Jakob Harvis, spilleren/18
KAPITEL XVIII
Begravelsen var næsten forbi, da James Carr nådde frem til det lille hjørne av kirkegården Père Lachaise, hvor vicomte de Sabans jordiske levninger fikk sove den evige søvn blandt så mange store menn og kvinner i Frankrikes historie.
Der blev sagt mange smukke ting ved graven. Selve politiprefekten var møtt frem og hadde med en kraftig kommandostemme uttalt politiets tilfredshet med det mot, den unge mann hadde vist i kampen mot et av samfundets ville dyr. En liten skare unge damer i sorte slør hadde hulket om kapp for å vise de tilstedeværende bestyrelsesmedlemmer av de klubber, som den avdøde tilhørte, hvor attråverdige og følsomme de var. De hadde med en viss følelse av det passende trukket sig et par skritt tilbake fra den smukke og ikke helt unge skuespillerinne Gabrielle Lenlis, som i et medealignende kostyme antydet de forskjellige tragiske følelser — fra vemod og lengsel til den dypeste tåreløse smerte. Hun lente sig til en eldre herres arm og passet på, at de tilstedeværende journalister fikk se det skjønne og ophøiede minespill i det litt herjede papegøieansikt. Med visse mellemrum åpnet hennes leber sig som om hun henåndet en strofe av Corneille eller et dikt av Mallarmé.
Da kisten forsvant fikk man endog se en overordentlig smukt utført besvimelse. Hun sank i oberstens armer, hvad der syntes å gjøre den gamle kriger både stolt og glad. En av de små elskerinner av annen rang assisterte med en lukteflaske, hvad der gav anledning til en vidunderlig tragisk opvåknen, som fylte samtlige med beundring. Fra en av de bakerste rekker lød der endog noe, som lignet håndklapp, men det måtte være en misforståelse. James Carr, der var vant til ganske anderledes kraftige begravelser på sin menighetskirkegård i Inverness, hvor chansene for helvede alltid lurte som en tordensky over hvert dødsfall, følte her slett ikke noe av den sorg og alvor, som følger med en likferd. Dette var jo nærmest en forestilling, en offentlig opvisning i gallisk tragikomikk. Noen snes levemenn og et dusin liderlige fruentimmer var forsamlet for å vri av sig litt alvor og høitidelighet. Der fantes også menn av en annen kategori, — de såkalte kreditorer, hvis liv går hen med å få inn, hvad folk skylder dem. Disse gentlemen med gammelmodige flosshatter og forpinte ansiktsuttrykk stod i de ytterste rekker. Deres sorg var dyp og ekte. De følte, at deres chanser for å få sitt tilgodehavende av liket, forsvant med den blomstersmykkede kiste. Der rant måskje noen tårer ned over de furete ansikter, for en kreditor er også et menneske og tanken på den smukke unge herre, som hadde unt dem sin søkning, fylte dem med en viss vemod. Døden forsoner til en viss grad — selv når det gjelder folk, som kreperer uten å betale sin gjeld eller fornye sine veksler.
Men aller nærmest graven like bak politiprefekten, som var i full uniform med en hel blomsterhave på det utstoppede bryst av ordener og utmerkelser, stod der to stramme og kraftige herrer i syklepolitiets enkle uniform med hver sin nye dekorasjon. De lignet hinannen påfallende. Deres barter var sorte og svulmende og glinset av briljantine, deres ansiktsuttrykk hadde en egen profesjonell barskhet og de lave, brede panner var utstyrt med den samme truende rynke. Den ene bar armen i bind. Det var de to politibetjenter, som hadde deltatt i pågripelsen av Dieudonné og nu solte sin nyerhvervede berømmelse ved en tredje helts grav.
Tre pressefotografer vimset omkring og fikserte den høitidelige begivenhet med skamløse knep og et kinematografapparat rullet ustanselig fra et ophøiet stade ved den nærmeste gravsten. Høit oppe i luften kretset noen flyvemaskiner.
Liket fra La Morgue fikk isannhet en smukk og verdig begravelse, mens kjeltringen Dieudonné og hans felle, som hadde avstedkommet all denne ulykke, lå henstrakt i en eller annen kjeller for ved tid og leilighet å tjene videnskapen og bli partert af fremadstrebende medisinmenns glubske disseksjonskniver.
Men helt i bakgrunnen i ærbødig avstand fra likbegjengelsens honoratiores stod opvarteren Pierre fra Cercle d’Haussmann. James Carr fanget hans flakkende blikk og det forekom ham, at den bleke, unge mann nikket til ham med det smil, som de gamle augurer har efterlatt en forståelsesfull efterslekt.
Likfølget begynte å spre sig. Den gamle oberst slepte med sine stive knær og sin raslende sabel den dypt nedbøide skuespillerinne langsomt bort fra den åpne grav. Det så ut som den berømte Gabrielle kun med den største overvinnelse formådde å løsrive sig fra den døde elskers nærhet. Hun fjernet et øieblikk sløret fra sitt bleke ansikt (hvilket ledet til en fordoblet aksjon fra pressefotografenes side) løftet de trette øienlokk som om hun vilde ta himmelen til vidne på sin sorg, og skred derpå videre i sin beslørede smerte. Hun så ikke sin store forgjengerske, Sarah Bernhardts gravmæle, hun enset ikke den gamle kyniker Honoré de Balzacs minnesmerke.
Heller ikke opdaget hun en skjegget fyr i en blå sjeviotdress med en ullen «sixpence» på hodet, som hadde tatt plass på en benk i nærheten av Molières gravsted og med betydelig interesse fulgte likfølget med øinene. Han satt bak en sørgepil, som halvt skjulte ham for de forbipasserende. Men det var ikke så vanskelig å opdage, at denne outsider ikke bar preget av den begravelsesstemning, som syntes å fylle alle. Det sorte skjegg, som i ufrisert fylle dekket hans underansikt, beveget sig av og til på en måte, som ledet tanken hen på en mann, der kjemper for å holde sin latter i tømme.
Da de siste av følget var ute av sikte, reiste han sig og slentret langsomt efter med hendene i bukselommen. Av og til stanset han og leste en gravskrift.
James Carr var fulgt efter de andre. Ved porten møtte han opvarteren Pierre, hvis hemmelighetsfulle miner fikk ham til å stanse.
— Han er her i nærheten, hvisket den unge, bleke mann med skinnende øine . . . . Jeg er sikker i min sak. Han satt på en benk. Gå tilbake og treffer De en mann med sort skjegg og blå klær, så tal til ham. Han har ingen likhet med vicomten, men jeg kjente ham på skoene og strømpene. Og når De møter ham, så giv ham denne lille pakke fra mig.
Skotten hadde et eller annet spørsmål på lebene, men Pierre gjorde en avvergende bevegelse og skynte sig bort.
Carr så sig ubeslutsomt om. I samme øieblikk brøt solen frem av en sky. Det var som om den store nekropol plutselig blev levende. Trærne begynte å bølge frem og tilbake for en frisk solbris og de mange hvite gravsteder glitret og blinket. Og over det hele hevet sig Bartholomés skjønne sarkofag over de døde som et mildnende og forsonende monument over svundne slekter.
En sortskjegget mann kom imot ham. Der var intet ved denne usoignerte person med de dårlig sittende klær og den gyselige apasjelue, som minnet ham om hans venn.
Carr gikk ham langsomt imøte og søkte å fange den annens blikk. Men det lot ikke til, at den sortskjeggede mistet sin interesse for studiet av inskripsjonene på de mange gravstener.
Da grep skotten den pakke, Pierre hadde rakt ham og trådte hen til den fremmede.
— Undskyld, sa han, jeg skulde levere Dem denne pakke.
Den sortskjeggede så forbauset på ham, tok nølende silkepapiret og pakket det op. Det var et gullur med kjede. Han stirret på de vakre pretiosa og kastet derefter et ransakende blikk rundt omkring sig.
— Dette ur, sa han rolig, tilhører vicomte de Saban . . . . Han er død, og jeg er ikke hans arving. La Pierre få det tilbake.
Carr grep den hånd som blev rakt ham og hans blå øine lyste.
— Alt dette bryr jeg mig ikke om. For mig kan vicomten være død, når jeg blott får min venn tilbake. Du kan begrave dig så meget du vil, — dine øine lever. La oss komme bort fra denne kirkegård. Jeg vet ikke, hvem den døde mann deroppe er, men jeg vet nu hvem du er . . . .
— Jakob Harvis, sa den annen og hans latter klang som en livets fanfare i de dødes by.