Mordet
Utgitt av Mot Dag, (s. 188–190).
Fra tidsskriftet Mot Dag nr. 12 1922. Tidsskriftet oppgir at „Eftertrykk av «Mot Dag's» artikler er tillatt.“
Romantikken dør ikke. Det hender at dens kilder stille sprudler frem i et glemt og gjemt havehjørne. Men der er altid en kilde at finde, for den som søker. Ogsaa gjennem hele det forrige aarhundrede lever den i forskjellige former. I 90-aarene bryter den frem til et gjennembrudd, fuld av nye tanker, av nyt syn. Men side om side med den romantikk, der hadde sit umiddelbare utspring i Baudelaire, i Mallarmé, Verlaine, den franske symbolisme, og som i tysk litteratur samles om Stefan George, men hvis fane siden blir Hugo von Hofmannsthal, side om side med den lever der en anden romantikk. Det er den, der i like linje stammer fra E. T. A. Hoffmanns fantasterier. Den, over hvilken Edgar Allen Poes navn lyser. Det er fantasterne og mystikkerne.
Den romantikk aapner kanske ikke for noe nyt syn. Men appellerer til noe urgammelt i menneskets natur: troen, eventyret, legenden lever i den. Og fra tid til anden dukker atter og atter den samme form for tro op mellem menneskene: fantasien settes i sving, vi venter spent mot noe nyt, undere skal ske, noe mystisk skal fuldbyrdes. Tegn viser sig atter i sol og maane og merkelige krefter folles ut i mennesket, teleplasmaen kommer, materialiseres, tar form og blir til vesener, mystiske og fantastiske. Og selv naar mystikken viser sig at være silkeslør, vedblir mystikkens silkeslør at hvile over sindene.
Naar vore dages nye europeiske litteratur saa ofte søker at virkeliggjøre romantiske teorier, da er det ikke mystikkens. Men mystikkerne lever og har levet. Paul Scherbarts groteske fantasi, Przybyszewskis sykelige psykologi hører allerede den eldre tyske litteratur til. I nyeste tid hadde den særlig to mænd, som førte videre: fantasten Hans Heinz Evers og mystikkeren Gustav Meyrink. Omkring disse to samlet der sig andre navn: Dostojewskiillustratoren og forfatteren Alfred Kubin, Karl Hans Strobl og flere. Til dem slutter sig ogsaa enkelte av de unge.
Hans Heinz Evers, der for faa aar siden døde i Amerika, hadde bak sig en rekke noveller, romaner og reiseskildringer. Han besat en vild, frodig og sanselig fantasi og sterk intensitet. Mest berømmelse bragte ham hans roman «Alraune».
Gustav Meyrink begyndte likesom Evers som novellefantast, ofte uten evne til at forstaa det allervesentligste i fantastens kunst: alvoret. Glipper alvoret og han begynder at opfatte sine fantasterier spøkefult, taper fantasten som oftest all interesse. Men Meyrink har stedse arbeidet sig dypere ind i sit syn og har skapt sit hovedverk i «Der Golem», den vidunderlige Pragerroman, fuld av dyp menneskelig, levende mystikk.
Ogsaa Franz Kafka er fantast. Hans produktion er sparsom, flere av hans bøker bare smaa hefter indeholdende en enkelt novelle. Det er vanskelig ennu at faa noen personlighet ut av hans bøker, men han har naturlig funnet sin plass mellem fantastene. Kanske har han lært mest hos Evers. Hans bok «Die Verwandlung» er just av art, som ligger nær for enhver fantast. Men alvorets nødvendighet har han indset og han gjennemfører sine historier med streng realisme. Det miljø han velger er ogsaa hverdagens almindeligste.
Slik hender det at den jevne og pliktopfyldende handelsreisende Gregor Samsa en morgen vaakner og finder, at han i nattens løp er forvandlet til et stort og stygt dyr, med mange ben og fast ryggskjoll. Denne forvandling av den indbringende søns utseende medfører visse vanskeligheter for familien Samsa. Den maa venne sig til forvandlingen, gi Gregor matrestene, efterhaanden ribbe hans rum for inventar og stundom overraskes ved at finde ham hengende i taket. I første øieblik er det jo nok en smule oprivende for de jevne mennesker, men vanen avstumper og da Gregor paa fem og syttiende side dør, har familien tilpasset sig den nye, stundom ganske overraskende situation.
I ét par andre av hans noveller — særlig i «Der Heizer» er der adskillig klarere menneskeskildring, ikke detaljert skildring, men udmerkede smaaglimt. Mennesker som handler sterkt paa instinkt. Og handling, hvor stadig nye overraskelser griper ind. Og ikke sjelden findes hos ham, som i den skisse som her er gjengitt, «Mordet», en klar og fornøielig kynisme, overraskende og liketil, en enkel naturlighet mitt i den vilde fantasi.
Kafka hører ikke til de expressionistiske lysbringere og hans unge navn har ingen europeisk klang. Hans sprog er i motsetning til saa mange av de unges, klart og letlest. Han har tydeligvis straks funnet sin plass mellem dem, for hvem instinkt, følelse, fantasi er vesentlig, paa bekostning av intellektualitet og socialt problem.
Haakon Meyer.
Det er bevist at mordet foregik paa følgende maate:
Morderen, Schmar, stillet sig op henved klokken ni den maaneklare kveld paa det gatehjørne hvor offeret, Wese, maatte bøie om naar han kom fra det smug hvor hans kontor laa og gik ind i det smug hvor han bodde. Kold, gjennemtrengende natteluft. Men Schmar hadde tynde blaa klær paa, jakken var til og med knappet op. Han følte ingen kulde, han var ogsaa stadig i bevegelse. Sit mordvaapen, halvt bajonet, halvt kjøkkenkniv, holdt han helt aapent med et fast grep. Betraktet det mot maanelyset; det blinket i eggen; kanske ikke nok for Schmar; han hugget med den mot gatens brosten saa der sprang gnister; angret det kanske; og for at gjøre skaden god igjen, strøk han eggen som en violinbue over sin støvlesaale, mens han, staaende paa et ben, foroverbøiet, samtidig lyttet til knivens klang mot støvlesaalen og til det skjebnesvangre sidesmug. Hvorfor tillot Private Pallas alt dette, mens han betraktet det hele fra sit vindu i anden etage i nærheten? Forstaa den menneskelige natur! Med opbrettet krave, slobrokken knyttet om den tykke mave, hoderystende saa han ned. Og fem hus lenger borte, skraa overfor ham, med revepelsen over natkjolen, saa fru Wese efter sin mand, som idag drøiet usedvanlig lenge. Endelig lød dørklokken fra Weses kontor, henover byen, op mot himmelen, alt for høit for en dørklokke, og Wese, den flittige natarbeider, traadte ut av huset, anmelt av klokketegnet, ennu ikke synbar i dette smug; straks teller brostenene hans rolige skritt. Pallas bøier sig langt frem, han vil ikke miste noget; fru Wese lukker det klirrende vindu, beroliget av klokken. Men Schmar kneler ned; da han i øieblikket ikke har andre nakne steder, presser han ansigt og hender mot stenene: hvor alle fryser, gløder Schmar. Nøiagtig paa grensen mellem smugene blir Wese staaende, bare med stokken støtter han sig i dette smug. Et lune. Nathimlen har lokket ham, det dunkelt blaa og det gyldne. Uavvidende stirrer han paa det, uavvidende stryker han haaret under den løftede hat; intet rykker sammen til bokstaver deroppe, for at vise ham den allernærmeste fremtid; alt blir paa sin meningsløse, uutgrundelige plass. I og for sig meget fornuftig at Wese gaar videre, men han gaar i Schmars kniv. «Wese!» skriker Schmar, staaende paa tærne, armen hevet, kniven med spissen skarpt senket; «Wese! Forgjeves venter Julia!» Og Schmar stikker til høire i halsen og tilvenstre i halsen og tredje gang dypt ind i buken. Vandrotter gir, naar de sprettes op, en lignende lyd fra sig som Wese. «Gjort,» sier Schmar og hiver kniven, den overflødige, blodige ballast, mot nærmeste husvegg. «Mordets salighet; lettet, bevinget gjennem det fremmede blods flyten! Wese, gamle natskygge, ven, ølkneipekamerat, lenket til den mørke gatebund. Hvorfor er du ikke liketil en blære fylt med blod, saa jeg kunde sette mig paa dig og du forsvant helt og holdent? Ikke alt opfylles, ikke alle blomsterdrømme modnes, din tunge rest ligger her, alt utilgjengelig for ethvert skritt. Hvorfor det stumme spørsmaal du dermed stiller?» Pallas, som i sit indre sluker all gift om hverandre, staar i sin aapne dobbeltdør. «Schmar! Schmar! Alt er merket, intet overset.» Pallas og Schmar prøver hverandre. Pallas tilfredsstilles, Schmar kommer ikke til noe resultat. Fru Wese iler til med folk paa begge sider og et av skrek ganske eldet ansigt. Pelsen aapner sig, hun styrter over Wese, den natkjoleklædte krop tilhører ham, pelsen, som ligger over ekteparret som en gravs grønsvær, tilhører mengden. Schmar biter med anstrengelse i sig den sisste ekkelhet, munden presset mot skuldren paa politimanden som raskt fører ham bort.
Franz Kafka.