Mordet paa Bygdø/03
III.
De hemmelighetsfulde tal
Direktør Sahle gik rastløs frem og tilbake i sin varetægtscelle. Han hadde et træt grovt markeret ansigt med bred hake, var middelhøi, men med kraftig legemsbygning. I hans sorte øine var der ingen nuancer, men derimot et merkelig samlet lys. Han gik i sin kontorredingote, med hænderne paa ryggen et par brede, butte hænder.
Han hadde om formiddagen motttat besøk av to av sine med-aktionærer — juveler Printz og grosserer Andorsen. Han førte en kort samtale med dem i enrum, da det ikke av fængselsinspektøren blev anset for nødvendig at isolere ham efter en saa frivillig tilstaaelse.
Da slutteren efter en halv times forløp kom og meldte, at samtalen maatte være slut, gik de to herrer aktionærer, idet de alvorlig trykket Sahles haand.
„For det maa være avgjort idag,“ sa Sahle. „Dere vil forstaa, mine herrer, at jeg læng'er efter at faa saken bragt paa det rene! Sikkert i ettermiddag, saa jeg ikke behøver at vente?“
„Som vi har sagt Dem, Sahle — Hauge har allerede tillyst møte hos sig, De skal faa underretning allerede imorgen!“ Printz var høitidelig og høflig, da han sa dette.
Sahle rettet sig og kastet et sidste blik paa dem begge. Der var i dette blik et uttryk av bevisst, kold styrke, der virket næsten imponerende paa slutteren, som lukket celledøren i. Der var intet nervøst hos denne arrestant i det øieblik!
Men nervøsiteten begyndte igjen. I lange, sopende skridt gik direktør Sahle frem og tilbake i cellen. Slutteren interesseret sig meget for at iagtta ham nu og da. Han hadde aldrig set en slik uro hos et menneske, der hadde tilstaat sin forbrydelse, og som sat i varetægtsarrest efter eget ønske. Slutteren hadde et øieblik en følelse av, at der var noget næsten teatralsk over Sahles gebærder.
Om et kvarter ringte det fra Sahles celle.
„Jeg maa ha sendt brd efter min søn!
Vil De samtidig bringe mig Norges kommunikationer?“
Slutteren skulde meddele ønsket til fængselsdirektøren.
Efter et par minutter kom han tilbake. Han hadde med sig kommunikationerne, og oplyste om, at sønnen skulde bli varslet. Fængselsdirektøren hadde øiensynlig ikke gjort nogen vanskeligheter.
Sahle tok boken uten et ord. Han satte sig tilrette paa sin stol og bladede. Fandt, hvad han søkte, og la boken fra sig. Saa gik han igjen en runde i rummet. Men saa var han atter borte ved boken og slog op i den, som for at erindre sig noget. Ringte saa, og gav boken fra sig igjen.
„Det er forretninger,“ sa han kort. „Naar kommer min søn?“
„Om tre kvarters tid skulde han komme,“ sa slutteren.
Direktør Sahle gik atter rastløs alene inde i sin celle.
Efter tre kvarters tid kom den unge Fredrik Sahle. Han var meget blek, saa slutteren syntes rigtig synd paa ham. Der var i Mellemtiden indløpet en meddele!se fra paatalemyndighetens repræsentant, statsadvokat Strømme, til fængselsdirektøren med paabud om, at direktør Sahle kun maatte faa tale med andre i slutterens overvær. Fængselsdirektøren hadde paa følelsen, at opdagelsesavdelingen stod bak ved denne foranstaltning. Han sluttet sig derav, at Sahles sak kanske ikke var saa enkel, som den saa ut til. Det var jo unægtelig noget underlig dette, at en mand, der igaar med lethet kunde ha sluppet arrest, hvis han hadde villet, idag skulde staa under slik speciel opsigt. Men det var en ordre.
Direktør Sahle saa koldt paa slutteren, da denne underrettet ham om fængselsdirektørens ordre. Saa for der en sky trækning over hans ansigt, men han var straks i likevægt igjen.
Sønnen stod blek og stille foran ham. Der var et uttryk av sønderknusthet over ham, som var det ham og ikke faren, som var forbryderen.
Faren talte flydende med ham om en række betydningsløse ting — spurte, hvorledes hans mor hadde det osv. osv. Men hans haarde, mørke øine var hele tiden fæstet paa sønnen, som talte de om ganske andre, ganske andre ting. Det virket helt uhyggelig — slutteren følte det, som om faren vilde spørre om noget, men ikke turde, og derfor vilde læse sig til sønnens svar i hans ansigt.
Samtalen gled over i betragtningen om en post, sønnen hadde søkt. Tilsidst gik den næsten i staa. Der var et øiebliks taushet i cellen.
Saa begyndte Sahle at hoste. Han vendte ryggen til sønnen og hostet ind mot væggen. Og idet sønnen rykket nærmere, undslap der faren halvt bortvendt en sætning, der kun kom til sønnens øre.
Slutteren hadde kun hørt nogen tal. Han rykket nærmere — da rettet Sahle sig op, dunket sig i ryggen og smilte overlegen med et rolig ansigt. Og han fortsatte, hvor han hadde sluttet.
Saa gik da omsider sønnen. Sahle fulgte ham med øinene, idet han gik med bøiet hode ut av døren.