Jakob Harvis, spilleren/21
KAPITEL XX
I nærheten av Kaisergraacht i Amsterdam ligger der en liten gatestump, der såvidt har et navn. Den ubetydelige blindtarm, som både er trang, mørk og efter hollandske forhold nokså skidden, kan ikke rose sig av noe særlig renommé. Og dog er de få gamle og skjeve hus ikke uten sin charme.
Det er noen merkelige mennesker disse hollendere. Mange påstår, at de er født med en feiekost i den ene hånd og en blomsterpotte i den annen. Sikkert er det, at der i alle samfundslag finnes en mektig sans for renslighet i en forbausende form. En troskyldig turist kan godt risikere å bli feiet vekk eller omkomme under vannvognene i Amsterdams renskurte gater.
Den lille blindgate, vi tidligere har nevnt, var i hollandske øine ikke helt comme il faut. I en fransk småby vilde den ha fått premie for særlig fin skjøtsel. Verre var det altså ikke.
Husene var, hvad moderne kunstnere, der som bekjent elsker den maleriske heslighet, vilde kalle vidunderlig uregelmessige med sine skjeve fasader og sine falleferdige balkoner. Men på hvert eneste utspring stod der en blomsterpotte og langs de gustne vegger hang der slyngplanter, som syntes å trives i den trange smuglignende gates skygger.
I det hele tatt trivedes der meget smukt i den lille ynkverdige cul de sac. Og nettop i det minste, skjeveste og mest falleferdige hus fantes der i annen etasje en ganske usedvanlig vakker ung dame, som på grunn av sin dyd og gode seder var adskillig populær. Blindtarmen var med andre ord stolt av Suzzi Lacombe. Hun hadde et vennlig nikk til alle, men hun fløi ikke omkring med herrer og flakset og fartet som enkelte av de andre ungpiker i nabolaget.
Skjønt hun neppe kunde være av hollandsk avstamning efter navnet å dømme, talte hun sproget perfekt, — med den lille, skal vi kalle det eksotiske slang, som modersproget får i tropene. De som kjente litt til Suzzi visste, at hun talte de fleste levende sprog perfekt. Øiensynlig hadde hun reist meget i sin ungdom og oplevet adskillig som ligger utenfor en almindelig borgerlig livsførsel. Men hun fortalte ikke meget om sin fortid. Den var heller ikke helt uklanderlig, skjønt jeg vil se den midt imellem øinene, som våger å kaste den første smudsige sten på Suzzi Lacombe.
Hun hadde levet, elsket og lidt, — det er det eviggamle repertoire i menneskets tilværelse. Ja — hun hadde ofret meget, satt i et avgjørende øieblikk alt inn på et kort og — tapt.
Vi har i denne roman hatt vanskelig for å gi personene sine riktige navn. Av nærliggende grunner. Efter verdenskrigen er verdien av en identitet blitt meget ringe. De ekte dåpsattester er blitt vanskelig å opdrive og det ydre klister, den tilsynelatende etikett lyser enhver i navner og titel . . . . Vår venn, Philip Marie, vicomte de Saban het engang måskje Duval. Hvad vet jeg?
Men nu er det merkelige, at Suzzi Lacombe ikke hadde noen rett til dette — skal vi si det like ut — noe banale romanforfatterinnenavn. Da hun var 17 år pranget hun med et av de mest vaskeekte navner i Frankrikes sørgelige adelskalender. Så smukt er det, at vi ikke våger å gjenta det her. Hun hadde gitt avkall på rang og titel for et lunes skyld, — men dette lune grunnet sig formodentlig på et godt skjult ferment i hennes moralske bevissthet. Hennes oldefar hadde under Napoleonskrigene tapt sitt gods, gull og liv for usalig trang til å kaste terninger på et trommeskinn mellem slagene. Og Suzzi Lacombe hadde mistet sitt navn og meget av sin ære på grunn av denne atavistiske trang til å sette alt inn på et kort. Hun hadde ikke som oldefaren lidt sine tap rundt en tromme ved en vaktild. Nei — hennes underlige fortapelsesvei var gått gjennem det Monte Carlo, som fra å være en leketøisbutikk for mannlige laster er degradert til et utsøkt helvete for kvinner.
Spillet hadde kastet henne utenfor en avgrunn, hvor hun var blitt hengende sammen med en av de kjøligste forbrydercharmører, som noensinne har tuklet med spillekort, klusset med veksler og lekt med menneskeliv. Han kalte sig Charles Latour den gang. Men også han tilhørte en av menneskeslektens store grupper av alias’er og den store verden kjente ham mest som baron de Grez.
Nu var den snedige falskspiller forsvunnet av hennes liv og hun anet, at han befant sig i et eller annet fengsel, — ja måskje på et fjernere og dypere sted, hvor menneskelig rettferdighet ikke når hen.
Suzzi Lacombe så meget fatalistisk på tilværelsen. Det som skal skje, det skjer! Hun var en dyktig danserske og tjente tilstrekkelig til livets ophold ved å vri sin smukke kropp og bruke sine skjønne ben på en av byens store restauranter. Til partner hadde hun fått en av disse eiendommelige, ophissede unge russere, der syder som vulkaner, knurrer som rovdyr og synes å ha fire par føtter.
Hun satt nettop i sin leilighet og spillet ecarté med denne partner, som innen privatlivets fire vegger var spak som et lam. Han beundret og fryktet denne unge, skjønne kvinne, som han i dansesalen slet i håret og slengte hen over gulvet i apachedansens hissige rytmer. Det var en helt igjennem skikkelig fyr denne Alexis, som på programmet lød navnet »Tigeren«. All den manndom han var i besiddelse av forbrukte han de korte minutter i dansesalen, derefter sank han tilbake i blide drømmer om Volga eller Dnjepr og en eller annen sort pikelil, som nu forødet sin ungdom blandt røvere.
Suzzi Lacombe var den gang ikke mere enn 22 år og i sin skjønnhets fagreste blomstring. Hun hadde et sjeldent regelmessig ansikt, men hennes charme bestod i den alltid levende omskiftelighet i uttrykket. Hver eneste liten sinnsbevegelse stod å lese i disse øine, som hadde boret sig inn i Philip Marie de Sabans bevissthet og nu fulgte ham og øket hans hjertes uro. Han anet instinktivt, at det var den kvinne, som den døde Jakob Harvis hadde elsket og han kunde heller ikke skjule for sig selv, at Suzzi Lacombe hadde vært meddelaktig i hans forsvinnen fra »Hollandia«.
Men hun drog ham til sig. Han var Charles Latours arving, og intet kunde vel derfor være naturligere, enn, at han arvet hans kvinne.
Suzzi hørte at noen benyttet den gammeldagse dørhammer. Hun hørte tunge trin i de skrøpelige trapper. Uten å forhaste sig la hun kortene fra sig og skjulte dem omhyggelig.
— Alex, sa hun til russeren, . . . . gå ut og se hvem det er. Jeg kjenner ikke disse skritt. Måskje det er noen, som skal op i tredje etasje . . . . ? Nei der stanser de utenfor entrédøren . . . .
Den unge danser reiste sig hurtig og gikk ut og Suzzi blev et øieblikk alene. Hun gikk hen til et speil. Det viste et koldt og rolig ansikt, men den hånd, som lå på hennes bryst, rystet svakt . . . .
— Kan det være ham, mumlet hun, nei det er umulig.
Russeren trådte inn i stuen.
— Det er to menn, som gjerne vil tale med Suzzi Lacombe, sa han . . . .
— Er det politifolk? spurte danserinnen langsomt.
— Ikke det jeg tror, svarte Alexis likegyldig . . . . James Carr og Jakob Harvis vilde gjerne hilse på Dem. De ser begge meget respektable ut.
Russeren stirret forbauset på den unge dame. Hun var blitt likblek. Et øieblikk svaiet hun frem og tilbake . . . .
— Jakob Harvis . . . . er du sikker på det?
— Han kalte sig så. En ung smukk mann.
Alexis styrtet hen til Suzzi og opfanget henne i sine armer.
Da gikk døren op.