Hopp til innhold

Paa fantefærd

Fra Wikikilden
MetopeGyldendal Norsk Forlag (s. 4649).
◄  Idyl

PAA FANTEFÆRD

Jeg og min skidne bylt,
var naad til det mørke sted,
hvor landet ender og jordens rike
stuper i taaker ned!

Paa odden ved jordens strand,
staar høie og dystre trær,
og maanen passerer i natten landet
og vet ikke, hvad det er!

Ohoi, du maane, ohoi
du krængende sagnfregat,
som presser op mot de svære skyer,
med straalende seil inat!

Hold af i det hule hav!
Send over en jolle frelst,
som bærer mig og min bylt af verden,
jeg vandrer af verden helst!

Gjennem mit hjemlands skog
løp jeg paa kryds og tvers —
i grotter og morgenrøde skrænter,
sanket jeg fagre vers!

I ensomme skogers dyp,
plukket jeg bylten fuld
af Venusliljer og smaa Alruner,
og flyvende hekseuld!

Saa rendte jeg glad til by’s
med yrjer af blomsterord,
men ak, da jeg falbød mit fund paa torvet,
mødte mig mugens kor:

«Dunker af guld og sølv,
«dunker af deilig mynt,
«dunker af skillinger, dalerdunker,
aabner sig fort for pynt!

«Men, tater, for stasen dèr,
«gir vi dig ikke en ort!
«Din artige tulling, hele rasket
«er jo paa forhaand vort!

Og mere bestemt besked
fik jeg, da torvets fut,
mægtig og venlig og fet, med maven
skjøv mig af porten ut:

«Blomsterne dèr, min søn,
«plukker en sjøl saa let!
«Gaar én en søndagstrip i skogen,
«kommer det ut paa ét!

«Men føler du svare sult,
«saa lag dig en grønsalat
«af saronsliljer og fønixroser —
«blomster er ogsaa mat!»

Paa odden ved jordens strand
knælte jeg, kold og from.
Men ingen jolle af sølv i sivet
op under landet kom!