Side:Kvartalshilsen (Kvinnelige misjonsarbeidere). 1912 Vol. 5 nr. 3.pdf/3

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
Nr. 3
27
K. M. A. Kvartalshilsen

iklæs det fineste grønt. Overalt ser man folk ute paa marken for at pløie, grave og besaa sine jorder, det ser alt saa vaarligt og forhaapningsfuldt ut. Bækkene hopper og sprøiter muntert avsted og paa sine steder titter blomsterne frem. Vi har hat det saa varmt som om sommeren den sidste tid, men fik idag forfriskende regn, saa nu spirer og gror det saa det er en lyst. Forleden eftermiddag var Rupen, Jeghsabet (min pike) og jeg en opdagelsestur forat finde violer, som jeg bare en gang i paasken hadde fundet nogle faa av: men hvor vi ledte fandt vi ingen. Jeg opga ikke straks haapet, men sa, at i denne rike tyrks have hadde jeg tidligere plukket violer, vi gik da nærmere og kiket ind i haven, og der stod de i massevis og duftet. Tyrkens frue ga os lov til at plukke saa mange vi vilde og trakterte mig med kaffe. Senere drog vi videre op paa en høi. I en vinhave var det helt rødt av vilde tulipaner, de andre moret sig over mig, som sprang omkring og ropte av fryd. Det var saa deilig at faa se saamange vakre blomster igjen efter den lange vinter, for her har vi jo ingen stueplanter. Det var en herlig forfriskende tur, og der blev glæde over alle de fine blomster. Det er nu ikke saa ofte, at jeg kommer ut i selve naturen, da tiden er knap dertil iaar, mest gaar turen rundt til syke i Musch. I polikliniken har jeg i denne tid mellem 30 — 50 syke, de fleste er stakkels fattige, men der kommer ogsaa ofte rike og ogsaa ofte kurder eller tyrkiske kvinder. Trods bålådiadoktorens forbud (en katolsk armenier) driver jeg rolig paa med min praksis, jeg kan da virkelig ikke la alle de fattige, syke stakler gaa uten hjælp og tilsyn; men han gjør alt forat hindre mit arbeide blandt de syke, dog indtil nu har Herren hjulpet. Mit jormordiplom, som er oversat og stemplet i Berlin av det tyrkiske konsulat der, har de godkjendt og jeg har fuld frihet til at arbeide iblandt kvinderne i den branche; men andre syke maa jeg ingen medizin gi. Altsammen er bare misundelse, fordi befolkningen har saadan tillid til mig og ingen til ham, der er en ganske ung, udygtig doktor. Indtil nu har ikke de tyrkeske læger gjort mig den mindste fortræd, det er bedrøvelig, at angrepet skulde komme fra en armenier. Idag hadde Rupen en lang samtale med denne læges apotheker, som sa : „I frygter jo slet ikke for os“. „Nei,“ sa Rupen, „det gjør vi virkelig ikke, vi kan da ikke lade alle de syke uten hjælp og trøst“.

Vi har bedt meget om, at Herren vil holde sin stærke haand over dette sit arbeide, alt er jo hans værk og tjener til hans rikes fremme; men satan er igjen ute forat finde sine hjælpere og hindre, at lyset skal vinde seier i Musch. Naar jeg ser tilbake og ser, hvordan Herren har begyndt denne gjerning og opholdt den, hjulpet i vanskeligheter og helbredet saa mange syke, saa maa jeg love og prise ham for al hans naade og godhet.

Det har ofte været med angst og bæven, jeg har gaat til mange av disse syke, der var saa daarlige og med spørsmaalet i min sjæl om, hvordan jeg vel skulde kunne hjælpe dem, ansvaret har været saa stort; men den trofaste Herre har gjort arbeidet for mig og ledet og git raad. Jeg har aldrig saa som her i Musch erfaret Herrens underfulde hjælp, men heller aldrig saa min egen intethet og udygtighet.

Bed om kjære venner, at Jesus maa bli alt for mig og gjøre alt for mig, han stor og Herlig, jeg intet, saa han alene kunne faa al æren og bli forherliget i mit liv.

Jeg længes efter at høre fra eder. Hvorfor skriver ingen av eder litt til mig? Naar jeg iaar ikke kan skrive ofte, saa maa I undskylde det, da min tid er meget optat.

24—4—1912.

Idag mottok jeg et litet brev fra søster Thora av en mand, der kom