Jakob Harvis, spilleren/2
KAPITEL II.
Det var en kjølig natt. Vinteren hadde ennu ikke helt sluppet taket i byen, men vårens forløpere suste og silret overalt.
Vicomte de Saban frøs ikke på den ensomme benk, for persianerpelsen var solid nok. Men der gikk forskjellige kolde ilinger gjennem hans unge og passelig fordervede sinn. Hans stilling var ikke god, men ikke verre enn mange ganger før. Han hadde flere utveier ennu. For en 22-årig adelsmann med et ganske påfallende godt utseende behøver ikke å mangle penger, så lenge det finnes latterlige og tåpelige fruentimmer til. Der lå formuer og ventet på ham i store gamle palasser, men til disse oplagte millioner klebet der et eller annet gammelt spektakkel, — en jødisk bankierenke, en formuende politikers kasserte elskerinne eller en amerikansk velgjørenhetsmiss med erotiske sidesprang og en vulgær far i Iowa eller Massachusetts.
Philip Marie hadde også andre smigrende tilbud av en absolutt umoralsk natur. Der finnes jo nok av smukke og besnærende damer i Paris, som har bruk for en velskapt og dannet yngling for å dekorere sitt strålende og skitne metier. Men den unge vicomte hadde i motsetning til mange virkelige adelsmenn ingen interesse av å klebe titler som Alfons og Louis til sitt noe problematiske navn. Det var ikke et spesielt adelig instinkt. Vi må nemlig til vår sorg bekjenne, at vår tro på den unge manns adelsskap er meget ringe. Der finnes uten tvil i adelskalenderen en familie de Saban, som skriver sig fra et gammelt château i Vendée eller måskje Bretagne. Men chouanerne eller den store revolusjons kommissærer har bragt megen forvirring i de gamle slekters forhold, så risikoen ved å annektere denne adelige etikett ikke var særlig stor for en ung, smukk mann, som hadde mistet sine borgerlige foreldre.
Hvad Philip Marie de Saban oprinnelig het eller hvorfra han skrev sig vil neppe interessere noen, så meget mer som dette navn på en nokså eiendommelig måte hurtig forsvinner fra denne historie.
Det er imidlertid ikke vår mening å slå den unge vicomte ihjel. Som han satt der på en utslitt benk i det sorteste Bois de Boulogne, hadde han ikke en revolver i lommen. Det var slett ikke hans hensikt å forkorte et forholdsvis håpefullt liv med en nikkelmantlet kule eller en hurtig virkende gift. Hans sundhet og vitalitet forbød ham denne gammeldagse utvei. Han var ingen Werther og heller ikke led han av spleen eller dårlig fordøielse. Hans lidelse var akutt og dens navn var gjeld og mangel på kontanter.
Imorgen vilde der på hotell Claridge innfinne sig en liten fylking, som vanskelig lot sig overmanne. Måskje noen stevnevidner eller ågerkarl-elever vilde pynte på denne forsamling, som representerte flere hundre tusen francs. Han hadde vært et fe som ikke hadde nøiet sig med den lille sekssifrede sum, der på en så forbausende måte var trillet i hans skjød.
Et halvt hundre tusen francs vilde ha vært mer enn nok til å kaste i gapet på kreditorenes ulveflokk. En måneds pusterum, — måskje mere. Helt uten midler var han heller ikke. Hans garderobe på «Claridge» vilde ennu få mangen en ung levemanns tenner til å løpe i vann. Og de pretiosa han bar på sig i form av diamantknapper, ringer — for ikke å glemme cigarettetuiet representerte selv mellem pantelånere en liten formue. Men uten smukke klær og pretiosa er en ung roué ikke meget verd. Det er så å si hans våben på lediggangens strålende valplass.
Nei — vicomte de Saban var virkelig i knipe. Han hadde mange venner og ennu flere venninner. Men i Tevemannsfaget er venner nærmest konkurrenter som kun med tilfredshet og skadefryd noterer en kollegas økonomiske nederlag. Og venninnene, som for det meste bestod av filmstjerner, skuespillerinner, kokotter og chorus girls, holdt sig med rørende konsekvens til skatteligningen. De små lam blev til ulver, når det gjaldt kontanter. Den unge mann sukket uvilkårlig. Plutselig slo det ned i ham at han måskje kunde begynne forfra. Der var jo noe som het arbeide. Til tross for sitt makelige liv kunde ingen kalle ham en svekling. Han hadde ikke forsømt hverken tennisbanene eller fektesalene. Han var en mester i all galant sport. Om han nu benyttet sitt unge, veltrenede legeme til alvorligere sysler. Hakken, spaden og plogen ropte jo på alle løsgjengere.
Der gikk en gysen gjennem vicomte de Sabans legeme ved denne dumdristige tanke, og han svøpte pelsen tettere omkring sig.
Men han fikk ikke anledning til videre å forfølge denne tankerekke. Et skarpt lys falt like på hans ansikt og blendet ham. Da han åpnet øinene, så han to politimenn i skinnet av den lommelykt, som hadde overrasket ham, mens han hadde kjempet med tanken på arbeidets velsignelse. De hadde lagt sine sykler fra sig på veikanten og vicomten syntes at det kraftige ansikt som bøiet sig over ham, bar likeså meget preg av forbauselse som skuffelse.
— De bør ikke sitte alene herute i skogen, lød en av politimennenes stemme ned til ham.
Vicomten fattet sig snart. Han hadde intet uavgjort med det franske politi.
— Og hvorfor ikke, mine herrer?
Politimannen nølte litt med svaret.
— Hvis De har lest avisene de siste dager, sa han tilslutt og grep sin sykkel, vilde De måskje være litt forsiktigere. Der rømte forleden dag én straff-fange fra La Santé, en profesjonell rovmorder ved navn Dieudonné.
— Men hvorav vet De at han befinner sig nettop her?
— De har altså ikke lest aftenavisene. En automobil som kom fra St. Cloud igårnatt, blev stanset av to ukjente menn en fjerdingvei herfra. Passasjeren blev skutt og plyndret like til skinnet. Det var en godseier fra Ville d’Avray. Han døde kort efter. Chaufføren fikk også en kule gjennem brystet, men såret var ikke livsfarlig. Da de to banditter forlot bilen, kravlet han sig op på setet og kjørte maskinen op til Porte Maillot. Der blev han funnet bevisstløs. Da han kom til sig selv igjen på hospitalet, hadde han krefter nok til å fortelle om overfallet. Han beskrev bandittenes utseende. Den ene av dem var tydelig nok Dieudonné.
— Og hvad da? spurte vicomten og gapte . . . . Det er vel ingen sannsynlighet for at denne Dieudonné ennu befinner sig i Bois de Boulogne. Han kan ikke være noen dumrian. Søk ham i Paris.
— Vi har grunn til å tro at han har skjult sig her, sa politimannen stedig. Men som De vil. Vi har bare villet advare Dem. Godnatt.
— Godnatt, mumlet de Saban og så de to mørke skyggene forsvinne på syklene innover mot storbyen . . .
Den unge mann blev sittende på sin plass noen minutter. Han merket, hvorledes mørkets hemmelighetsfulle hvisken begynte å virke på ham. Han syntes å se øine, — onde, lurende rovdyrøine bak trærne. Og en stillferdig nattfugls raslen i krattet bak ham fikk ham til å fare sammen. Han vilde reise sig.
— Bli sittende, hvisket en hes stemme ved siden av ham. Ikke et ord, ellers får du en revolverkule gjennem planeten.