Jakob Harvis, spilleren/32
KAPITEL XXXI.
Det finnes ikke noen politimessig og fullstendig rapport om det blodige sammenstøt ved kanalen ved slettene utenfor Vondelpark i Amsterdam. Det eneste vidne som man måskje hadde fått til å tale, er taus av gode grunner. Det er en historie for sig selv, og uten interesse for denne roman.
Heller ikke de hollandske aviser fikk anledning til å trenge inn i kjernen av den mystiske begivenhet som kostet flere menn livet. Det blev gjettet endel, men politimesteren, som selv ikke forstod noe større av selve affæren, var ikke villig til å utlevere mere enn høist nødvendig til en sensasjonslysten presse. Alt for Suzzi Lacombes smukke og svermeriske øines skyld.
Men vi har engang truffet den mann som med urette kalte sig Jakob Harvis. Det var i en av verdens utkanter, men jeg røber ikke hvilken. Han var en lykkelig mann, og lykkelige menn vil gjerne fortelle om sitt liv.
Jeg begår ingen indiskresjon ved å risse ned hovedtrekkene i hans beretning. For hvad er et navn i våre tider, hvor der finnes et alias for hvert annet menneske. Ingen vil nu hete Olsen, Sørensen, Svensson, Schultze, Duval og Smith mere. Det er ufattelig, men sant. De ualmindelige fantasinavn med tilhørende titler drar. Den mest ordinære miss Amerika vil være hertuginne. La henne få en hertug!
Efter denne digresjon iler vi tilbake til affæren ved Vondelpark.
Man kan vanskelig tenke sig en plass som var så gunstig for et privat opgjør som den hvor Minervabilen lente sig utover kanalen — midt i en lang allé. Det var et tidspunkt på døgnet da all trafikk praktisk talt var stanset — i lunchtiden. Den nærmeste villa befant sig noen hundre meter borte. Der lekte noen barn i haven. De hørte en rekke skudd, men de så intet.
Kampen var ulike. Der var to erfarne eldre menn med brownings mot en ung danser som svang en dolk i sin høire hånd. Det var det samme våben som hadde skåret hull i Minervabilens bakring. Og ved hans side stod en ung, lapset levemann uten annet våben enn en spaserstokk av letteste materiale.
Dertil kom bilens chauffør, baron van Pjes’ private tjener. Han vilde visselig ha kunnet avgjort kampen til de to eldres fordel i løpet av kort tid. Men der satt et kaninhjerte i hans bryst. Han så motorsyklen og tok flukten — for å hente hjelp som han senere forklarte.
Det blev derfor kun en kamp mellem fire menn — en meningsløs og som det syntes håpløs kamp for ungdommen. To moderne revolvere mot en dolk og en spaserstokk! Men det viste sig her som det har vist sig så ofte før, at man slåss dårlig og hensynsløst med en svinsk og dårlig amvittighet.
Baron van Pjes blev sittende i vognen med draget revolver. Han kunde ikke bekvemme sig til å forlate den skatt, han med slik vanskelighet hadde skaffet sig. Men hans stilling var ikke heldig. Han satt til venstre. Med den høire hånd støttet han den blå bylt som begynte å bevege sig, og små utydelige klynk, der lød som fra en fugleunge, gav tilkjenne at kloroformens virkning nu begynte å svekkes.
Den unge russer var ikke noen dårlig taktiker. Han slo kupédøren op på vid vegg og trakk sig litt tilbake så hollenderens revolvermunning ikke fant ham. Han bøide sig ned og grep baronens ene ben og rykket til. Hollenderen, som var uforberedt på denne manøvre og på grunn av sin uheldige stilling ikke kunde gripe for sig med hendene, mistet all motstandskraft og sleptes hen til diket før han ante hvorledes det var gått til. Han hadde instinktmessig sluppet taket i bylten, men beholdt sin revolver. Og i samme øieblikk russeren vilde puffe ham ut i kanalen fikk han vendt sig og avfyrte tre skudd i trekk mot den unge danser. To av dem gikk tvers gjennem hans kropp, det tredje rev en flik av det ene øre.
Med et ondt smil så hollenderen hvorledes det rykket til i det slanke legeme. Han var en erfaren mann og visste at hans motstander var dødsramt. Langsomt reiste han sitt tunge legeme, men nu fikk han se noe som fylte ham med redsel.
Alexis, som et øieblikk hadde sunket på kne, reiste sig plutselig. Han så forferdelig ut med sitt strittende hår og sine blodskutte øine. Nu var han atter dyret fra scenen, og dette var hans siste optreden. Han grep kniven som var falt fra ham og hugget den i hollenderens strupe. Den svære, bredskuldrede mann reiste sig halvt og grep sig til halsen. Det var et fryktelig snitt og absolutt dødelig, men baronen fra Batavia var selv døende en farlig mann. Revolveren var falt ut av hans hånd. Men det fantes en som skulde følge ham i døden. Hun lå derinne i bilen — naken — naken i et blått klæde . . . . Blodet veltet ut av ham, men der var ennu tid . . . . Den forbannede danser hadde gjort det av med ham, men hans dager var også talt. Blyet hadde nok streifet hans hjerterøtter.
Langsomt reiste han sig. Russeren truet ham ikke mere. Han var vaklet om bak bilen for å se hvorledes Jakob Harvis klarte sig og yde ham en siste håndsrekning før den store svakhet krøp inn i hans muskellegeme.
Men baron van Pjes nærmet sig mer og mer den åpne kupédør og blodet fløt efter ham i den gule sand. Men hans små rotteøine lyste av en ubetvingelig energi. Den hvite engel derinne skulde følge ham på den lengste av alle reiser. Så reiste han sig på kne op til kanten av kupédøren. Derinne satt Suzzi Lacombe på baksetet med opspilte øine. Det blå klæde hadde hun trukket beskyttende om sine lender, men den praktfulle overkropp lyste elfensbenhvit mot ham i sin skjønne runde fylde. Han strakte de blodige hender ut efter henne, — de krummet sig i attrå og begjær. Men hans krefter svant, og da han merket at han ikke mere kunde utrette noe, utstøtte han et gurglende skrik og veltet sig bakover helt hen til kanalkanten. En krampaktig bevegelse og det tunge legeme forsvant i det gule vann.
Suzzi Lacombe satt ennu i samme stilling på baksetet. Hun lignet et stivnet gudebillede. Kloroformvisjonene tumlet ennu omkring i hennes hjerne, og hun visste ikke hvad som var drøm og hvad som var virkelighet. Langsomt gikk det op for henne at det virkelig var henne selv som satt her halvnaken midt på landeveien, mens skudd og skrik lød utenfor. Hun svøpte det blå klæde om sig. Hvad var det som foregikk. Hun lente sig fremover og fikk plutselig øie på revolveren som lå der i en blodpøl . . . .
Uten å nøle vaklet hun ut av kupéen . . . . mens hun med den venstre hånd holdt fast på klædet . . . .
Rigault hadde hatt større hell enn sin forbundsfelle. Den unge franskmann gikk løs på ham med stort mot, og to blødende skrammer i det tykke hode viste hvor spaserstokken hadde ramt. Men antikvitetshandlerens skalle var av den påliteligere sort. Den holdt. Og to revolverskudd satte den forhenværende vicomte ut av spillet.
Men dermed var ikke kampen slutt. Russeren hadde kommet til hjelp. Vel — han var halvt bevisstløs, men hans muskler levet ennu. Og et øieblikk trodde Rigault at han var snodd inn av en oktopus. Han stønnet av smerte og følte hvorledes danserens tenner åt sig fast i hans skuldre. Med et brøl av smerte søkte han å rive sig løs. I kampens hete var de to motstandere kommet bak bilen, og Rigault merket at russeren vilde trekke ham hen til kanalkanten. Da skrek Rigault om hjelp. Han kunde ikke ryste den levende igle av sig, og det nyttet ikke hvad han strittet imot.
Som i en tåke så han Suzzi Lacombe stå med hevet revolver. Men der lød intet skudd. Et siste rykk av de forferdelige muskelbundter — og de to legemer gikk den samme vei som hollenderen. Der såes noen bobler . . . . og noen hvirvler som viste at kampen ennu fortsattes på bunnen av kanalen.
Så blev alt stille.
Suzzi Lacombe så sig redselsslagen omkring. Der lå den mann hun hadde reddet ved en løgn. Det bleke ansikt var uforandret, og hun syntes at der lå et smil om hans munn. Langsomt vaklet hun hen til den falne og bøiet sig over ham. Men pågjenningen var for sterk for henne. Og hun sank bevisstløs ned ved hans side.
Således fant man dem.