Maggi West, eller Solgt til hvid Slavinde/50
50de Kapitel.
En sælsom Nyhed.
Siden Gilbert reiste til Sanatoriet havde han ikke med et Ord ladet høre fra sig, hvilket i høi Grad forundret Kathinka.
Saa fik hun den Idé at hun skulde tage didop og besøge ham; hun skulde nok finde et Paaskud for sit Besøg, og hun længtes saa inderlig efter at se ham.
Saa drog hun afsted.
Det var udpaa Eftermiddagen at hun kjørte ind paa Sanatoriet, som var beliggende i en naturskjøn Fjeldegn.
Det var Sanatoriedirektørens Hustru, som modtog hende.
Hun nævnte sit Navn og spurgte efter sin Fætter Kandidat Rambøll.
„Kandidaten er ikke længere hos os.“ lod Fruens Svar.
„Ikke det?“ udbrød Kathinka skuffet og forundret.
„Han var bare her to Dage saa forlod han os.“
„Han sagde ikke, hvor han skulde hen?“
„Nei, det var en ganske underlig Historie dette. Kandidaten gik ud en Morgen og vendte ikke tilbage – hans Kufferter staar her fremdeles, Frøken.“
„Men du store Himmel, der skulde da vel ikke være tilstødt ham en Ulykke?“
„Vi frygtet ogsaa noget lignende, vi sendte Folk op i Skog og Fjeld for at søge efter ham, men intet Spor fandtes af ham, saa kom vi til det Resultat, at han havde taget Landeveien til en eller anden Station.“
„Nei,“ sagde Kathinka hovedrystende. „Jeg begriber ikke dette. Naar han vilde reise, behøvet han da ikke at forlade Sanatoriet paa en saadan Maade, det ligner saa lidet min Fætter.“
„Han havde jo betalt en Maaneds Forskud for sig ogsaa. Det var noget mystisk ved det Hele,“ fortsatte Fruen i en forbeholden Tone, som om hun havde sin egen Mening herom, den hun ikke vilde lade sig mærke med.
Kathinka saa alvorlig forskende paa hende og sagde nu indtrængende:
„Frue, seg beder Dem at sige mig hvad man tror om dette her. Hans Familie vil være taknemmelig for enhver Oplysning, der kan tjene til Støtte for Eftersøgelsen.“
„Nu, men det jeg kan oplyse er af en temmelig trist og nedslaaende Natur.“
„Faar ikke hjælpe, Frue, jeg vil gjerne høre det altsammen — sig Sandheden uden Omsvøb, saa beviser De mig og hans Familie en stor Tjeneste.“
„Det var nu det da,“ sagde Fruen, „at da Kandidat Rambøll kom hid, var han temmelig underlig af sig, han talte ikke med nogen, sluttet sig ikke til nogen. Han syntes ikke at røbe Interesse for nogen Verdens Ting uden — —“
Hun holdt brat inde som om hun havde sagt formeget.
„Tal ud — hvad var det han syntes at røbe Interesse for?“
„Det er rent leit at sige det, Frøken – Kandidaten drak meget stærke Drikke og havde ogsaa medbragt saadanne Ting hidop. Man kunde kjende Duften af det, bare man kom i Nærheden af ham. Ogsaa denne forfærdelige Tristhed han bar tilskue. Da han blev borte, frygtet vi saamæn for at han havde gjort en Ulykke paa sig selv, eller under Indflydelsen af det stærke er kommen noget til. Han kunde jo være bleven liggende paa et eller andet fordækt Sted, hvor det ikke er saa let at finde ham, være styrtet i et Tjern, en Fjeldslukt eller noget lignende.“
„Nei, nei,“ raabte Kathinka bestemt, „det tror jeg ikke.“
„Den sidste som saa ham den Dag var min Søstersøn. Da gik Kandidaten henover Stien og læste et Brev, som syntes at virke stærkt paa ham — han gestikulerte og mumlet for sig selv.“
„Et Brev?“ raabte Kathinka aandeløst. „Et Brev?“
„Ja, det var et Brev, og min Søstersøn sagde, at han saa helt forstyrret ud.“
„Ved De, Frue, om Posten havde bragt ham dette Brev?“
„Det kjender jeg intet til.“