Klokkemakaren
Klokkemakaren.
Her paa ei austlendsk Bygd var i dette Manneminne ein Mann, som heet Olav Aaland. Han var fjorde Sonen paa ein liten Gard, so han hadde ikkje Arven aa taka til, aa difyre sagde han, daa han var so framimot vaksen: „her er ingenting aa vera etter fyre meg her heima; eg lyt til Byen og sjaa, um det ikkje skulde vera større Utveg der.“
So foor han til Byen daa; men han var endaa uviss um det, han skulde taka seg til; til Lærdom var han ikkje lagat, endaa han hadde lett fyre aa lesa; men han var hendig, so han hadde lært aa gjera alt det, som høyrer til ein Gard sosom aa snidkra og smida og sauma baade med Naal og Bust. Han hadde jamvæl gjort ei Stoveklokka, som vel ikkje var sin og helder ikke fullgod, men som endaa gjekk utruleg godt. Handelen hadde han og Hug til, og det største Næmet hans laag kanskje netupp der; for um det var berre ein Kniv han kaupte og selde og bytte, so skulde han altid tena ein Skilling paa den. Han hadde difyre alt lagt seg upp ikring eit Kuverd, so han var ikkje so reint Fanten endaa, naar han kom til Byen.
Men han likad ikkje Handelen helder, so i det smaae; for han kom etter, at han laut ljuga væl myket, skulde han tena rett godt; og det var langt fram til aa faa somange Pengar under Hand, at han kunde handla større og vera meir sannsagd. Han gjekk difyre inn i Garvarlæra og handlad berre med eit og annat smaatt attaat.
Men, han likad ikkje Garving helder, og so gjekk han inn i Urmakarlæra og var der eit Aars Tid. Han tok seg so væl fram der, at Meistaren sagde til honom ein Dag: „Naar du heve stadet ut Læra di, so kann det verda myket til Mann av deg; men du maa ikkje halda paa med denne Klokkeplanen din. Haldt deg til den jamne praktiske Gjerning og drøym ikkje um aa faa slikei Songklokka istand. Ho er ikkje til nokonting, og Umaken løner seg aldri.“
So vardt han skriven ut til Soldat; og daa han var leid fyre han fekk høyra illa fyre Klokkeplanen sin, so vilde han ikkje ganga inn i „Borgarkorpset“ men „hvervde“ seg. „Det gjelder inkje uprøvat,“ sagde han, „og eg fær væl Tid til at læra nokot og finna ut det, eg er bedst lagad fyre.“
Han førde seg godt upp i „Gardisonen“, var vaken som Fuglen til si Tid, og heldt Gevær og Bajonet og Mundering og alt so blankt, at Du kunde spegla deg i det. I Handgrip og Fotslag var han som dei beste. „Du lyt standa paa Tipp og Taa og vera plent som ein Pundar, naar Du tener Kongen,“ hadde Olav lært. Og difyre vardt han og væl likad og fekk mangei Fritid til aa stella med den Songklokka, som alltid sat i Hovudet hans, og so til aa handla med eit og annat og elles tena seg ein Skilling attaat med Klokkepynting og Ærend.
Ja denne Songklokka. Det var ei Stoveklokka, som spilad ein Slaatt etter Slaget, han hadde høyrt der uppe i Bygdi si, daa han var mindre. Og detta gav honom inn den Tanken aa gjera ei, som kunde spila ein Vise- elder Salmetone. „Kvart Aar eg er heimatter høyrer eg paa denne Klokka,“ sagde han, „og det er liksom Klokkemakarens And eg skulde høyra. Han heve liksom lagt hena etter seg atter i Spilverket sitt; mi skal tona atter i i ein betre Song.“ „Det er Synd um deg, som er slikein flink Gut, at du skal fara etter slika Grillor,“ var Svaret, han fekk av den gamle Meistaren sin, som han sagde detta til. Han hadde Lov til at koma dit paa Verkstaden og sjaa etter og læra meir, naar han hadde Tid.
Daa han hadde tent ut, foor han heimatter um Vaaren og var der paa Garden hjaa Broder sin i Slaatten um Sumaren. Der vardt han kjend med Grannedotteri Anne, som berre var ei Smaagjenta, daa han fyrst foor heimantil. Fader hennar var daud, so ho hadde fenget Fadersarven sin. Den var heile tri hundrad Dalar, so det var myket til Gjenta, der i Bygdi; og ho var fin og so klok, at ho kunde alt det, som høyrer ei gild Gjenta til. „Eg heve sjølv lagt meg up inn paa tusund Dalar,“ sagde Olav med seg sjølv, og fekk eg hena, so kunde me kaupa ein liten Gard. Det er so vaalundt i Byen og, og eg er ikkje so frisk og sterk, naar eg er der.“
Ja, han sveiv daa etter Anne, og ho skynad snart, kvat det var paaferde, og meinte, at Olav kunde vera likso god som nokon annan. Det gjekk som av seg sjølv detta, og alt til det var avgjort altsaman.
Det raakad so til, at det same Hausten var ein Gard fal i Grannelaget, og Olav kaupte honom, endaa han hadde ikkje meir en det halve Verd; men han hadde god Tiltru, og so var det faste Pengar i Garden, dei andre. „Det er vel eit Vaagan, um me gifta oss no i Vaar,“ sagde Olav ein Laugardagskveld til Anne, „men eg maa so hava ein Hushaldar paa Garden, kor som er, og so er det likso godt, at du verdt det fyrst som sidst. Det er nokot pinsamt, er det, aa ganga lenge trulovat.“
„Som du vil,“ svarad Anne, „og naar me leggja smaatt i Vegen, so kann det væl ikkje vera so faarlegt med det. Eg skal nok gjera lika fyre Mat og Klæde, eg og, skal du sjaa.“
„Eg heve aldri voret rædd fyre aa koma fram,“ sagde Olav; „naar Folk bruka seg, finna dei alltid ein Utveg; og det er tidt likso billigt som det er godlidande fyre Mannen aa hava seg ei Kona.“
„Ja du kan tru eg skal kara,“ sagde Anne, „og verd du liksomyket um deg som eg, so skal det inkje nauva.“
Dei gifte seg daa, og det gjekk godt nokre Aar frametter. Det var gode Aar, og det var meir Timber i Skogen en han trudde, og han ytte av Garden meir en Folk vaaro vane til det, der i Bygdi. Anne var lukkeleg til aa ala upp Buskap, og han Hestar. Og naar han bytte Hestar, so gjorde han det fyre det meste so godt, at han hadde den fjorde gilde Hesten fyre ingenting, naar han hadde bytt fjore Gonger. Naar Mannen siter paa ein stor Gard, og ikkje tarv sjaa for myket paa Fodret, so kan det endaa vera ein ærleg Handel; og det var ingen som kunde segja annat, en at Olav var ein greid Kar.
Daa han no hadde greidt det verste fyre seg og saag, at han naadde fram, so tok han til aa tenkja paa Klokka si atter. Han tok og til aa lesa meir, og alt dette gjorde, at han ikkje dreiv Garden som fyrr, men tidt gjekk i Tankar. So kunde han sitja heile Dagar med eit Klokkemynster, han sat og gjorde seg upp. So tok han det sundt og so sette det ihop atter og stelte med Spilverket.
„Gud betre meg fyre deg Olav,“ sagde Anne tidt, „du er ikkje som i gamle Dagar, og du seer det gjeng tilatters med oss kvar Dag.“ „Vent no,“ sagde Olav, „so skal du faa sjaa, at eg gjerer nokot, som eg baade kann gilda meg av og tena Pengar med. Denne Tanken stend fyre meg; eg kan ikkje faa honom ifraa meg, fyrr alt er gjort.“
Men ingenting vardt gjort. Han foor til Byen med Mynsteret sitt og kostad Pengar ut paa mange Maatar, og Anne gnaalar og tutrar, og Olav gretnar og leidnar. „Der er ingen stor Tanke i deg, Kjering,“ sagde han ein Dag. „Aa nei, kven kann venta slikt av Kvennfolk.“ — „Er slikt store Tankar,“ meinte Anne, „so ero me Kvende kloke, som ingre hava.“
Og slikt tok det eine Ordet det andre, som det kann henda millom dei beste Parfolk. Men so var det ein Kveld Anne kom upp paa Loftet til honom Olav, der han sat og stelte med Spilverket sitt, og ho spennde etter det med den eine Foten. „Er du rusk Kjering!“ kvad Olav i, „rører du det, so veit du ikkje kvat eg kan gjera. Eg varar deg, og du veit eg er ikkje aa fjasa med, naar det rett verd Aalvora. Høyrer du Kjering! Det maa hava voret du, som sette det i Ulag her ein Dagen, daa det vardt skuldat paa Smaaungarne.“
So reid dette av fyre den Gongen; men det vardt kaldare og kaldare imillom deim. Olav var ikkje den, som trætte „med Born og Kvennfolk,“ men han kunde giva eit og annat vrongt Ord ifraa seg, naar Anne, Stakar, mulde og mool; for det er ikkje so godt aa vera Kona helder, naar Mannen slikt slær seg paa undarlege Ting, og det gjeng attende med Huset. Og det verste var, at ho tok til aa fæla fyre Vitet hans. „Gud betre meg fyre oss,“ tutrad ho ein Dag fyre seg sjølv, daa han var ute i Skogen, „um eg no brende Mynsteret hans upp, so kanskje han kom ut or alle desse Tankar, naar det reint kom burt fyre honom. Han er strid; det han vil, det vil han, og han kunde gjera det verste baade mot meg og seg sjølv. Men nokot maa eg finna paa.“ Og dermed tok ho Spilverket og heiv det lukt i Elden.
Um Kvelden kom Olav heimatter, og daa han spurde etter Spilet, som han ingenstad kunde finna, svarde Vesl’ Olav: „Far, Mor brende det upp i Dag.“ Olav vardt kvit som Krit; og daa han fekk Mælet fyre seg, sagde han: „Ja no Anne, no er det ute millom oss; eg toler ikkje aa sjaa deg fyre Augo mine etter denne Dagen. Ut, ut av Huset med deg! og vil du inkje ganga, so hentar eg Lensmannen og kastar deg ut. Det verd væl Bygdardrøsor, men det fær vera det same. Vil du taka med deg den minste Gjentungen, so gjer det! Du veit eg lyt syrgja fyre deg og alle; eg veit mi Pligt. Gakk til han Storbonden, Svein Særen! han vil kunna giva deg Raad no, liksovæl som daa han eggjad deg upp imot Arbeidet mitt ved aa læ aat det. Gakk til kven Du vil, men kom ikkje til meg! kann ikkje du koma ut i Kveld, so kann eg! men i Morgon tidleg, naar eg kjem atter, stryker du!“ Og dermed gjekk han.
Olav stod fast, og alt det Anne greet og leet, so var det som aa tala til Steinen; og naar Anne kom inn, so rømde han ut, og ut fraa Huset laut ho. „Det er fælt aa sjaa seg nøydd til aa gjera slikt,“ sagde han,“ men det er raadlaust med det. Ho kunde likso gjerna hava teket Livet mitt.“
Daa han no hadde fenget skipat til Huset atter, og stelt det paa beste Maaten med henne og Borni, — for han var snild og godhjartad — so tok han paa etter Minnet aa gjera Mynsteret sitt uppatter, og han gjorde det nye betre en det gamle. Han fann Knipet med Tanken sin, og til Byen foor han, og synte det fram, og den gamle Meistaren hans sagde: „Ja, ja, dette er godt og væl, og det kan vera ein Curiositet (eit Bisn) men der er ingen Nytten med det.“ Det var daa nog fyre honom Olav. Det var ikkje meir han vilde. Og han fekk seg ein Verkstad der heima paa Garden og tvo tri Læregutar, og desse Songklokkorna, som sidan vordo kallad Aalandsklokkorna, likad Folk so godt, at han fekk god Avsetning paa deim, og tente upp atter sine gamle Tap. Og han var rimeleg imot Anne atter og sagde: „Hadde ikkje ho brent upp det gamle Mynsteret, so kanskje eg aldri hadde utfunnet det rette Knipetaket med det. Det er fyrst naar det leitar paa, me finna det beste.“
Aasmund Vinje.
(Or „Blandkorn“.)