Jakob Harvis, spilleren/13
KAPITEL XIII.
Det var ikke noe særlig prestelig ved James Harlington Carr. Han lignet snarere en blanding av en sværvektsbokser og en heltetenor av Wagnertypen. Nu er det å si om Wagners helter at de som regel er utstyrt med en vemmelig masse silkeskjegg, mens Carr var ganske blottet for denne germanske villmannsprydelse. Derved blev boksertypen mere tydelig hos denne merkelige geistlige herre, hvis store kjever og små ører tydet på visse forbryderske instinkter. Men hans store blå drømmende øine formildet alle de brutale fenomener i det kraftige ansikt. De brente av en mild lue, som stundom kunde slå ut i en fanatisk flamme, når han fra sin skrøpelige prekestol i den gamle landsens kirke forklarte sine sognebarn noen detaljer fra helvete. Det er som bekjent en ganske behagelig sport innen puritanerkretser å gjøre temperaturen i Satans kongerike så høi som mulig, Og da gamle Farrar forsøkte å avskaffe helvete, lød der et veldig skrik over det ganske Skotland. Hvad skulde man leve for, når man ikke hadde helvete?
James Carr var fullt på det rene med denne sak, — så meget mere som han hadde sitt helvete på jorden i form av lyster og uvaner, der ikke passer for en efterfølger av John Knox. Han kjempet mandig mot disse lyster i tre fjerdingår og levet som mønster på en mørk, uglad og nidkjær forkynner blandt sine likesinnede sognebarn. Men det siste fjerdingår var dessverre viet djevelen og alt hans vesen. Da rystet han fanatikerstøvet av sig og søkte hen til Satans rike i den spesielle form, som var James Carrs forbannelse — nemlig et eller annet spillehelvete.
Dette år hadde James Carr tenkt å undgå den store grønne giftslange ved cote d’Azur — Monte Carlo. Han var istedet reist til Madeira, hvor der i hovedstaden Funchal skulde finnes en liten utsøkt og fornem bule, hvor rouletten i sin mest utsøkte form ruller hele året rundt.
Men dette helvete blev dog James Carr litt for saktmodig. Og således gikk det til at han tok første og beste skibsleilighet med damperen «Hollandia», som var destinert til Amsterdam. For den store luksusdamper, som befant sig ved avslutningen av en slags jordomseiling, bød på mange sensasjoner — også hvad spill angår. «Hollandia» hadde intet hastverk, den gjorde avstikkere både til Cadix, Gibraltar og Rouen, og først efter fjorten dagers forløp nådde den smukke båt til sitt bestemmelsessted — Amsterdam.
James Carr medbragte mange merkelige minner fra den tur. Han hadde blandt annet tapt en hel del penger, men til gjengjeld vunnet mange gode venner og utvidet sine erfaringer om det strålende helvete som kalles flytende turisthoteller.
Han satt og spekulerte på alt dette, da han syntes å høre en nettop avdød venns latter. Folk ler på så mange forskjellige måter, men James Carr hadde aldri hørt en mann le som vicomte Philip Marie de Saban. Der var en egen klukkende livslyst i den, som hadde tiltalt ham. Han hadde imidlertid tatt feil. Vicomten var død så å si samtidig som han satte foten på den gamle, syndige metropols grunn.
James Carr følte uvilkårlig trang til å be en bønn for sin avdøde venn. Men han hadde efterlatt sin Gud oppe i Inverness og følte det næsten som en blasfemi å blande den strenge Vårherre inn i sine Pariserforhold.
Med et sukk reiste han sig fra sin plass utenfor Napoleons gamle kafé og slentret langsomt op til Cercle d’Haussmann, hvor han var blitt introdusert av vicomten det foregående år.
Det var tidlig på aftenen, og Carr begav sig inn i spisesalen, før han ofret sig for de alvorligere sysler i baccaratrummet. Og ved en skjebnens tilskyndelse havnet han ved det samme bord, hvor vicomte de Saban hadde styrket sig efter sine forferdelige nederlag den foregående aften.
Der var næsten tomt i den store sal, og Carr måtte banke i bordet og klappe i hendene flere ganger før det kom noen for å betjene ham. Tilslutt innfant opvarteren Pierre sig. Skotlenderen kunde ikke undgå å se hvorledes den unge mann befant sig i en eiendommelig sjelelig ophisselse. Imidlertid lysnet han noe til, da han fikk se Carrs kraftige, værbitte ahsikt med de milde blå øine.
— Må det være mig tillatt å ønske hr. Carr velkommen. Det er nu lenge siden — —
— Et år og en måned, sa skotten på sitt noe klossete fransk . . . . Men jeg synes, at De ikke befinner Dem særlig vel — er det noe iveien, kjære Pierre?
Opvarteren lignet heller ikke sig selv. Det var som om han ikke så på sin gjest, men på sofaplassen ved siden av ham. Og hans store, troskyldige øine stod vidåpne av skrekk.
— Undskyld, herre, jeg syntes at der beveget sig noe ved siden av Dem . . . . måskje jeg ikke er riktig frisk. Det har vært en slem dag. . . . . De har måskje sett at . . . .
James Carrs forundring gikk over til medfølelse.
— Ja, ja, jeg forstår, Pierre. Sist jeg satt her var det ved siden av vicomte de Saban. Han satte megen pris på Dem, og det gleder mig å se at De holdt av ham. Han døde som en mann. Jeg kan næsten ikke forstå at han er død. Det er ikke mere enn en time siden at jeg syntes å høre hans latter.
Virkningen av denne siste bemerkning syntes rent overveldende på den stakkars opvarter. Han måtte støtte sig til en stol for ikke å falle overende. Det kostet ham øiensynlig stor anstrengelse å holde sig oppe.
— Hvad ønsker herren? spurte han hest . . . .
— En whisky og soda, svarte Carr . . . . Jeg tror at De også trenger en opstrammer. Ta en konjakk på min regning.
— Jeg sier takk, herre, mumlet Pierre og vaklet ut.
Carr så efter ham og kastet derpå et blikk til siden. Det var som om han søkte efter et ansikt i sofahjørnet.
— Mordet har øiensynlig gjort inntrykk på ham, hvisket han henfor sig selv . . . . Philip Marie var som alle spillere en utpreget personlighet. Jeg hører hans latter og Pierre syntes å se ham her ved min side. Han holdt tydelig nok også av ham.
Noen minutter efter kom Pierre tilbake. Han syntes litt roligere.
— Det er «Sandy Mac», sa han. Herrens spesialwhisky.
— Takk, Pierre, De har en god hukommelse.
Opvarteren blev stående et øieblikk ubeslutsom.
— Nå, min venn, har De noe på hjertet? spurte skotten og blandet sin drikk.
Pierre så sig om.
— Tillater De, sa han hest, at jeg taler til Dem om vicomte de Saban. Jeg var en av de siste, som så ham igår natt. Vicomten var meget vennlig mot mig. Det var han forøvrig alltid. Han behandlet mig næsten som en venn.
— Tal ut, Pierre. Jeg forstår at det er noe som piner Dem.
Opvarteren lente sig over bordet.
— Jeg tror ikke han er død, hvisket han. Det er måskje tåpelig. Men jeg var nede på La Morgue og så på den mann som blev myrdet inatt i Boulogneskogen. Likets hode var sterkt mishandlet av jernstangen, — De vet. Så det gav mig intet fingerpek. Persianerpelsen, hatten, dressen, hanskene, slipset — alt var vicomtens.
— Men da forstår jeg ikke . . . .
— Skoene og strømpene, fortsatte opvarteren ivrig, tilhørte ikke ham. Det kan jeg sverge på.
— Måskje han har vært hjemme på hotellet og byttet?
— Det har jeg undersøkt. Han har ikke vært på Claridge efter at han forlot klubben. Skoene var nye og klosset og strømpene av bomull med et heslig skotsk mønster — av dem til 20 francs dusinet. Vicomten har aldri eiet noe av den sort så lenge jeg har kjent ham. Han var en mann av meget forfinede vaner.
Carr så eftertenksom ut.
— Har De forklart dette for politiet?
— Nei. Men jeg tror han lever. Jeg synes å se ham overalt.
— Og jeg hører ham, mumlet skotten . . . . Nå ja, min kjære Pierre, tilføiet han høit, la dette bli mellem oss. Jeg skal tenke litt på saken. La whiskyflasken stå her og bring mig mere soda. Jeg tenker nokså langsomt, men når jeg har tømt denne flaske, må jeg vel komme til et tilfredsstillende resultat.