Maggi West, eller Solgt til hvid Slavinde/48
48de Kapitel.
To Piger sælges.
Fru Hinders havde ført Agent Kørner med sig ind paa sit Kontor, hvor de begge tog Plads.
„Nu, hvad synes De bedste Frue?“ spurgte han.
„Jeg maa sige, at jeg havde ventet mig noget rigtig storartet, efter hvad De tilskrev mig forud.“
„Hvadbehager, er de ikke storartede begge to, er det ikke første klasses Varer, maa jeg spørge?“
„Jeg indrømmer at de er meget smukke begge to, rigtig velskabte, men der er Mangler ved dem.“
„Hvilke Mangler skulde det være?“
„De ved, Mandfolkene bliver mere og mere kræsne fordringsfuld med Hensyn til Lystpiger — Skjønhed og en deilig Krop er ikke nok, de maa ogsaa vide at føre sig og stille sine Yndigheder i fordelagtigste Lys. Og disse Damer synes at mangle noget heri. Naar mine Kunder kommer, saa vil dette strax falde dem i
Øinene, og enten vil De ikke kjøbe eller de betaler en Skidt og ingenting.“
„Nei, ved De hvad, Fru Hinders,“ indvendte Agenten. „Dette er bare et Handelsfif af Dem. De ved ligegodt som jeg at den uberørte Uskyldighed hos en ung Pige, dette fine, jomfruelige virker høist tiltrækkende paa Mændene.“
„Komme og tale om Uskyldigheden,“ lo Pigehandlersken. „Den er en sjelden Vare nutildags.“
„Ikke i det Land, hvor jeg gjorde denne Fangst. Og De ved at norske Piger staar høit anskrevne paa Markedet.“
„Hm—m, der kommer nu meget Dusinværk af Piger derfra ogsaa. Hvad har De tænkt Dem for disse to Piger da, Kørner!“
„De har kostet mig mange Penge og meget Arbeide for ikke at tale om Resikoen, nu da Myndighederne har begyndt at blande sig op i det.“
„Aa De ved at sno Dem De Kørner. Nu, Prisen, Far.“
„Tre tusind Gulden for Stykket af dem, Frue. Det er Venskjøb.“
„Er De gal, Far?“ skreg hun op. „Sex tusind Gulden! Vil De indbilde mig at jeg kan faa saadan en Pris igjen?“ Havde De sagt det halve, saa kunde det endda være Spor af Mening i. Tre tusind kan jeg give, men hellerikke en Skilling mere.“
„Nu er De urimelig, Fru Hinders!“ raabte han. „Jeg kan vel slaa af 500 Gulden i 6000, men det maa jeg standse ved.“
„Jeg kan vel til Nød lægge paa 500, svarede Pigehandlersken, „men videre gaar jeg ikke.“
Vi vil ikke omstændelig udvikle denne modbydelige Handelsdiskurs, men kun bemærke at de langt om længe blev enige om at Kørner skulde faa 1000 Gulden for de to Piger.
Fru Hinders talte Pengene op, og Agenten underskrev en Overdragelseskontrakt.
Efterpaa trakterte hun ham med et Glas Likør. „Tillykke med Handelen,“ sagde Kørner og klinket med hende.
„Tak, jeg tror nu egentlig ikke jeg spinder Guld paa denne Affæren,“ sagde hun. „Den brunette Pige vil være en Lækkerbidsken for ethvert Mandfolk, men den Lyshaarede briljerer ikke.“
„Tyrkerne er jo aldeles gale efter lyshaarede Piger. De maa kunne sælge hende til en eller anden Poscha.“
„Ja, jeg venter just en rig Tyrker hid. Men sig mig nu engang, Kørner, hvordan gjorde De denne Fangst?“
Det var just i dette Øieblik, at Agnete og Maggi traadte ind mod Døren.
„Jeg skal sige Dem,“ lød det fra Kørner, „at den Lyshaarede, Agnete heder hun, er af meget god Familie. Jeg fik hende til at forelske sig i mig og forlove sig med mig. Hahaha, det tossede Pigebarn har fulgt mig hid for at gifte sig med mig. Det tror hun fuldt og fast selv. Hahaha!“
Da lød der et vildt, skjærende Skrig fra Agnete, fulgt af et tungt Fald.
Hun var sunket besvimet i Gulvet.
Nu rev Fru Hinders Døren op.
Der stod Maggi dødbleg ved Siden af sin besvimede Veninde og nu traf hendes funklede Øine Kørner.
„De er en Gemen Usling!“ raabte hun. „Har De da ikke Ære i Livet, siden De kan optræde paa en saadan Maade mod hende?“
„Spar Deres Prækener,“ haanlo han.
„Vil De bære hende ind, Kørner!“ bad Fru Hinders.
„Rør hende ikke!“ skreg hun.
„Hvad er dette for Opførsel!“ gryntet Pigehandlersken og greb hende i Nakken.
Maggi rev sig løs og styrtet henover Gangen for at komme ud og tilkalde Politi.
Men da hun naadde frem til Husdøren, fandt hun den aflaast udefra.
Hun hørte Værtinden ringe, saa det kimet gjennem hele Huset.
„O Gud, hvad skal jeg gjøre?“ higstet hun.
Nu lød der raske Skridt bag hende.
Der kom de to robuste Kjærringer.
„Det er ingen Udgang for dig herfra, min søde Due, sagde den ene.
„Iallefald ikke før du faar nogen ny Herskerinde,“ mente den anden.
Saa trak de hende med sig opover Trappen, og en Dør aabnedes.
Hun stødtes ind i et belgmørkt Værelse og Døren sloges i Laas bag hende.