man som regel automatisk faar naar man pludselig blir sat i en farlig situation, og derefter forlot han motorcyklen i en langstrakt bue over den bakre del av Peters bil og havnet til stort held for sig i en dyp vandfyldt grøft paa høire side av veien.
Hans interesse for Peters og Tatjanas virksomhet i Fontainebleauskogen hadde tapt sig.
Peter slæpte møisommelig sin forfølger op av grøften og anbragte ham bak i sin egen bil som var uskadt, bortset fra nogen stygge merker og bulker i stigbrettet paa venstre side.
Saa kjørte han meget langsomt til politistationen i Fontainebleau, hvor han deponerte den endnu bevisstløse motorcyklist i vagtstuen og gav vagthavende en kort forklaring av uheldet.
Nu er det saa at man i Frankrike kan kjøre bil og motorcykkel akkurat som man vil saalænge man bare ikke kjører paa andre og merkene paa Peters bil sammen med en diskret overført 100 franc seddel gjorde det fuldt forstaaelig for politimanden hvem som hadde skylden for uheldet.
Kort tid efter sat Peter og Tatjana paa verandaen i Hôtel de France et d'Angleterre og spiste jordbær, mens kjøkkenet var optat med tilberedningen av store kvanta bacon og egg.
Paa tilbaketuren fra Fontainebleau kjørte Peter forbi golfbanen og svinget op en litet benyttet vei vest for denne.
«Her har vi hulen,» sa Peter og stoppet bilen utenfor en gitterport i en ældgammel stenmur.
«Som De ser, et sted med mange muligheter.»
Selve huset, som man saavidt skimtet et par hundrede meter indenfor grinden, var en murbygning fra begyndelsen av det 16de aarhundrede, tæt tilvokset med efeu og med et ottekantet utsigtstaarn i bygningens midtakse. Omkring hovedbygningen laa uthusene som omfattet en temmelig stor staldbygning og et par mindre beboelseshus.
«Vi har ikke tid til at se mere paa dette nu idag,» sa Peter, «men snart skal vi flytte hitned saa jeg kan fortsætte at lære Dem at spille golf. Jeg har forresten netop gjort nogen forandringer med huset for at indrette det litt mere fæstningsmæssig. Det kan være godt at ha et sted at trække sig tilbake til, hvis vi skulde bli angrepet for alvor av Deres fortryllende landsmænd.
Nu maa vi fort tilbake til Paris saa ikke familien faar tid til at bli ængstelig for os.»
Ved halv ellevetiden kom Peter og Tatjana tilbake til villaen i Avenue du Bois, hvor ingen hadde merket deres fravær av den enkle grund at Peter ellers aldrig stod op saa tidlig som halv elve.