Jakob Harvis, spilleren/11
KAPITEL XI.
Forvirret over alle de nye inntrykk som i løpet av de siste timer hadde strømmet inn på ham, gikk den nye Jakob Harvis ut på gaten.
— Suzzi, mumlet han og det var som om det enkle lille fotografi av den unge pike med de store melankolske øine var blitt levende for ham.
Vicomte de Saban hadde aldri følt det således. Hans forhold til kvinnene var av det mest flyktige slags. Han var en av disse smukke unge menn, som alle tåpelige kvinner sukker og lenges efter. Aldri hadde han behøvt å legge to pinner i kors for å opnå noe hos de moderne Eva-døtre, som ennu ikke helt har klippet av sig sin interesse for Adams slekt. Den store pasjon var løpet forbi ham og stod for hans overfladiske og kyniske følelsesliv som en latterlig og sykelig litterær drift hos pukkelryggede diktere.
Men mannen i kunstnerhatten og kavaien følte ikke mere på samme måte som vicomten fra Cercle d’Haussmann. Han opdaget plutselig en svak vibrasjon omkring hjerterøttene og en viss melankoli, — således som en ung gymnasiast føler, når han første gang går på elskovsstien. Og alt dette for en ukjent kvinnes skyld. Var denne eiendommelige momentane tilbøielighet, der kun skyldtes et usselt passfotografi, en av de få aktiva som en død mann hadde testamentert ham?
Det er en forunderlig verden vi lever i, tenkte han. Den plutselig blaffende forelskelse var ikke vicomte de Sabans, men Jacob Harvis’ . . . . . . . .
Den unge mann lo uvilkårlig. Han befant sig nu like utenfor Cafe de la Regence, og gjestene ute på terrassen så overrasket på den eiendommelige fyr, som gikk omkring og lo høit.
En kraftig blond herre med rødt ansikt og blå øine reiste sig uvilkårlig, da han hørte denne latter.
— Det må være Philip Marie, mumlet han forvirret og så sig om . . . . Men det er jo umulig. Han ligger på La Morgue, den stakkars mann. Det står i avisen her. Underlig, — jeg trodde ikke der fantes to mennesker i verden, som kunde le på den måte . . . . . .
Han så skarpt på herren i kunstnerhatten, som imidlertid hadde påskyndet sine skritt og nu ikke syntes oplagt til å le mere.
Den blonde gentleman rystet skuffet på hodet og satte sig ned igjen.
— Jeg har tenkt for meget på ham, hvisket han for sig selv . . . . Hans skjebne har gjort så sterkt inntrykk på mig, at jeg synes å se og høre ham overalt . . . .
Og med et dypt sukk ofret han sig atter for den rykende grog americain som stod foran ham.
Men der fantes også en annen mann som syntes å interessere sig for den unge herre i kunstnerhatten. Det var en liten fet fyr i en tett tilknappet burberrykappe og sixpence. Tiltross for sitt embenpoint lot det ikke til at han hadde vanskelig for å holde tritt med Jakob Harvis’ dobbeltgjenger. Og da denne tok en omnibus i rue Rivoli, svang han sig også på den med ungdommelig letthet.
Imidlertid hadde den unge mann tatt plass i omnibussens indre. Han så nervøs ut og kastet et ransakende blikk på sine medpassasjerer. Men da han ikke kjente noen av dem, syntes han å føle sig beroliget og sank tilbake på sin plass i dype funderinger.
— Jeg må se å komme bort fra Paris, tenkte han. Og dessuten må jeg venne mig av med denne latter. Det var på et hengende hår at James Carr skulde ha gjenkjent mig. Barten og det latterlige kostyme reddet situasjonen. For en uhyggelig skandale det vilde ha blitt . . . . Allikevel, Carr er ikke av de verste, han kunde måskje ha hjulpet mig . .
Så fordypet han sig i minnet om denne skottlender som i mangt og meget lignet ham selv. Han var en av disse eventyrere som levet et underlig dobbeltliv. En februarnatt i Nizza, mens karnevalet hadde larmet utenfor hotell Negrescos terrasser og Bacchus og Venus drev sitt underlige samspill, hadde den høie og vakre høilender plutselig åpnet sitt hjerte for ham.
— De vil måskje ikke tro det, hadde han sagt med sitt, gode, alvorlige smil . . . . men jeg er prest. Langt oppe i Skottland ikke så langt fra Inverness finnes der en liten landsens menighet, hvis hyrde jeg er. Det er et av de minste kall i landet og folket deroppe lever kummerfullt av fiskeri og en smule landbruk. I ti år har jeg vært der og jeg tør si at alle holder av mig. For noen år siden døde en onkel av mig i Edinburgh og efterlot mig så mange penger at jeg kunde leve sorgløst hvor jeg vilde til mine dagers ende. Men om De vil tro mig eller ikke, vicomte, jeg har ikke kunnet løsrive mig fra disse naive mennesker, hvis sjeler jeg er satt til å forvalte. Deres religion er mørk som fjellene deroppe og gamle John Knox’ puritanerblod rinner i deres årer. Og når jeg ferdes blandt dem, så taler jeg til dem i deres eget religiøse tungemål — uten hykleri. Det er som om miljøet legger ordene i min munn. De tror på mig og jeg tror på dem. Og jeg føler mig lykkelig ved min gjerning . . . . Men når den hårde vinter er over og det begynner å bli lysere dager, så kommer utferdslysten over mig. Måskje det er en arv efter de gamle vikinger eller en annen atavistisk forbannelse. Så reiser jeg vekk i tre måneder.
Det er spillet som drar mig. En eller annen av mine forfedres synder eser i mitt blod. Så avfører jeg mig prestekjolen og blander mig med Sydens syndere . . . . Hvorfor ler De ikke, vicomte, De har en så god og hjertelig latter!
Men Philip Marie hadde ikke ledd dengang. De var blitt uadskillelige — ved begerne, i budoarene og rundt de grønne bord.
Nu var altså James Carr, presten, puritaneren og — spilleren, atter på vei til Sydens synd.
Den unge mann for sammen og så sig urolig om. Det var som om han følte en underlig prikken i huden — en fornemmelse en ofte føler når noen stirrer på en. Men han opdaget ikke de to skarpe øine fra den bakerste plattform.
Omnibussen skranglet nu opover Champs Elysées og passerte nettop hotell Claridge. Uvilkårlig trakk han hatten nedover øinene og lente sig fremover. Det store hotells fasade lyste i all sin prakt. Men to ruter i tredje etasje var helt slukket og gardinene nedrullet. Gjesten på 235 fantes ikke. Han losjerte på La Morgue.
Atter lød der noe som lignet en latter fra den unge herres strupe, men han kvalte den hurtig, da han så medpassasjerenes forundrede øine.
— — —
Ved Porte Maillot gikk mannen i kunstnerhatten av og slentret hen til den gule sporvogn som går ut til St. Cloud.
Da han var nådd hen til holdeplassen, støtte han plutselig på en mann i en lang burberrykappe. Hvem sammenstøtet skyldtes var ikke godt å si, men den fremmede bad med mange ord om undskyldning.
Hans ordstrøm blev imidlertid avbrutt på en eiendommelig måte. Det så ut som om han hadde gjort en opdagelse som gledet ham meget.
— Sannelig tror jeg ikke det er min kollega ved middagsbordet, sa han og tok av sig sixpencen med overdreven høflighet. Husker De ikke mig? Rigault — Charles Rigault fra rue Bonaparte. Det var da et merkelig sammentreff, som må bety noe. Må jeg by på et lite glass . . . . Her finnes noen hyggelige kneiper i nærheten.
— Nei takk, svarte den annen mutt.
— De må ikke si nei, fortsatte den annen med litt skarpere betoning . . . . Og for min skyld må De gjerne ta av Dem barten. Den vanklær Dem!