Jakob Harvis, spilleren/31
KAPITEL XXX.
Det skulde imidlertid hende sig at Alexis ikke var den eneste som hadde fått et glimt av den store Minerva.
Den nye Jakob Harvis, hvis navn på en så merkelig måte var konfirmert av Amsterdams politimester, kom nemlig gående opover Kaisergracht på samme tid som hendelsen i forrige kapitel utviklet sig med rivende hastighet. Han hadde fiffet sig op så godt han kunde med andre, men mere stilfulle ferdige klær. Og da klærne som bekjent skaper mannen, var denne herre med hansker, spaserstokk og andre små elegante delikatesser næsten ikke til å kjenne igjen som den noe sjuskete fyr som hadde bragt forvirring i Rigaults forhåpninger.
Dette var akkurat den unge levemann fra Paris’ noe bedervede societet, som James Carr i sin tid hadde truffet under et stort og strålende navn. Han priste solskinnet ved å gå uten overfrakk, hvad der syntes lettsindig, da luften var yderst kjølig og været uvederheftig.
Men den unge manns lommebok rakk ikke til yderligere eleganse. Han hadde tømt den i den herreekvipering som hadde forvandlet ham på billigste og smakfulleste måte til gentleman. Og da han ikke hørte til dem som gjerne appellerer til venners liberalitet, måtte han nøie sig med dette resultat. Av den gamle vicomte de Saban var det bare undertøiet tilbake og skoene — det eleganteste produkt av parisisk håndverksarbeide.
Disse sko minte ham stundom om et par nye, firkantete og heslige bokskalvsko, som fantes på det lik, som var begravet i hans navn på Père-Lachaise. Hvor hadde det franske politi hatt sine øine? Det var bekjent for sin fine nese, men synsorganene lot tydelig nok adskillig tilbake å ønske. Disse bokskalvsko lyste av billig soliditet og hadde formodentlig kostet en tiendedel av de han bar på sig. Vicomte de Saban vilde ha gyst over slike undersåtter fra en forstadsbutikk.
Heller ikke Gabrielle Lenlis hadde lagt merke til disse sko, men det var undskyldelig, for hun hadde jo hatt så meget annet å tenke på, — sine himmelvendte øine, sin tragiske smerte, sine tårer.
Men opvarteren Pierre hadde sett det og undret sig. Han hadde ikke engang villet beholde hans ur. Pierre var en underlig fyr, av den sort som det ikke finnes mange av i de tjenende ånders fag. Sterk i sine sympatier, og hederlig i sine følelser. Jo — han skulde minnes Pierre fra Cercle d’Haussmann, hvis han en gang kom tilværs igjen.
Alt tenkte den nye Jakob Harvis på. Men det var også andre tanker i hans hjerne, som han søkte å holde borte, men som alltid trengte sig inn på ham og gjorde ham ør og svimmel.
Den unge mann med den svingendt stokk og den lille plystren på lebene var ikke så sikker som hans utseende tilkjennegav. Efter James Carrs råd eller rettere sagt befaling var han på vei til den kvinne som midt i lovens ansikt hadde slynget den løgn at han var Jakob Harvis og hennes mann. Nu skulde saken klares op og tiltross for sitt tilsynelatende solskinshumør følte den unge herre, som alltid frekt hadde sett kvinner i øinene, sig som en nyslått konfirmant, som trener sig på et eller annet strøk med nye klær, trange støvler og en uhendig paraply.
Vicomte de Saban hadde aldri følt noe ubehag av sitt hjerte, undtagen måskje når han hadde røkt et par dusin cigaretter mere enn sin vanlige rasjon. Men nu hamret det som et helt blikkenslagerverksted i hans bryst, og av og til måtte han stanse for å få systemet i orden. Han skulde nu møte den kvinne han elsket — som i sin edelmodighet hadde reddet ham fra en høist ubehagelig situasjon og hevet ham op til et paradis. Hvorledes skulde han takke henne, hvad skulde han si og hvorledes skulde han forklare det hele . . . .
Men Vårherre er ofte barmhjertig mot de vankelmodige, som er i kjærlighets nød. Han løser en vanskelighet bedre enn noen romanforfatter av faget. Og denne unge elsker blev hjulpet på en meget forunderlig måte.
Da han var nådd i høide med den lille smale tverrgate som førte inn til Suzzi Lacombes bolig, stanset han uvilkårlig utenfor hjørnebutikken, hvor der blev solgt så populære saker som melk og fløte. En markise, som strakte sig langt frem i gaten, dekket de utstilte melkesaker for solens iherdighet. Den dekket også tildels den sukkende elsker fra å bli opdaget av dem som holdt på å manøvrere med den store Minerva.
Den unge mann hadde mange almeninteresser, men det var ingen grunn til at han på nærværende stadium skulde interessere sig særlig for melkeflasker. Han studerte dem imidlertid nøie og fikk et hastig ydre innblikk i ting som yoghurt og kefir. I virkeligheten spekulerte han fortvilt på hvorledes han skulde belegge sine ord når Suzzi Lacombes strålende øine rettedes mot ham — kolde og spørrende. Han vilde si, at han kom for å takke henne og si henne farvel — for alltid. Aldri skulde han genere henne på noen måte, men hvis hun hadde bruk for hans hjelp, kunde hun kalle på ham, og han vilde komme selv om han befant sig midt i ørkenen Gobi. Endelig hadde han fått sitt ordforråd i stand, han rettet på sitt slips, børstet et støvgran av sin hatt . . . . og opdaget i samme øieblikk som russeren fra sitt vindu, at der foregikk noe på den annen side av gaten. Han så de to menn og bylten, men han opdaget ikke den nakne fot. Og heller ikke fikk han fatt i mennenes ansikter, som var delvis skjult av opbrettede kraver og skjerf.
Men en blå bylt som anbringes i en Minerva, — det er ikke en dagligdags ting.
Ubeslutsomt så den unge mann sig omkring. Der fantes ikke et menneske i nærheten. Han gikk ut av markisens skygge, og mennene med bylten fikk det forbandet travlt og innen det var gått mange sekunder var den smukke maskin med sitt innhold i bevegelse.
Men i næste øieblikk sprang der en halvpåklædt skikkelse ut av en husdør. Han lignet et troll med strittende uredt hår. Med et skrik av raseri så han Minervaen forsvinne og vendte sig til den unge mann på hjørnet.
— Suzzi er bortført, hylte han og rev sig i håret . . . . Efter dem . . . . !
Og uten å se sig om efter noen eier styrtet han hen til den ledige Henderson . . . . Den var ikke låst, og snart lød den stolte motorsykkels ilske knurren.
Der blev ikke vekslet flere ord. Alexis satt ved styret og Philip Marie entret op på baksetet.
Som utskutt av en kanon styrtet motorsyklen fremover med en hastighet som var hittil ukjent i Amsterdams analer. Flere politimenn søkte å stille sig i dens vei, men da de ikke likefrem vilde miste livet, vek de tilside.
Alexis kunde sine saker og hellet var med ham. Han fikk i svingen opover mot Vondelpark, hvor de rike hollendere bor i sine spredt byggede villaer, øie på Minervaen som heller ikke sparte på farten. Men hvad kan en edel bil, Belgias stolthel, utrette mot en godt innstillet Henderson? — I et terreng hvor intet hindrer en i å sette op høieste fart . . . .
Inne i bilen satt baron van Pjes og Charles Rigault og lente sig frem mot baksetet, hvor den blå bylt støttedes av deres fremstrakte armer . . . .
— Det gikk fort, sa Rigault . . . . Jeg tok henne i badet. Splitter naken. Gud bevare mig for et syn! . . . .
Hollenderen knurret. Hans øine var blodunderløpne.
— Kloroformhetten over hodet, fortsatte franskmannen . . . . Det gikk som et lyn. Ikke et skrik. Man har jo øvelse . . . .
— Naken, mumlet baronen . . . . og hans grove hender søkte å fjerne det blå klæde . . . .
— Nå, nå, advarte Rigault . . . . De må ha tålmodighet . . . . først de 50,000 gylden . . . . dette er en farlig affære . . . .
Han fikk ikke sagt mere. Den store bil skrapte henover, vaklet, og stanset. Et av bakhjulene hadde punktert. Det var såvidt at den svære maskin ikke veltet ut i kanalen.
Der viste sig et ansikt ved kupévinduet og baronen utstøtte et skrik av raseri.
— Det er hennes partner, skrek han, slå ham ihjel.
I samme øieblikk opdaget Rigault på den annen side et annet ansikt.
— Død og helvete, mumlet han, her gjelder det å handle med konduite.
Og han trakk sin revolver.