Maggi West, eller Solgt til hvid Slavinde/60
60de Kapitel.
Et Mord.
Vi saa Italieneren tage Post udenfor det Hus, hvor den Mand, han forfulgte, var gaaet ind, medens Vognmanden ventet udenfor
Regnet faldt tæt, og Kudsken, som ikke var udstyret til at modstaa saadant Veir, fandt snart paa at sætte sig ind i Vognen under den beskyttende Kalesche.
Snart begyndte han at duppe med Hovedet. Dette saa Italieneren fra sin Speiderpost.
Langt om længe aabnedes Porten, og den Mand, han ventet paa, kom ud. Italieneren skyndte sig bag Vognen.
Han saa sig om efter Kudsken, traadte hen til Vognen og bemærket ham.
Han sagde nogle Ord til ham. Kudsken skvat op.
I samme Moment styrtet Italieneren sig over sit Offer og boret Dolken ind midt mellem Skulderbladene paa Herren.
Med et hæst Skrig faldt denne forover, med Overkroppen ind i Vognen krympende sig i Dødskampen.
Hastig var Italieneren flygtet ind i et mørkt Smug ligeved.
Kudsken, som troede at hans Offer havde faaet et Slagtilfælde, skreg om Hjælp.
Flere Personer kom styrtende til, og nu blev der et svare Opstyr.
Man skreg op at her var begaaet et Mord.
Nu kom Italieneren rolig gaaende til som om han intet vidste om det Hele.
En Politimand var kommen til og en fintklædt ældre Herre undersøgte den Ulykkelige.
„Nu, Hr. Doktor?“ sagde Politimanden.
„Her er intet at gjøre, Manden er allerede død,“ erklærede denne.
Italieneren fjernet sig.
En Stund senere mødtes han efter Aftale med Kørner paa en Kafé, som laa ikke langt fra Stedet.
„Jeg hører, De har gjort Deres Sager godt,“ sagde Agenten.
„De ved det allerede?“
„Ja, en Droschekudsk kom ind hid og fortalte, at en Mand, han havde kjørt, var bleven dolket. Efter den Beskrivelse han gav af Myrdede, kunde jeg ikke være i Tvil om hvem det var. Men han bar ingen Tegnebog eller Papirer paa sig.“
„De er vel bleven ham frastjaalet under Opstyret,“ mente Italieneren.
Han fik sin Blodløn, og Kørner gik næste Morgen hen og sendte et Zifertelegram til Norge til Widding.
Vi vil følge dette Telegram, som det naaede frem til Lindevold og blev overleveret Widding oppe paa hans Værelse.
Dette Zifertelegram lød:
G. R. expederet med et Dolkestik gjennem Hjertet. Mere senere.
K . .
Widding smilte over hele Ansigtet, som han havde tydet Depeschen.
„Jasaa, min kjære Gilbert, du har endt dit fagre Jordliv nu,“ sagde han. „Jeg skal have Lyst til at høre noget nærmere om det. Haaber at de har efterladt dit Lig saadan, at din Identitet kan bevises. Saa bliver min Elskede og jeg Arvinger til det Hele.“
Det banket forsigtig paa Døren, og Lona Blessing viste sig.
„Nu, er det dig, min Kjæreste.“
Han vilde omfavne hende, men hun trak sig tilbage.
„Nu,“ sagde han, „hvorfor er du saa studs mod mig, min Pige?“
„Du ved, jeg ikke bryder mig om noget saadant, iallefald ikke nu.“
„Du faar nok finde dig i det,“ sagde han og styrtet vildt løs paa hende og slog Armene om hende og kysset hende brutalt.
„Uf!“ skreg hun og rev sig løs. „Det lugter Medicin af dig.“
„Det kan det umuligt gjøre nu. Jeg har ikke drukket noget nu.“
„Hvilken Medicin bruger du?“
„Denne her,“ svarede han og trak en Flaske frem.
„Den heder Absinth og strammer saa godt op.“
„Hvad vil du forresten, Lona?“
„Jeg vilde bare sige dig det, at det ikke passer sig at du klapper Stuepigen, naar du møder hende i Trappen.“
„Hahaha, du er alligevel jaloux?“
„Nei, jeg er ikke det, men jeg synes at du burde opføre dig som en Gentleman.“
„Det skal jeg lægge Vind paa, min Elskede.“ Lona fjernet sig hastig.
Han skulde bare vidst, hvorfor hun aflagde ham denne Visit.
Netop for at faa Rede paa, hvilken Medicinflaske han benyttet sig af.
For hver Dag som gik, voxte Længselen hos Lona efter at blive denne sin Forlovede kvit — hun hadet og afskyede ham, medens hun elskede Dr. Lind af hele sit Hjerte.
Nu havde Lona bestemt sig til at rydde Widding afveien ved Gift – og hun havde allerede truffet Anstalter til at skaffe sig Giften.
Vi forlod Maggi i det Øieblik, hun ansaa sig redningsløst fortabt til Russeren.
Da lød mangestemmige hvinende Skrig ledsaget af dump Larm.
„Brand! Brand!“ brølte Værten derudefra i sit eget Sprog.
Russeren stak Maggi og styrtet mod Døren og rev den op.
En tyk, kvælende Røg slog ind.
„Gud i Himlen!“ stønnede Maggi, som Vellystlingen fjernede sig. Hun følte sig ved at besvime, men tog sig med en voldsom Kraftanstrengelse sammen og vaklet ud.
Den store Sal var aldeles røgfyldt. Her styrtede Herrer og Damer om hverandre i vild Uorden, de første søgende sit Tøi, og der lød Skrig, Hylen, Udraab i forskjellige Sprog.
En Kabinetsdør faldt bragende af Hængslerne knitrende i røde Flammer, der fænget i Portiererne.
I vild Panik søgte hele Sværmen mod Udgangen, medens Maggi blev staaende stiv som en Støtte, paany en Afmagt nær.
„Kom!“ lød en Stemme i hendes Øre.
Hun vendte sig og saa Gerda, der tog hende ved Haanden og trak hende med sig efter de andre ud gjennem Korridoren og ud i Gaardsrummet, der var tindrende oplyst af Flammeskjærene fra Vinduerne.
Al Orden syntes opløst. Ingen tænkte paa at holde Pigerne tilbage, men hele Flokken stimlet mod den store Port.
Snart sloges den op, og hele Sværmen myldret ud.
Maggi var fremdeles som bedøvet og samlet sig først, da hun stod ved Gerdas Side ude paa Gaden, hvor det kolde Regn slog hende i Ansigtet.
„Vi er fri, Maggi — fri!“ jublet Svenskepigen.
„Og Gud ske Lov og Tak!“ hvisket den anden.
„For din Skyld, Maggi, maatte jeg gribe til et frygteligt Middel. Jeg sneg mig med en Parafinkande ind i et ledigt Kabinet, tømte den ud paa Gulvet og tændte paa. Se hvor Lastens Rede brænder?“
Ildskjæret fra det brændende Hus bredte sig over hendes Ansigt og gav det et helt dæmonisk Udtryk, medens Brandautomobilerne bruste buldrende og kimende frem.