Da svaret Svenden, som der sad:
See det er Ruth den fremmet/
Som med Naemi fultis ad/
Og sig der til beqvemmet;
Det er den Ruth af Moabs Land/
Som ey forlod den Gamle/
Hun kom der Morgen-røden randt
Og bad hun maatte samle.
Her har den Stackel stedse staaet
Med lappet Fod og Hose/
Og hvad hun sanket har og faaet
Er lagt i liden Pose/
Hun bar det til Naemi hen/
Et lidet var hun borte/
Saa kom hun atter hid igien/
Thi Maven vil ey skorte.
Da kaldet Boas Ruth til sig,
Og sagde: hør min Daatter,
Sank du kun frilig Ax hos mig
Paa ald min Grund og Lotter/
Sank frit saa længe du har lyst/
Gak ey paa fremmet Ager/
Gak ey her fra til andris Høst/
Men sank hvad Posen tager;
Jeg gierne dig det unde vil/
Den Levning dig tilhører/
Jeg har og sagt min’ Svenne til
At de dig intet rører.