Jakob Harvis, spilleren/15
KAPITEL XV.
— Hvem har tatt min lue? ropte Rigault.
Verten styrtet til.
— Det vet jeg virkelig ikke, sa han. Men vi har ikke ansvar for garderoben, Der henger en hatt, . . . . er det ikke den?
Antikvitetshandlerens merkelig runde grisehode blev likesom avlangt. Og der kom et tåpelig uttrykk frem i de små, stikkende øine. Han tok den store, bredskyggede hatt ned fra stumtjeneren og konstaterte at den var næsten ny. På svettremmen stod et forgylt firmanavn fra Rouen.
Denne kjennsgjerning fikk atter galden til å flyte hos Rigault. Han sa imidlertid ikke noe, men trykket den svære artisthatt ned i pannen og gikk ut på gaten — denne gang med betydelig mindre hurtighet. Der stod to konstabler nede på hjørnet av Avenue Malakof, men Rigaults interesse for disse ordenens håndhevere var ikke særlig sterk. Tvertimot — han undgikk dem og dekket sig så godt det lot sig gjøre bak de brede hatteskygger.
— Det var altså allikevel Latour, mumlet han. Et øieblikk hadde jeg mine tvil, han lignet igrunnen ikke den berømte Charles. Men jeg hørte jo, hvorledes terningene raslet i hans lomme.
Plutselig stanset han. Det var som om han blev slått av en ganske eiendommelig tanke:
Hvorledes kunde det gå for sig at Charles Latour, som efter alle beskrivelser å dømme måtte være en dreven satan, optrådte som Jacob Harvis — den mann han hadde myrdet. Det var jo likefrem fjollet.
Men Rigault fikk liten tid til å tenke denne overraskende tanke til ende. En tung hånd la sig på hans skulder. Det hadde hendt før at den lille fete antikvitetshandler hadde kjent denne faste og sikre hånd, hvis pålitelige vekt skyldes en samfundsmessig borgerlig tyngdekraft. Av gammel vane famlet hans hånd efter revolveren, men denne instinktive manøvre ledet kun til at en ny hånd av samme tyngde angrep han fra den annen side.
— Hvad er det? knurret Rigault og vendte sig hurtig.
— Ingen voldsomheter nu. Bare rolig, min herre.
Antikvitetshandleren så inn i to vennlige, men bestemte ansikter. Det var kun to almindelige politibetjenter, men det lot til at de hadde de ærligste hensikter. En av dem stakk den ledige hånd ned i Rigaults baklomme og fisket op en revolver, som var alt annet enn antikk.
— Det er en feiltagelse, snerret den fete mann . . . . Gjør nu ingen dumheter. Jeg tilhører selv politiet. Slipp for satan. Ser dere ikke at der stimler folk sammen.
Den yngste av konstablene så litt tvilende ut, men den eldre smilte polisk.
— Jeg har hørt fugler synge på den måte før, . . . . . sa han . . . . Den hatten der lyver nok ikke . . . . Så, følg nu godvillig med, ellers bruker vi skarpere midler, min kjære Latour . . . .
— Hvad behager . . . . Latour, hvem sier at jeg er Latour?
— Det var nok en kamerat av Dere, sa den eldste av konstablene og gjorde tegn til en automobildrosje.
Rigault stønnet av raseri.
— Fehoder! hveset han. Den mann som gav dere anvisning på mig — vet dere hvem det var?
— Nei. Men det gjør det samme.
— Så det var merkelig. Dere har mistet en god chanse til å tjene 5000 francs. For det var nettop Charles Latour som jeg er på jakt efter. Mitt navn er Rigault av det hemmelige detektivpoliti. Dere kan finne mitt skilt innenfor frakken. Men la oss komme ut av stimlen her.
De to konstabler slapp øieblikkelig beskjemmet sitt tak, og da de hadde overbevisst sig om at dette med skiltet hadde sin riktighet, gikk de med kraft løs på tilskuerne, som med den største forventning hadde avventet en eller annen dramatisk begivenhet.
Men Rigault smøg sig hurtig vekk. Han hadde fått et glimt av sin egen sixpence i utkanten av folkemassen, men da han hadde nådd ut av svermen var den mann han søkte, forsvunnet.
Når Charles Rigault ikke gjorde større spektakkel i den anledning, hadde det sine egne grunner. Selvfølgelig kunde han ha sikret sig de 5000 francs for pågripelsen av Latour. Men han hadde sine egne spekulasjoner. Såvidt han kunde regne ut, måtte den kjente spiller ha sikret sig en meget stor sum ved mordet på Jakob Harvis. Og det hadde vært hans mening å foreslå Latour en rimelig fordeling av byttet, før han slo ned på ham. For dette var antikvitetshandlerens og reservedetektivens egentlige metier i denne verden. Der finnes mange av den slags igler i alle metropoler. Måtte fanden ta dem!
— — —
Men mannen med Rigaults sixpence rullet kort efter med den underjordiske bane ned mot byens centrum. Han befant sig i en ganske merkverdig sinnsstemning. Det var som om episoden med antikvitetshandleren hadde virket særlig opkvikkende på ham. For en mann med sans for humor måtte en slik situasjon ha en egen charme. Vicomte de Saban var forsvunnen, Jakob Harvis lot til å være myrdet, — og nu var det kommet et nytt navn frem på skueplassen: Charles Latour, falskspiller og morder. Hvis ikke Rigault bluffet, syntes situasjonen nokså klar. Det lik, som fremdeles lå på La Morgue, og som avisene hadde utnevnt til helt, var hverken de Saban eller Harvis, men Latour. Imorgen vilde han på statens bekostning bli begravet på Père Lachaise med offisielle æresbevisninger, — riktignok under en falsk etikette. Men det var dog bedre enn å bli guillotinert en morgenstund til fryd og glede for gatens løse fugler. Latour var forsåvidt sluppet ganske godt fra det. Riktignok hadde han mistet livet, som enkelte setter meget pris på, ukjent av hvilken grunn, men han var vandret ut av tilværelsen mod heder og et smukt adelig navn.
Så langt var den unge mann i sixpencen og katteskinnskavaien kommet i sine forvirrede spekulasjoner, da toget stanset og ikke viste tegn til å ville bevege sig yderligere. Han så sig forbauset om da en vaskekone styrtet inn i kupéen og begynte å skvette vann på gulvet, og nærmet sig den enslige passasjer med en stor skrubb.
— Herren har nok fått sig en blund, så hun og svang sitt renselsesvåben like for hans øine.
Da trakk den usikre eier av navnene de Saban. Jakob Harvis og Charles Latour sig hurtig ut av kupéen. Nå — han var kommet helt ut til Vincennes! . . . . Hvad skulde han nu ta sig til? Måskje han gjorde best i å la det pass som fantes i hans lomme forsvinne og iallfall avbryte forbindelsen med Harvis.
Men mens han rotet efter i de store lommer fikk han fatt i det brev som han tidligere på dagen hadde lest med så stor interesse. Under en gasslykt på boulevarden fordypet han sig atter i det lille passportrett Og han merket plutselig at hans hjerte begynte å banke heftig og at en flammebølge slo op i hans ansikt. Det forekom ham atter at lille Suzzi smilte og nikket velvillig til ham.
Den unge mann så sig forvirret om. Han følte sig som en gymnasiast som famler med sitt første elskovsvers. Det kunde ikke være vicomte de Saban som følte på denne måte, for han hadde tiltross for sin alder glemt å rødme. Heller ikke Jakob Harvis eller Latour, som jo måtte være døde. Men hvem var han som gikk omkring i halv villelse og forelsket sig i et portrett? Suzzi — kjære lille Suzzi!
Da fattet den unge mann en dristig beslutning.