Nationalforskeren P. A. Munch/10

Fra Wikikilden

Vi saa ham under opholdet i Kjøbenhavn offentliggjøre en artikel i byens store tidsskrift, hvori han gav en oversigt over sine landsmænds forsøk paa at skape en selvstændig norsk historieforskning. Denne artikel hadde redaktionen, en komite paa 15 lærde herrer, introducert med en meget forbeholden bemerkning om at «dens forfatter, som er en nordmand, ikke skarpere har karakterisert den mot Danmark fiendtlige retning og tone som hersker» i de kritiserte «Samlinger til det Norske Folks og Sprogs Historie». Her sigtes til justitiarius Bergs bekjendte tilbøielighet til at fremhæve den behandling Norge under unionen med Danmark blev til del som uretfærdig og tilsidesættende. Munch hadde vistnok indflettet en sætning om at Berg «i sin patriotisme er gaat vel vidt i harmfulde utfald mot Danmark og dets styrelse, og at han endog hertil synes at ha søkt anledning, hvor den likefrem ikke gaves». Men ellers tilføier han for egen regning at «enhver upartisk i almindelighet og naturligvis nordmændene i særdeleshet maa føle harme over de hyppige brud paa løfter og traktater hvori unionskongerne gjorde sig skyldige, fornemmelig over det sidste avgjørende magtsprog, hvorved Norge mistet sin selvstændighet og gjordes til en provins av Danmark». Rigtignok gir han i korte drag en forklaring paa forholdet som et utslag, ikke av den danske nations, men kun av den danske adels trang til at «fortære broderlandet».

Munchs stemning var ikke til at ta feil av. Den skinte ogsaa tydelig igjennem i den første selvstændige bok han utgav — hans «Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug», som forelaa aaret efter hjemkomsten.

Han gav her sin ærgrelse over den danske historiefremstilling luft i en anklage som denne: «En overspændt videnskabelig retning, der stod i misforhold til landets fysiske og intellektuelle kræfter, begyndte allerede da (i midten av 18. aarh.) at ytre sig og har siden aldrig forlatt Danmark.» Dette var jo en krigserklæring.

De utæskede blev ham ikke svar skyldig. To danske historikere rykket i marken til sit fædrelands forsvar. Baade den unge Paludan-Müller, dengang endnu adjunkt i Odense, og professor Molbech. Denne energiske forsker var netop i de dage optat av at stifte den danske «Historisk Forening» som fællesorganisation for sit fædrelands nationalgranskning. Og saa lød endda et nyt støt i krigsluren oppe fra det lille oprørske Norge; det var professor Keyser som nu for første gang lot høre fra sig. Denne stilfærdige unge universitetslærer offentliggjorde i 1839 i «Samlinger til det Norske Folks og Sprogs Historie» en svær avhandling, som med ett slag endevendte alle hittil gjængse forestillinger om det oprindelige forhold mellem de tre nordiske folk.

«Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab» — saa lyder titelen paa denne professor Keysers avhandling — gav hele det lærde videnskabelige apparat som med datidens hjælpemidler kunde skaffes tilveie, naar man vilde forsvare den nationale trossætning at Norge var «stammens hovedsæte». Sætningen var uttalt allerede i 1832 av student Munch i hans første «Vidar»-artikel, hvor han drog tilfelts mot Wergelands «sprogreformation»; han tilføiet her at det norske sprog, foruten i stammens hovedsæte, blev talt i det egentlige Sverige eller Svealand og senere synes at være indført ogsaa i Gautland eller Götaland og i Danmark, hvor der hittil raadet et sprog som nærmet sig gotisk og angelsaksisk. Utbredelsen dit skyldtes «de norske erobrende stammer». I sin historiske skolebok av 1838 lærer lektor Munch at øde mennesker fra hvilke vi stammer, er komne østenfra, rimeligvis fra det vestlige Høiasien. Længe før Kristi fødsel maa de være indvandret i Norden. Men de delte sig straks i to hovedstammer. Den ene, som av romerne kaldtes germaner, gik langs med det Sorte Hav, opfyldte Tyskland og utbredte sig i Danmark og det sydlige Sverige indtil sjøerne: de ældre beboere blev enten ødelagte eller forjagede. De germaner som kom til at bo i Danmark, Sverige og søndenfor Østersjøen, kaldtes alle tilsammen goter. Den anden hovedstamme gik op om det Asovske Hav og utbredte sig i det nuværende Rusland, siden gik den langs Østersjøen om og over den Botniske Bugt til Norge og det nordlige Sverige, som den fandt ubeboet for sig. Disse folk kaldte sig selv med flere navne, men brukte dog paa den nordiske halvø mest navnet nordmænd. De trængte ned mot syd indtil de møtte goterne, fra hvilke de dog adskiltes ved hine store sjøer og de uhyre og næsten uigjennemtrængelige skoger der paa den tid fandtes mellem sjøerne.» … «Nordmændene angrep ideligen goterne fra norden av. Tilsidst maatte goterne i Danmark og Sverige enten underkaste sig eller forlate landet, mens nordmændene der oprettet riker, større og mindre. Goterne utbredte sig siden længere mot sønden og stiftet mægtige riker i Italien og Spanien, men brød sig sjelden om at vinde magt paa sjøen. Vore forfædre derimot hadde især lyst til sjøkrig, og fra deres vidtstrakte kyster sværmet aarlig en mængde kjæmper eller vikinger ut paa togt til de fjerneste lande for der at samle bytte. Slik bedrift ansaaes dengang for hæderlig. Efterhaanden fik de forskjellige stammer av nordmænd særegne navne. De som erobret Danmark, blev av de undertvungne indbyggere kaldt daner eller herrer; derav navnet Danmark, forhen kaldtes landet med nabokysterne Gotland eller Gotesletten og inddeltes i Reidgotland (det faste land) og Øygotland (øene). De der nedsatte sig østligst i halvøen kaldtes allerede fra ældre tider, uvisst hvorfor, sviar eller svear: derav navnet Svearike eller Sverige. I Norge derimot bibeholdtes navnet «nordmænd». Østenfor Østersjøen kaldtes de varæger og kjæmpet mot slaviske folk, som der bodde iblandt dem. Nordmændene talte det gamle norske sprog, omtrent det samme der nu tales paa Island, og meget likt mange av vore almuemundarter. Det vedlikeholdt sig uforandret i Norge, hvor ingen foregaaende beboere var; danerne derimot begyndte tidlig at blande sproget med det beslegtede gotiske, der taltes av de undertvungne: derav opkom tilsidst det nyere danske. Med svearne gik det omtrent likedan. … Ogsaa i Tyskland skal enkelte stammer av nordmænd ha hersket, men hvad der om dem fortælles er kun dunkle sagn. Fornemmelig omtales en Kong Sigurd ved Rhinen av Volsungeætten o. s. v. Om Sigurd Fofnersbane haves en mængde sagn og digte; han ansaaes som Nordens fornemste helt, ja næsten som en halvgud.»

Dette var den lære som skulde indprentes norske skolegutter! Hverken Munch eller Keyser synes at ha tilkjendt sin forgjænger, lofotværingen Gerh. Schøning æren for ialfald at ha trukket op hovedlinjerne for denne deres lære: nordmændenes indvandring nordenom Botnhavet til Helgeland og Trøndelagen. Ved Keysers bundlærde avhandling i 1839 blev læren underbygget med en grundmur som ingen paa lange tider vaaget sig til at rokke. Fra nu av gjaldt læren som hoveddogmet i den «norske historiske skole»s nationale trossystem.

Kunde læren ikke rokkes, vakte den dog harme i nabolandene. De to norske oprørshøvdinger i den lærde republik hadde med baade dristighet og dygtighet rettet et frygtelig angrep ikke alene mot den danske og den svenske nationalforsknings stolteste borg, hvor den mente at ha sit rike bytte — den gamle «nordiske» literatur — vel forvart i sit eie. Men ogsaa mot selve den danske og den svenske nationalitets «nordiskhet». I Danmark, hvor man fremdeles var vant til at betragte sit fordums unionsland som et uselvstændig appendiks, føltes harmen ovenikjøpet dobbelt sterkt, fordi paastanden om en oprindelig «gotisk» eller sydgermansk befolkning i landet blev fremført netop samtidig med at kløften mellem det lille kongerikes to folkebestanddele hadde aapnet sig. Kongens tyske undersaatter i Holstein og deres landsmænd i det øvrige Tyskland maatte jo faa vand paa sin mølle, naar det kunde tænkes at Danmark selv var et oprindelig tysk land, og at danskerne var halvt tyske av herkomst.

Denne stemning var temmelig sterk. Molbech hadde netop stiftet dansk «Historisk Forening», og til dens første aarsmøte i 1840 opførte han lektor Munch sammen med Jacob Aall og Gerh. Munthe (Keyser var vel en altfor farlig kjetter) paa listen over de utenlandske forskere man burde indbyde som korresponderende medlemmer. Ved voteringen blev Munchs navn strøket — uagtet Molbech hadde meddelt at han allerede var traadt i underhandling med ham som «en av Norges mest talentfulde historiske forskere og forfattere» for at sikre sig hans bistand. Hermed var den «norske historiske skole», som Molbech døpte Munch og hans venner, proklamert som et stridens element i Norden. Samtidig kom den gamle kong Frederik den sjettes død til at gi støtet til at Danmarks patriotiske og liberale ungdom blev grepet av begeistring for skandinavismen. Mellem disse to national-anskuelser maatte der komme til sammenstøt, saa snart disse danske skandinavister tonte flag og røbet at de drømte om en fornyelse av Kalmar-unionen. Imidlertid varte det en stund inden det kom saa vidt; først maatte ogsaa gamle kong Karl Johan vandre i graven.