Jakob Harvis, spilleren/6
KAPITEL VI
Sent ut på formiddagen våknet gjesten på nummer 6 i hotellet «Den glade matros». Med søvndrukne øine rakte han en hånd frem. Men hånden fant ikke det ringeapparat som den var vant til. Efter en forgjeves famlen frem og tilbake på veggen, opgav han forsøket.
Vicomte de Saban reiste sig forvirret i sengen og kom hurtig til det resultat, at alt ikke var som det skulde være. Han befant sig i sannhet ikke på «Claridge», men i et lavloftet værelse med en utpreget fattigmannslukt, hvor uforbrent gass og gammelt mugg sloss om overtaket. Den seng han befant sig i, var stor og bred, men hård, og en eller annen løsnet fjær i madrassen åt ham glupsk i siden.
Den unge mann rynket brynene. Det var visstnok ikke noen ublandet fornøielse å spille rollen som en forgjeldet adelsmann. Men vicomte de Saban hadde imidlertid en fortreffelig seng med en ypperlig springmadras og et edderdunsteppe, som lett og varmt bølget om hans forkjelte legeme. Jo, man forstod sine saker på «Claridge». Alle detaljer var i den skjønneste orden, — avpasset for levemenn, døgenikter, kokotter og amerikanere.
Det demret plutselig for mannen i den brede seng, at der var satt en stopper for den usikre, men behagelige edderdunstilværelse. Måskje der i dette øieblikk stod en del bleke, men bestemte menn utenfor 235 «Claridge». De vilde bli ennu blekere, når det blev rapportert at han ikke hadde vært i seng. Måskje der vilde spire en svak mistanke i deres små inkassatorhjerner om at vicomten likefrem hadde tatt flukten for å befri sig for sine forpliktelser.
Vicomten lo uvilkårlig, men latteren klang dårlig i det lavloftede rum med de små edderkopp-spundne vinduer, som kun lot sparsomme lysstrimer gli inn på det slitte gulv. Ja ja, han befant sig ikke mere på «Claridge» nummer 235, men på «Den glade matros» nummer 6. Forskjellen var betydelig, men på det celebre Champs Elysées-hotell var tallrike argusøine rettet på ham, mens han her i det gammeldagse vertshus var en absolutt fri mann med ferdigsydde klær, kunstnerhatt og et dusin preparerte kortspill samt 50 francs i kontanter.
Forunderlig hvor stille det var. Utenfor de grumsete vinduer skimtet han en glidende strøm. Det var Seinen som begynte å svulme mot vår. I det fjerne lød der med visse mellemrum svake biltut, men den lille by Suresnes lot ellers til å befinne sig i siestaens makelige hvile. Og flodens glidende strømsus lød i enkelte øieblikk som en gjespen.
Mannen i sengen skvatt plutselig til. En kjent storbylyd nådde hans ører. Det var en avisgutts ilske skrik. Det kom formodentlig fra den lille plass, hvor veien svinger opover bakkene til Val d’Or og St. Cloud. Tiltross for avstanden klang disse hissige diskanthyl som en uhyggelig dissonans i landsbystillheten. Det var som beboerne våknet rundt omkring. Vinduer blev slått op og det knaket i porter og dører. Stemmer hørtes alle vegne fra, ophissede kvinnerøster og kraftige utbrudd av vrede menn. Det var kommet en fredsforstyrrer til Suresnes. Halvt motvillig kastet vicomten det tunge dunteppe av sig og sprang ut av sengen. «Den glade matros» var også våknet. Han hørte en gretten kvinnestemme nede fra første etasje akkompagnert av en oldings misfornøide brummen.
Der kom en eller annen springende forbi.
— Hvad er det? hørte han kvinnen rope fra porten.
— Mord, svarte en hesblesende guttestemme og sprang videre og hans næsten triumferende rapport gjentok sig fra hus til hus nedover kaien, som et alltid svakere ekko: MORD — mord — mord!
Den unge mann lot sig falle ned på sengekanten. Nattens begivenheter stod plutselig klart for ham: Skuddene inne i skogen, de ophissede mannsrøster, det rasende brøl fra et dødsramt menneskedyr.
Langsomt og med uvilje tok han klærne på sig. Han hadde ikke noe hastverk. Det som hadde hendt derinne i mørket var ikke til å ta feil av. Politiet hadde slått kloen i Dieudonné og den gamle automobilbanditt hadde bitt fra sig like til revolverkulene este i hans legeme og åt hans livskraft. Det var den slags nattlige bataljer som rystet selv en storbys nerver. — — — —
Med hatten langt nedover ørene og kattepelskraven opslått helt op til nesen forlot Jakob Harvis’ dobbeltgjenger det lille hotell. Alle disse forsiktighetsregler for å undgå ubehagelige tvil var imidlertid helt unødvendige, for det lot til at hele hotellpersonalet hadde flyttet hen til den lille hjørnerestaurant ved broen, som øiensynlig var den celebre stads nyhetsbørs.
Et halvt hundre mennesker stod her og diskuterte saken og svingte de ferske ekstrablad, mens formeninger, forbandelser og forutanelser fløi omkring i den tåkede luft.
Gjesten fra «Den glade matros» følte ingen trang til å blande sig i denne borgerlige respektabilitets alvorsfulle funderinger. Han gjorde en liten omvei opover bakkene og var så heldig å entre en omnibus i en sving samtidig med avisgutten, som sprekkeferdig av viktighet og 10-centimes drog tilbake til byen for å spille i kasseroulettene, proppe sig med bananer eller forsøke et fremstøt med en ny utgave.
— Nå, hvad er det som har hendt? spurte mannen med kunstnerhatten.
Avisgutten hovmodet sig forferdelig. Han befridde sin munn for et kjempemessig brystsukker, tørret sig omhyggelig med et ternet lommetørklæ, rapte diskret og uttalte sig med en viss forakt om dem som ikke i tide hadde sikret sig hans opsiktsvekkende nyheter . . Man bør alltid, tilføiet han med belærende suffisanse, kjøpe et ekstrablad før det er utsolgt.
Det var ganske tydelig, at den vordende millionær (en gutt med et slikt forretningsmessig skrik kunde jo ikke ende som mindre) ikke hadde noen særlig respekt for mannen i kunstnerhatten. Han så sig omkring blandt de få, men interesserte passasjerer, som ennu ikke hadde nydt godt av ekstrabladets sensasjoner. Og han følte sig plutselig som en meget betydelig person, der satt inne med oplysninger. som kunde få hårene til å folde sig ut i shinglede nakker.
— Der har funnet et mord sted, sa avisgutten hult.
— Ja, det har vi nu hørt, men hvorledes, hvem og hvad?
Den lille nyhetsbringer så til å begynne med litt tåpelig ut, men han fattet sig hurtig. Og uten å puste mere enn høist nødvendig avliret han følgende lekse, der formodentlig var en nøiaktig ekstrakt av den første journalistiske meddelelse . . . .
— Der har inatt funnet en gruopvekkende begivenhet sted i Boulogneskogen. Som bekjent var det lyktes en av de farligste banditter fra Bonnotsaken, Dieudonné, å ta flukten fra La Santé, hvor han i flere år har vært innesperret. Man eftersporte ham igår i Boulogneskogen, hvor han blev sett i følge med en av sine gamle kamerater. Der var inatt truffet forføininger ti! å jage ham med politihunder, men før denne jakt kom istand, falt Dieudonné på sine gjerninger. Han overtalt en ung herre som var på hjemtur. Denne satte sig til motverge, og det lyktes ham å skyte ned bandittens kamerat med et dødbringende skudd gjennem hjertet, men Dieudonné, som var bevebnet med en jernstang, fikk nu ram på ham og knuste den unge manns panne med et fryktelig slag. I dette øieblikk kom imidlertid noen betjenter av det syklende politi til, Dieudonné verget sig som en rasende med jernstangen. Men politimennene fikk snart overtaket, og med seks kuler i kroppen opgav banditten ånden i samme øieblikk som den mann han hadde overfalt drog sitt siste sukk.
De to banditters lik blev bragt til La Santé, mens det ulykkelige offers mishandlede legeme førtes til La Morgue.
Avisgutten så sig om, ildrød av iver og triumf.
— Og hvem var den unge mann? spurte gjesten fra «Den glade matros» med en underlig hes stemme.
Da reiste avisgutten sig stolt og stor i all sin litenhet.
— Det stod også i ekstrabladet, sa han og rullet med øinene. Hans navn var vicomte Philip Marie de Saban!