Jutulskaret/3
TREDIE KAPITEL
Samme Aar ved Slagtningstide blev Kristen
Storstuberget borte fra Bygden.
Det var en Barfrostdag omkring Mikkelsmess, og paa Storstu mellem Laaven og Staldtrævet slagted de. Kristen stakk, og Koen, de slagted, var Johanros, ret falden efter Brandsi. Men som Kristen stakk, der hun var rebet paa Slæden, og hun rauted derved, lo Kristen og sagde til Kari, Jenten, som holdt Fad og Tvare for at tage Blodraaken:
«Slik rauter je au,» lo han.
Kari, Jenten, rørte Tvaren i Fadet; thi nu fossed Blodet frem.
«Aaffør da?» spurgte hun.
Kristen stod med Kniven.
«Je er støkken je au,» svared han.
«Aakken taa?» spurgte Jenten og var saa underlig i Røsten. Hun rørte i Fadet.
Kristen saa bortpaa hende og saa, hun havde Øine, blaanende som paa et Slagt.
«Taa i Jinte,» svared han; hans Øine stakk.
Da blev Kari som Blod saa rød.
«Aaffør i Jinte,» spurgte hun og saa ned i Blodfadet.
Nu reiste Kristen sig fra Johanros, som nu laa still, og tørked Kniven paa Skindet.
«Itte taa dei,» sagde han. Saa begyndte han at flaa.
Men Jenten, hun Kari, kjendte sig dødsens ilde ved.
Saa reiste hun sig da med Blodfadet for at gaa.
«Du flaar godt, Du Kristen,» sagde hun.
Da saa han visst paa hende.
«Det er slut med Flaaingen her paa Storstu retnaa,» svared han.
Hun syntes, dette var underligt, men tænkte intet videre derved.
Samme Kveld blev Kristen borte.
Men da Johanna, Moderen, hørte det, at han var faren, sagde hun høit, saa alle i Stuen hørte det:
«Hain Kristen kjem ailler att. Det er Fant ti hønnøm.»
Dette hørte tre eller fire, som sad i Stuen paa Storstu.
Men hun gamle Kari Sørberget, hun smilte saa underligt, da hun fik høre, hvad Moderen havde sagt.
«Aa, vi faar nok høre gjæti honom,» sagde hun.
Talte de saa ikke stort videre om Kristen Storstu den Vinter der i Bygden. For Folk mente som saa, at nu var det hændt, som hænde skulde.
Men med Kristen Jacobsen var dette hændt:
Hin Kveld, da han slipte sin Kniv før Slagtningen, drog en liden Gut, som hed Tølløv ’pi Sveøm, Slipestenen for ham. Denne lille Gut var blek, der han stod og drog Stenen.
«Du er kvit Du,» sagde Kristen, da han saa dette.
Gutten, han Vechl-Tølløv, smilte.
«Aa,» sagde han og drog paa det.
Kristen stod med Kniven.
«Er Du rædd!» spurgte han.
Gutten smilte igjen.
«Aa, je vet itte,» svared han og blaaned saa blekt i Øinene.
Da saa Kristen svart og kvasst paa Gutten.
«Aaffør er Du rædd?» spurgte han.
Gutten havde et lidet fælent Smil, som torde han ikke være rædd, men var det.
«Je sau naae oppi Skouøm idau,» sagde han; han ligesom vissned i Stemmen.
Kristen Storstu blev staaende still.
«Aaffør Slag sau Du?» spurgte han.
Gutten skotted opp.
«I Hulder,» svared han. Han var blekere end før.
Da blev Kristen Storstu ogsaa blek. Han hugg Kniven i Slipstens-træet og lod den staa der. Slipstikken stod han og fingred med og saa paa.
«Saa?» sagde han.
Da sagde den vesle Gutten og var ligesom voksen, da han talte:
«Je har Bud aat dei!»
Kristen stod still.
«Hvad for Bud?» spurgte han.
Da fortalte Vechl-Tølløv, at han havde truffet Hulder i Sve-fællingen om Morgenen. Hun kom bagpaa ham ud af Skogen, saa han maatte slaa sig ende ned. Og saa sagde hun:
«Helse hannem Kristen fraa henner Kirsti, at han kjem dit Auren er rau i Kjøttet i sjølve Daløm. Eg er aleine aa endda tvo.»
Dermed var hun bleven borte. Men hun havde Øine som et Dyr.
Da Gutten havde fortalt dette, tog Kristen Kniven med et Rykk ud af Slipstens-træet og satte Slipstikken paa.
«Dra naa Gut!» sagde han.
Da drog Vechl-Tølløv, saa Svedten stod ham kold paa Panden, og ikke torde han puste paa, før Kristen havde slipt slut.
Alt dette fortalte Vechl-Tølløv siden, da Kristen Storstu blev borte og ikke kom igjen om Vinteren.
Men samme Kveld, som Kristen havde stukket Johanros om Morgenen, gik han Skogsveien ovenom Storstu, sydover til Sørberget og ned, nedenom Haarsetr paa Haarsetrmyren og lige til Storstubergbuen paa Engene.
Men da han slog Varme med Ildjernet, saa han, at her havde været Folk fornys; der laa brændt Knusk paa Aaren, og han saa Mærke efter Kvindfolkfod i Leret fremved Langbænken.
Da skjønte han sikkert, at det var hende.
Og han blev vild derved.
Han skalv paa Haanden, der han stod og tændte, det osed rødt af Furuspiken mellem hans valne Fingre.
Nu var hun alene! Sprungen fra hint gamle Kvind, Mor sin, for at komme til hannem!
Han stod og lyed alt i ét, mens han tændte. Men ingen kom, skjønt det alt blev Kveld og Taage drev graa over Engene.
Døren til Buen stod oppe; han kunde fornemme alt, hvad der gik for sig derude i det svarte.
Da kvakk han medét. Han havde hørt noget derude.
«Miau,» sagde det som af Kat.
Og ind kom en hvid Kat hoppende og sad og saa med store, grønne Øine.
Han fælned.
Om hun kanske var Trold og dette var hendes Vardøgge!
Da lo det derude. En liden glad Fuglelatter.
Og den hvide Kat strøg sig ind til hans Fod og mol, saa han kjendte det gjennem Kroppen.
Da ropte han høit af Rædsel.
«Kirsti!» ropte han.
«Ja,» svared det ungt derudefra. Og da han snudde sig, stod der en Jente i Døren med Ryggen mod ham vendt. Hun havde graa Skindvams med Haarene ud og messingsøljet Læderbælte om Livet. Men Skjørtet det var grønt.
Da kjendte han med slig livsalig Fornemmelse, at dette maatte være hende, og da han kom til sig igjen af sin Fælenhed, sad den hvide Kat i Bubænken og mol; men Jenten hun stod som før i Budørgløtten med Ryggen mod ham vendt. Og ikke noget andet eller mere hørte han end det, at Katten mol og hun lo i sit Aandedræt, der hun stod.
Da kunde han bare ét, og han gjorde det. Gik lige bort og tog hende med begge Arme rundt Livet, skjønt han ikke saa hendes Ansigt og hun kanske kunde være en anden.
Og som han drog hende ind, svingte hun rundt i hans Arme og saa paa ham med gode, blanke Skogens Øine.
Han satte hende paa Fang straks. Og hun lo.
«Kirsti mi!» sagde han da.
Hun lo igjen og blev blek.
«Kristen min,» sagde hun til ham. «Vildguten min,» sagde hun.
Saa slog hun Arm kring hans Hals.
Da tagde de begge.
Men Kristen vidste intet paa længe andet end en Kjendsel af Jord og Varme og en Lugt af ungt og vildt og friskt. Dette var alt, han vidste.
Men den hvide Kat han mol, skjønt ingen af de to hørte ham eller saa ham.
Saa, medét, saa de ham og fornam, at han mol, og saa sansed de sig begge.
Men hun lyste i sit Anlet, fast det var brunt af Veirets Brand.
«No ska Du følgje,» sagde hun da.
«Ja,» sagde han. «No ska je følgje!»
Saa slog han igjen Armene omkring hende.
Da lagde hun Kind ind til hans og kyssed, og han kjendte, hendes Mund skalv.
«No er eg tvo,» sagde hun ganske sagte. Da blev han saa blødende varm i sin Bringe; han forstod, hun var med Barn.
Saa strøg han hende over Kind og Haar, og han kjendte, hun var saa yrende ung.
Videre talte de ikke om dette.
Men som Jenten tog Hundeskindsvamsen af og sad der paa Bubænken i al sin unge Vidunderlighed med Sølje og Bælte glitrende og Haaret svart som Fuggel under stukken Hue, da fortalte hun for ham, som sad og holdt i Haand og saa bare hende — da fortalte hun, at nu var hun gangen fra sin Mor hid til Reyndalen for at faa ham, sin Husbond, til at følge. Men mødes skulde de ved Bogen paa Fjeldene, naar Gjøken atter gol. Far havde hun ikke; han laa under Sten, men Mor sin vilde hun atter møde, om hun saa fik Lov.
Og hun bad med sine Øine.
Den Kveld loved Kristen hende alt. Han syntes, hun var den eneste Jente, han havde mødt, skjønt han havde mødt mange.
Blev de der da hele den Nat de to og sov ikke. Men da Sol randt næste Morgen, gik de af Buen og til Skogs. Og den hvide Kat han fulgte de to.
De gik Skogsveien over Kvars-evjen til Raufjeld-lien, og om Natten sov de i en liden Bu i Raufjeldet. Men de aad af Pose, som Jenten havde der staaende, og Kristen bar Sovvelmad videre i Bagmess, til de kom sig frem til Vangenhusene paa Harsjøvolden. Og Kristen syntes han leved som med et ungt Dyr i Skogen, og selv var han glad og vild.
Gik de saa derfra paa første Snefalds Føre over Kjølen frem langs Glommen nordover, men holdt sig i Skogsbuer hele Tiden. Bare at Jenten var fremme paa Urstrømmen og Barkald om Mad, den hun og fik. Men Kristen kom aldrig frempaa; for han var kjendt. Bare en og anden Gang om Nætterne i Sætrer i Lilleelvedal og Tunnasetr, hvor han tog Mad, som laa efterglemt. Saa og Hestetaggel til Snarer, som han satte kring Bjerkeskogen efter Rype og anden vild Fuggel.
Slig fik de Kjøtt og stærkt Sø de to; men om Vaaren kom de til Bogen tæt ved Gulas Dal. Hændte det da, at Jenten blev tung og maatte kvile paa Gaardene; og alt Folket saa, at hun var ventendes.
Men endnu gol ikke Gjøken, skjønt det var begyndt at sprætte i Bjerk og rødne paa Asp og andet Sommerens Træ.
Indtil da endelig Gjøken gol og Govvel kom fra Syd flyvende. Den Tid naadde de Bogen og laa paa Bænk der; men Dagen efter kom Moderen.
Da hun saa Kristen, lo hun.
«Vaksen Kar!» sagde hun.
Saa vendte hun sig til Kirsti og talte til hende paa Maal, som han ikke forstod.
Men paa Bogen og deromkring leved de alle tre, til Guldblommen begyndte at blomme i Græsset.
Da — en Dag, som de sad i Solen, kjendte Kirsti, at nu var hendes Tid, og saa sagde hun, der hun sad, til dem begge:
«Retnaa er vi fire,» sagde hun.
Og Kristen kjendte sig saa halvt underlig rædd, som Karfolk kjender sig, naar Barnsnød stunder til, og han reiste sig fra hende for at gaa og intet høre.
Men da sagde Moderen til Kirsti, sin Datter, som hun vel var:
«Gakk aa red dig! Kveldvord skal je laga, tes Du kjem att!»
Da gik Datteren, som hun vel var, ind i Skogen, som svartned tæt derved. Og de to hørte intet fra hende derinde.
Men Moderen hun sanked Ved og lagde under Kobberkjedel, at koge varm Drikke tilkvelds, og Kristen han sad med Hænder i Fang og kjendte sig ilde ved.
Og intet hørte de til hende derinde.
Men om nogen Stund, da Solen stod i Brand vester, kom hun gaaende, og hun bar noget i sin Skjørtefold.
Blek var hun; men hun smilte.
«No e vi fire,» sagde hun saa og satte sig. Men fra hendes Skjørtefold kved det.
Da kjendte Kristen Storstu Faderkrisling inde i Bringen. Og saa sagde han:
«Signe Gud, Kirsti min!»
Men den gamle hun tog Barnet, som kved, og holdt det frem for ham.
«Syne hannem no,» sagde hun.
Og han saa, at det var Gut, og at det havde Føflekk under venstre Brystvorte.
Og den gamle gik til Bækken og lagde Barnet i Bækken.
Da kved det, som Hare kvider.
Tog hun det saa opp og lagde det paa Græsset tæt ved. Og det lyste rødt, der det laa.
Saa sagde hun:
«Godt Gry er det.» Og hun korsed det med Kul i Panden.
Bar hun det saa til Moderen, som tog opp i Bringen og lagde til Die.
Da sagde det gamle Kvind:
«To Mødre er her naa! Men Du Kristen Jacobsen, faar være Mand for baade!»
Da tog Kristen Storstu Kvannrod af sin Lomme, bed et godt Stykke af og tygged. Og han kjendte sig stærk for to, der han sad og hørte sit Barn suge.
Men hun Kirsti, Moderen, smilte alt i ét, der hun sad.
Og den gamle sad ogsaa og smilte.
Dagen efter drog Kristen og de to Kvindfolk med Barn i Pose Guldalen ned og kom til Thrøndelagen. Her stansed de længe paa Nupen hos Datter hendes Lisbeth, men drog saa videre. Slig gik de helt til Selbu frem; men mod Høsten var de atter ved Bogen, og ved Slagtningstider fôr de med Kjærre og havde Hest, som Kristen havde taget paa Fjeldene omkring Tunna-elv. Drog de da Veien ned til Tysladal; men her stansed de og boed Vinteren over i en Stue ovenom Aasen ved den gamle Munkevei. Det Aar blev meget borte af Sovvelmad i Tysladalen.