Maggi West, eller Solgt til hvid Slavinde/42
42de Kapitel.
Et foruroligende Besøg.
Det var anden Dag efter Maggis Afreise.
Fru Larsen var virkelig bleven ængstelig for sin unge Veninde, da hun paa Bryggen hørte disse Afsløringer om Widding. Siden havde hun uafladelig gaaet og tænkt paa dette og gruet for Maggis Skjæbne. Men om hun virkelig svævet i nogen saadan Fare, hvad kunde saa den brave Kone gjøre for at redde hende. Hun kjendte jo ikke engang Maggis Adresse i Udlandet. Nei, hun kunde nok ikke gjøre noget andet end at bede Vorherre skjærme og bevare hende.
Fru Larsen stod i sin Butik og maalte af to Liter Melk til en Kunde, og ved Siden af hende stod en halvvoxen Pige, som skulde være hendes Hjælp nu.
Da gik Døren op, og ind traadte en høi, før Mand med hvidt Hageskjæg. Han var iført en spraglet Vaarfrak og bar Panamahat paa Hodet.
„Bor Maggi West her?“ spurgte han hastig og med buldrende Stemme.
„Ikke nu, svarede Fru Larsen, hvem det strax kom for, at denne besynderlige Mand maatte være budsendt af Maggis Fiender.
„Er hun da flyttet fra Dem — isaafald hvorhen?“ spurgte den Fremmede utaalmodig.
„Hun er reist.“
„Reist, siger De, hvorhen?“
„Det ved jeg virkelig ikke. Hun fik en Post i Udlandet.“
„Hvor i Udlandet?“
„Jeg har ikke hendes Adresse,“ svarede Konen, som næsten blev ræd for den buldrende Mand og mere og mere bestyrkedes i den Tro, hun først havde faat om ham.“
„Hvad er det for Udflugter!“ skreg han og slog i Disken. „Jeg ser paa Dem at De ved det, men ikke vil ud med det. Fru West sendte mig hid til Dem.“
„Det kan ikke hjælpe det, min Herre,“ svarede hun. „Jeg har ikke andet at sige, end at jeg ikke ved hendes Adresse.“
„De ved det, og De skal ud med det!“ brølte den Fremmede, just som en Konstabel, der var Kunde her, traadte ind i Butiken.
„Jeg har sagt Dem, at jeg ikke kjender Frøken Wests nuværende Adresse, og lad det nu bero med dette,“ bad Fru Larsen med undertrykt Heftighed.
„De skal ud med det!“ brølte den Fremmede, og atter slog han i Disken.
Nu fandt Konstablen det paatide at lægge sig op i det.
„Staa ikke her og brug Dem saa, Mand min,“ sagde han. „Fru Larsen er saadan en brav og respektabel Kone, at De trygt kan tro hende paa hendes Ord.“
Den Fremmede smældte i en Ed. „De har ikke noget med at blande Dem op i dette, Far!“ skreg han.
„Jeg lader mig hverken dupere eller skræme af en Konstabelmundering.“
„Fru Larsen, ønsker De at jeg skal faa ham ud?“ henvendte nu Konstablen sig til hende.
„Jeg ønsker at ha Fred i mit Hus, og vil han ikke gaa sin Vei med det gode, saa faar De gjøre Deres Pligt, Monsen.
„Kom afsted med Dem!“ opfordret Konstablen ham.
„Ja jeg kommer mig nok ud af Hytten uden Hjælp. Men det siger jeg Dem, Madame, De staar Deres egen Lykke iveien, jeg vilde belønnet Dem godt, om De gav mig den Oplysningen, som jeg ønsker.
„Nu kan det være nok!“ raabte Fru Larsen heftigt.
„Ud med Dem!“ skreg Konstablen og gjorde Mine til at gribe ham i Armen.
Da skar den Fremmede ud.
Nu var Fru Larsen ganske sikker paa at dette var en af Maggis Forfølgere, og saa tænkte hun: „Kanske det alligevel er unødig Ængstelse jeg har havt for Pigen. Det viser sig da rigtigt det Raad, Widding gav om at ingen skulde vide, hvor Maggi reiste hen og ganske vist har det sin Rigtighed med hele Reisen hendes.“
Denne Tanke virket beroligende paa Fru Larsen. Hun gik til Byen i et kristeligt Møde og kom først tilbage sent paa Aftenen. Da fortalte man hende, at Enkefru West havde været her og spurgt efter hende.
„Jeg skjønner, ikke hvad hun kan ha at tale med mig om,“ sagde Fru Larsen og brød sig ikke om at gaa over til hende og høre, hvad det gjaldt.
Næste Formiddag var hun ude i Byen og gjorde Indkjøb til sin Butik. Da hun vendte tilbage, stod Fru West udenfor sit Hus, skiftet Farve ved Synet af hende og saa raabte hun:
„Nu er De endelig der. Faar jeg tale med Dem.“
Fru Larsen fulgte hende ind.
„Hvor er Maggi blit af?“ spurgte hun.
„Hun er reist til Udlandet, jeg kender ikke hendes Adresse.“
„Til Udlandet!“ raabte Fru West med en Haanlatter. „Noget Sludder! At De vil komme med en saadan Løgn til mig!“
„Nei, ved De hvad, Fru West, kom ikke og sig at jeg staar og lyver!“ raabte den brave Kone høirød i Ansigtet.
„Nu nu, De ved ialfald mere, end De vil lade Dem mærke med.“
„Det er sandt, hvad jeg har sagt. Og mere siger jeg ikke om den Ting.“
„Der kom en Mand igaar og spurgte Dem efter Maggi,“ vedblev Fru West roligere.
„Det gjorde det ja, – og jeg svarede ham, hvad jeg nu svaret Dem.“
„Ved De, hvem den Herre var?“
„Hvor skulde jeg vide noget om det?“
„Nei De gav ham ikke Tid til at fortælle Dem det engang, før De vilde kaste ham ud med Konstabel.“
„Han optraadte saa voldsomt og brutalt, at jeg saa mig nødt til at benytte mig af Konstabel Monssens Tilbud, han kom tilfældigvis ind.“
„De kunde gjerne vist Dem mere imødekommende mod Manden, han kom bare til Maggis Bedste, og han havde vistnok betænkt Dem med en Godtgjørelse ogsaa, men De ophidset ham, saa han blev rasende, og han er temmelig braa af sig.“
„Hvad har jeg med alt dette at bestille?“
„Jeg skal si Dem, hvad det var for Mand De stødste fra Dem. Det var min Mands Fætter. Jonathan Balk fra Amsterdam i Holland.“
Ved disse Ord blegnet Fru Larsen og vaklet tilbage mod Væggen.
„Det er ikke muligt — det kan ikke være muligt!“ higstet hun.
„De tror mig ikke?“
„Nei, jeg kan ikke tro det.“
„Nuvel,“ sagde Fru West og tog et Album fra Bordet. „Her skal De se hans Billede, som han tilsendte mig for en Tid tilbage – til yderligere Sikkerhed kan jeg bevise Dem, at han har skrevet sit Navn bagpaa.“
Hun fremtog Kabinetsfotografiet og rakte det til Fru Larsen med de Ord:
„Her ser De han Rigmanden, som var inde i Sjappen Deres igaar.“
Fru Larsen stirret paa Billedet og blegnede. Det var ikke til at tage Feil af, det var den samme Mand.
Du store Gud, hvordan kunde vel dette her hænge sammen?“
Fru Larsen følte sig helt syg om Hjertet.
„Ja, De kan nok blive bleg om Næbbet nu, Mutter, for det De har gjort. Han kom ensom hid til Kristiania for at hente Maggi med sig hjem til Holland, hvor hun skulde leve hos ham i Herlighed og Glæde. Saa nægter De at vide noget om Maggi, og tænke sig at hidse Politiet paa en saadan Mand: Han kunde ikke forklare sig det anderledes, end at Maggi var kommen op i stygge Forholde her i Byen og De desformedelst ikke vilde opgive hendes Bopæl. Er det kanske Tilfældet noget saadant ogsaa, Fru Larsen?“
„Nei, ved De hvad, Maggi har altid holdt sin egen Ære høit, hvilket De selv ogsaa maa vide. Men hvor er han nu, denne Hollænder?“
„Ja, nu vil De ha fat i ham kanske, lo Fru West haanligt. „Men det kan ikke være Tale om det, slig som De stelte med ham. Hun kom hid og bandte og svor baade over Dem og Maggi, mig var han sint paa ogsaa. Jeg fik ingen Present af ham, som jeg havde ventet. I Formiddag var jeg nede paa Hotellet og spurgte efter ham, men han var alt strøget sin Vei med Udlandsbaaden.“
„Ved De da ikke hans Adresse?“ spurgte endelig Fru Larsen.
„Nei, det ved seg ikke!“ bjæffet den anden. „Hvad skal De forresten med den?“
„Jeg burde vel gjøre ham en Undskyldning,“ lød det nølende.
„Den kommer nok forsent det — forresten ved jeg som sagt ikke Adressen hans — vi har aldrig korresponderet.“
„Saa er det ikke noget at gjøre ved.“
„Hvor er Maggi henne da?“
„Det er sandt som jeg sagde, at jeg ikke ved hendes Adresse.“
„Noget Filureri er det med i Spillet,“ hvæste Fru West.
„Adjø,“ sagde den anden og fjernet sig hastig.