Jakob Harvis, spilleren/5
KAPITEL V.
— Jakob Harvis, mumlet den unge mann og la det lille kokette brev fra sig med noe der lignet andakt . . . . . Jeg skjønte han måtte være hollender eller skandinav, tiltross for at han talte fransk som en innfødt. Undres på om han er frekk nok til å våge sig inn på «Claridge» for å sikre sig resten av min garderobe. Han følte sig øiensynlig trygg for at offeret ikke vilde henvende sig til politiet eller på noen annen måte blande sig i sakene.
— Jakob Harvis, gjentok mannen på sengekanten og det var likesom hans tunge befølte hver stavelse . . . . Det var altså det navn han testamenterte mig . . . . ikke helt ilde, et hederlig, internasjonalt bandittnavn med det fornødne angelsaksiske tonefall . . . . Og der står hans bagasje som han gavmildt skjenket mig, — en vulkanfibret håndkuffert av temmelig ny dato. Den skriver sig øiensynlig fra det samme jødemagasin, hvor dressen er kjøpt. Rouen — det stemmer. Kufferten er låst, men nøkkelen ligger vel et eller annet sted i disse lommer.
Med en viss interesse begynte han å undersøke den ydre habitus. Ved siden av gasslampen, der kastet et underlig gulgrønt lys over det lille rum med det lave tak, hang der et speil i en noe defekt gullramme. Nølende trådte den unge mann fremfor det og betraktet nøie den ukjente herre, som stirret på ham. Det var et blekt og meget alvorlig ansikt, han fikk se under den heslige bredbremmede bulehatt. Nei — dette var isannhet ikke den unge levemann med det vinnende smil, vicomte Philip Marie de Saban. Ansiktet i speilet der tilhørte en mann, som nu stolt og fornem i en første klasses persianerpels skred nedover Champs Elyssées. Han hadde efterlatt det jagede uttrykk og de vaktsomme, flakkende øine til sin arving.
Mannen foran speilet forsøkte sig på en liten latter. Men lyden klippedes av i hans hals og blev til en næsten truende gurglen. Hvad pokker var nu dette? . . . . Hadde overfallsmannen også dratt avsted med hans gode humør og lystige latter, — og efterlatt ham sin galdegule, nervøse uro. Nei dette var ikke vicomte de Sabans ansikt . . . . Og med en rasende gestus rev han hatten av hodet og kastet den hen i et hjørne. Likheten med den annen mann sprang nu ennu tydeligere i øinene enn før. Det var en sprekk i speilet, og det forekom gjesten på «Den glade matros», at der lå et snøre om hans hals. Og den våknende redsel i det smukke ansikt gjengav på en høist ubehagelig måte illusjonen av en mann, som skal heises op i en galge.
Stønnende slang han sig ned på værelsets eneste stol. Nei — vicomte de Saban hadde ikke gjort et bytte. Når alt kom til alt var hans små synder, hans gjeld og utskeielser for intet å regne mot hvad denne Jakob Harvis hadde på samvittigheten. Selv hadde han villig innrømmet at han var spiller — ja falskspiller. Måskje av den type som alltid var å finne på de kontinentale luksustog og de store transatlantiske dampere. Men han hadde uten tvil andre ting på samvittigheten — måskje en rovmorder av en litt finere type enn denne Dieudonné, som nu politiet tydelig nok hadde grepet eller drept inne i Boulogneskogen. Kanskje en eller annen skummel forbrydelse var inkludert i overfallsmannens liberale testamente. Tyv, falskspiller og morder — en eiendommelig arv til en forholdsvis uskyldig levemann.
Philip Marie følte, hvorledes en kold gysen krøp ham nedover ryggen. Han grep sig uvilkårlig til halsen som om repet allerede lå der og gnog på nakkemusklene. Men det var kun katteskinnet som kildret ham med sine stive buster.
Han reiste sig hurtig og rev kavaien av sig og lot den litt trange snipp med det redselsfullt kolorerte slips følge efter. Han fikk nu for første gang anledning til nærmere å undersøke den blå cheviotdress, han hadde fått i bytte for sitt elegante kostyme fra Barclay. Det var ganske merkelig hvor den satt godt, tiltross for sine ubedragelige tegn på å være skapt i et etablissement for ferdige klær. Denne Jakob Harvis hadde øiensynlig de samme mål som ham selv og med en viss misundelse tenkte han på, hvor godt han måtte ta sig ut i den smukke dress, der var laget av Paris’ største kunstner i faget. 2200 francs hadde den kostet og var ennu ikke betalt!
Denne tanke vilde under almindelige omstendigheter ha fremkalt et smil på hans lettbevegelige ansikt, men den unge mann smilte ikke. Han var gjenstand for en eller annen forvandling. Det var som om hans lette og glade sinn krympet sig sammen under en ukjent viljes innflydelse. Ennu hadde den ikke fått helt bukt med ham, for han kunde fremdeles resonnere som den unge vicomte, som fru Fortuna hadde omtumlet på en så merkelig måte. Han avviste tanken på den gamle dobbeltgjengerteori, som Stevenson har gjort udødelig i litteraturen. Heller ikke var han en Dorian Gray som tumler med sin egen underbevissthet.
Men allikevel — dagens og nattens oplevelser hadde satt merker i et sjeleliv, som aldri før hadde beskjeftiget sig med saker, som lå dypere under almindelige og gjengse forestillingers overflate.
Og det merkeligste av alt var, at han ikke kunde frigjøre sig for den tanke at vicomte Philip Marie de Saban var død i samme stund, som han hadde iført sig den fremmede manns klær.
Uten å gjøre sig noen forestillinger om denne hendelse, begynte han å undersøke sin trøie. Der lå noen francsstykker i en ytterlomme sammen med et sett terninger av elfenben. I brystlommen fantes et forholdsvis nytt pass, utstedt av en hollandsk politimyndighet. Det lød på Jakob Harvis, født på Java i det herrens år 1900, diamanthandler av profesjon, og med en meget utstrakt rett til å ferdes jorden rundt.
Passfotografiet viste et blekt, intelligent ansikt med rolige, iakttagende øine — et utpreget overklasseydre. Det var tydelig at Harvis hadde sett gode dager. Men det som forvirret Philip Marie mest var den umiskjennelige likhet denne mann hadde med ham selv — ikke bare ansiktets konstruksjon og det opstrøkne hår, men selve uttrykket. En opmerksom iakttager vilde måskje finne en viss vesensforskjell mellem Jakob Harvis og vicomte de Saban, men det berodde særlig på alvoret i den førstes ansikt — et alvor som var parret med en viss uro.
Med et sukk la den unge mann passet fra sig. Han hadde en instinktiv følelse av, at Jakob Harvis på en eller annen måte vilde få stor betydning for hans fremtidige liv.
I en baklomme fantes der en liten nøkkel, som øiensynlig åpnet adgang til den lille håndkuffert. Vicomten betenkte sig litt. Men Jakob Harvis hadde jo på sett og vis testamentert ham sine efterlatenskaper. Så trakk han den vulkanfibrede frem i lyset og åpnet den.
Det var i sannhet ikke noen innholdsrik kuffert, men det som fantes der, var smukt ordnet. For uten en slitt silkepyjamas og noen sett elegant undertøi, som ikke harmonerte med kostymet, lå der en tykk pakke med spillkort, som ved første øiekast presenterte sig som ubrukte. Men ved nærmere eftersyn viste det sig at pakkene var åpnet og derefter klistret igjen med stor omhu.
Vicomten smilte for første gang den natt. Han brøt en av pakkene og lot fingrene gli hen over de smukke kortblad. Det var som om han følte en personlig nydelse ved denne berøring. Han blandet kortene og begynte langsomt å gi til tre spillere. Så vendte han bladene og nikket for sig selv som en der har gjort en interessant opdagelse. Kortspillet var preparert på en måte som kun en øvet kortspiller vilde ha opdaget!
Det så ut som om dette fund hadde en meget gunstig innflydelse på den unge mann. Han samlet kortene sammen og la dem ned i kofferten. som han låste omhyggelig av. Så avførte han sig Jakob Harvis’ klær, slukket gassblusset, låste døren og kastet sig på sengen.
— Nå så min gode Harvis, mumlet han. Er det sådan fatt. Så kommer vi nok snart til å snakke alvorlig sammen.
Men deri tok vicomte de Saban høilig feil.