Hunden fra Baskerville/13
Trettende kapitel.
Garnene trækkes sammen.
Sir Henry Baskerville blev mere glad end overrasket ved synet av Sherlock Holmes, ti han havde i nogen dage allerede ventet, at begivenhederne nu havde artet sig saaledes, at de vilde tvinge ham herned fra London.
Han satte dog store øine, da han saa, at min ven ikke havde det mindste reisetøi, og ikke gav nogensomhelst forklaring av, hvorfor han ikke havde det.
Vi skaffet ham straks alt fornødent, og ved det sildige aftensmaaltid meddelte vi sir Henry saa meget om vore oplevelser, som vi fandt det ønskelig at la ham faa vite. Men først maatte jeg opfylde den ubehagelige pligt at underrette Barrymore og hans hustru om Seldens død. For ham var budskabet vistnok en ublandet trøst, men hun græt saart i sit forklæde. For alle andre havde han kun været det brutale menneske, halvt et dyr og halvt en djævel, men for hende vedblev han bestandig at være den lille viltre gut, som hun mindedes fra dengang, hun selv var en liten pike, barnet, som havde klynget sig til hende. Slet maa ogsaa den mand være, som ikke har en kvinde til at sørge over sig.
„Jeg har gaat her i huset og sturet hele dagen, siden Watson reiste imorges,“ sa sir Henry. „Jeg synes virkelig, jeg fortjener ros, fordi jeg har holdt mit løfte. Hvis jeg ikke havde lovet, at jeg ikke skulde gaa ut alene, vilde jeg ha kunnet tilbringe en langt hyggeligere aften, for jeg fik bud fra Stapletons om at komme over til dem.“
„Jeg tviler ikke paa, at De vilde havt det hyggeligere,“ sa Holmes tørt. „Forresten antar jeg, De ikke vil sætte synderlig pris paa at høre, at vi har begrætt Dem som død; vi trodde, at De havde knækket nakken.“
Sir Henry satte store øine.
„Hvad mener De?“
„Den ulykkelige fange var iført Deres klæder. Jeg er bange for, at den tjener, som har git ham dem, vil faa ubehageligheder med politiet.“
„Det er ikke sandsynlig. Der var, saavidt jeg vet, ingen særlige merker paa dem.“
„Det er heldig for ham, ja det er virkelig heldig for jer alle, for I har alle været paa den vrange side av loven i denne sak. Jeg er ikke sikker paa, om ikke min første pligt som en samvittighedsfuld detektiv burde være at arrestere hele huset. Watsons indberetninger er meget kompromitterende dokumenter.“
„Men hvordan gaar det med saken?“ spurte sir Henry. „Har De faat nogen rede paa virvaret? Jeg tror ikke, Watson og jeg er blit synderlig klokere, siden vi kom hit.“
„Jeg tænker, at jeg skal blive istand til at skaffe Dem større klarhed over stillingen om ikke lang tid. Det har været en yderlig vanskelig og indviklet sak. Der er endnu adskillige punkter, som vi ikke har faat opklaret, men det skal nok lykkes.“
„Vi har oplevet en ting, som Watson naturligvis alt har fortalt Dem. Vi hørte hunden ute paa moen, saa jeg kan selv sverge paa, at alt ikke er bare overtro. Jeg havde adskillig befatning med slike derborte i vesten, og jeg vet, at det er en hund, naar jeg hører en. Dersom De kan faa bugt med den hund og lagt den i lænke, vil jeg ikke betænke mig paa at avlægge ed paa, at De er den største av alle detektiver.“
„Hvis De vil hjælpe mig, tænker jeg nok, jeg skal klare den.“
„Jeg er villig til at gjøre, hvad De ønsker.“
„Godt! men jeg maa da ogsaa be Dem gjøre, hvad jeg befaler Dem, uten nogensinde at spørge om grunden.“
„Som De selv ønsker.“
„Hvis De vil gjøre det, tænker jeg, der er gode utsigter til, at vor gaate snart vil blive løst. Jeg er ikke i mindste tvil om — — —“
Han stanset pludselig og stirret ivrig op i luften over mit hode. Lysskjæret fra lampen faldt like paa hans ansigt, og dette havde et saa spændt og ubevægelig uttryk, at det kunde være tat like fra en egte klassisk statue, en legemliggjørelse av selve den speidende aarvaakenhed.
„Hvad er det?“ utbrøt vi begge.
Jeg kunde se, da han atter saa ned, at han betvang en indre bevægelse. Hans ansigt var fremdeles rolig, men i hans øine lyste en triumferende fryd.
„Undskyld en kjenders beundring,“ sa han, og slog med haanden ut mot portrætrækken paa væggen like overfor. „Watson paastaar, at jeg ikke skjønner mig det mindste paa kunst, men det er bare skinsyke, fordi vi ikke deler opfatning. Dette er virkelig en smuk række portrætter.“
„Det glæder mig at høre Dem sige det,“ sa sir Henry, og saa med en viss overraskelse paa min ven. „Jeg gjør ikke fordring paa at forstaa mig synderlig paa kunst; jeg er sikker paa, at jeg vilde bedømme en hest eller en okse bedre end et maleri. Men jeg trodde ikke, at De kunde finde tid til at beskjæftige Dem med denslags.“
„Jeg forstaar, hvad der er godt, naar jeg ser det, og det gjør jeg her. Det der er en Kneller, det kan jeg sverge paa, den damen der i blaa silke; den stolte herremand med parykken maa være en Reynolds. Alle disse er vel familieportrætter.“
„Ja, allesammen.“
„Vet De navnene paa dem?“
„Barrymore har lært mig dem, og nu tænker jeg, jeg kan dem godt.“
„Hvem er han med kikkerten?
„Det er admiral Baskerville, som tjente under Rodney i Vestindien. Han der med den blaa frakke og papirrullen er William Baskerville, som var komitéformand i underhuset under Pitt.“
„Og denne kavaler like mot mig — med den sorte fløilsdragt og kniplingerne?“
„Ja, De har al ret til at faa vite, hvem han er. Det er nemlig ham, som er ophavsmanden til al ulykken, den onde Hugo, som indførte Baskervillernes hund i familien. Han glemmes nok ikke saa snart.“
Jeg betragtet portrættet med interesse og ikke uten overraskelse.
„Ja,“ sa Holmes, „han ser vistnok yderst rolig og sagtmodig ut, men der lurer en djævel i øinene. Jeg vilde ha malt ham som en kraftigere og mere brutal mand.“
„Der er ingen tvil om egtheden. Navn og datum, 1647, staar paa baksiden.“
Holmes sa ikke stort mere, men billedet av den gamle hugav øvet aabenbart en merkelig tiltrækning paa ham, og hans øine var under hele maaltidet uavbrutt fæstet paa det. Først efterat sir Henry havde begit sig ind paa sit værelse, kunde jeg forstaa, i hvilken retning hans tanker gik. Med lyset i haanden førte han mig tilbake til den store festsal og pekte her paa det av tidens tand merkede portræt paa væggen.
„Kan De se noget der?“
Jeg saa paa den brede, fjærbesatte hat, de bølgende lokker, den hvite kniplingskrave og det lange, alvorlige ansigt, som var indrammet derav. Uttrykket var ikke egentlig brutalt, men det var stivt, haardt og alvorlig; en fast mund med tynde læber og kolde, fanatiske øine.
„Ligner det nogen, De kjender?“
„Der er noget av sir Henry i kjævens form,“ svarte jeg.
„Kan hænde en svak mindelse, men vent et øieblik!“
Han stod op paa en stol, holdt lyset op i sin venstre haand og la den høire i en bue over den svære hat og lokkerne.
„Gud i himmelen!“ utbrøt jeg i største forfærdelse.
Stapletons ansigt traadte frem av rammen.
„Saa, De ogsaa kan se det nu. Mine øine er opøvet i at undersøke ansigter, og jeg fæster mig ikke ved deres ydre utstyr. Det er den første betingelse for at være en opdager, at en maa kunne gjennemskue forklædningen.“
„Men dette er jo rent merkværdig. Det er jo hans portræt.“
„Ja, det er et interessant eksempel paa en atavisme, som synes at være baade legemlig og aandelig. Et studium av familieportrætter er tilstrækkelig til at omvende en til læren om reinkarnationen[1]. Stapleton er en Baskerville, det er klart.“
„Med planer om at optræde som arving?“
„Netop denne hændelse med maleriet her har forsynet os med et av de led i beviskjeden, vi allermest savnet. Nu har vi ham, Watson, nu har vi ham, og jeg tør sverge paa, at han skal sprælle i vort garn likesaa hjælpeløs som en av hans egne sommerfugle inden imorgen aften. En naal, en kork og et kort, og vi indlemmer ham i samlingen i Baker Street!“
Han vendte sig om og brast i latter. Jeg har ikke ofte hørt ham le, men det har bestandig varslet ilde for nogen.
Jeg var tidlig oppe næste morgen, men Holmes havde staat op endda tidligere; medens jeg klædte mig paa, saa jeg ham komme spaserende opover veien.
„Ja, vi faar nok vor dag fuldt besat idag,“ bemerket han og gned sine hænder i glæde over, at der endelig kunde handles. „Alle garn er nu paa sin plads, og vi har begyndt at drage dem ind. Før dagen er tilende, vil det vise sig, om vi har faat vor svære, spidskjævete gjedde i garnet, eller om det er lykkedes den at slippe gjennem maskerne.“
„Har De alt været ute paa moen?“
„Jeg har sendt en rapport fra Grimpen til Princetown om Seldens død. Jeg haaber, at jeg kan love, at ingen av jer skal blive uleiliget i den anledning. Jeg har ogsaa sat mig i forbindelse med min trofaste Cartwright, som sikkerlig vilde have git sig til at sture utenfor min hytte som en hund ved sin herres grav, hvis jeg ikke havde underrettet ham om, at jeg var i god behold.“
„Hvad skal det næste skridt blive?“
„Vi maa tale med sir Henry. Der er han jo.“
„God morgen, Holmes,“ sa sir Henry. „De minder mig om en general, som planlægger et slag sammen med sin stabschef.“
„Ja, det er netop, hvad jeg gjør. Watson utbad sig nærmere ordre.“
„Det samme gjør jeg.“
„Godt. De er, efter hvad jeg hører, indbudt til at spise middag hos Stapletons iaften?“
Jeg haaber, at De ogsaa blir med. Det er meget gjestfri folk, og jeg er sikker paa, at de vilde blive meget glad, om De kom.“
Jeg er ræd for, at Watson og jeg maa reise til London.“
„Til London!“
„Ja, jeg tror, at vi vil være til mere nytte der for øieblikket.“
Sir Henry blev paafaldende lang i ansigtet.
„Jeg haabet, at De var kommet for at hjælpe mig ut av denne affære. Baskerville herregaard og moen er ikke egentlig nogen hyggelige steder, naar en er alene.“
„Kjære sir Henry, De maa stole blindt paa mig og gjøre nøiagtig, som jeg siger Dem. Sig Deres venner, at vi med glæde vilde ha været med Dem, men at presserende forretninger nødsaget os til at reise til London. Vi haaber imidlertid at komme snart tilbake til Devonshire. De maa ikke glemme at sige dem det.“
„Nei, naar De endelig vil det saaledes — —“
„Vi har ikke noget valg.“
Jeg saa paa sir Henrys rynkede bryn, at han var meget støtt. Han opfattet det hele, som om vi svigtet ham.
„Naar ønsker De at reise?“ spurte han koldt.
„Straks efter frokost. Vi skal kjøre til Coombe Tracey, men Watson vil la sine saker blive igjen her til pant paa, at han vil komme tilbake. Watson, vil De skrive et par ord til Stapleton og sige ham, at De beklager, at De ikke kan komme.“
„Jeg har stor lyst til at reise til London sammen med Dem,“ sa sir Henry. „Hvorfor skal jeg blive alene tilbake her?“
„Fordi det er Deres pligt. Og De har git mig Deres ord paa, at De vilde gjøre, som jeg sa; nu siger jeg, at De maa blive her.“
„Nuvel, saa faar jeg blive her da!“
„Jeg har en ting til at sige Dem. De maa kjøre til Merripit-gaarden. Men send Deres vogn tilbake og la dem faa vite, at De vil gaa hjem igjen.“
„Over moen?“
„Ja.“
„Men det er jo det, De saa mange gange uttrykkelig har advaret mig mot?“
„Denne gang kan De trygt gjøre det. Hvis jeg ikke stolte saa meget paa Deres mod og uforfærdethed, vilde jeg ikke raade Dem dertil, men det er av den største vigtighed, at De gjør det.“
„Saa vil jeg gjøre det.“
„Men hvis De sætter pris paa Deres liv, maa De ikke gjøre nogen avstikker til nogen kant, men følge stien fra Merripit-gaarden bent frem til Grimpenveien. Det er jo den nærmeste vei hjem.“
„Jeg vil gjøre fuldstændig, som De siger.“
„Godt. Jeg skulde gjerne ville komme avsted saa snart som mulig efter frokost, saa vi kunde komme til London iaften.“
Jeg var meget forbauset over dette program, skjønt jeg husket, at Holmes havde sagt til Stapleton aftenen forut, at hans besøk her blot vilde vare til næste dag. Det havde dog ikke faldt mig ind, at han vilde, jeg skulde følge med ham, og jeg kunde heller ikke forstaa, hvordan vi begge kunde være fraværende i et øieblik, som han selv ansaa for kritisk. Men jeg havde jo intet andet at gjøre end at lystre blindt. Vi tok farvel med vor ven, og et par timer efter var vi ved stationen i Coombe Tracey, hvor vi sendte hesten og vognen tilbake. En liten gut ventet paa platformen.
„Er der nogen ordre, hr. Holmes?“
„Du maa ta med dette tog til London, Cartwright. Ved ankomsten dit skal du sende et telegram til sir Henry Baskerville i mit navn og sige, at hvis han finder den lommebog, som jeg har mistet, maa han sende den med posten til Baker Street.“
„Ja, hr. Holmes.“
„Og spørg inde paa stationen, om der er telegram til mig.“
Gutten vendte tilbake med et telegram, som Holmes rakte mig.
Det lød saaledes :
„Mottat telegram. Kommer med undertegnet arrestordre. Ankommer 5.40.
Lestrade.“
„Dette er svar paa mit telegram imorges. Han er den flinkeste specialist, jeg kjender, og vi kan komme til at behøve hans hjælp. For øieblikket kan vi ikke anvende tiden bedre end at gaa til Deres veninde fru Laura Lyons.“
Hans slagplan begyndte at blive forstaaelig. Han vilde benytte sir Henry til at faa Stapleton til at tro, at vi virkelig var reist, medens vi vilde vende tilbake, naar det var sandsynlig, at vi vilde trænges. Naar sir Henry omtalte telegrammet fra London hos Stapletons, maatte deres sidste mistanke fjernes. Jeg syntes derfor allerede at kunne se, hvorledes garnet blev trukket tættere rundt den farlige fisk.
Fru Laura Lyons var paa sit kontor. Sherlock Holmes aapnet samtalen med en oprigtighed og likefremhed, som syntes at overrumple hende fuldstændig.
„Jeg holder paa med en undersøkelse av de nærmere omstændigheder ved sir Charles Baskervilles død,“ sa han. „Min ven, doktor Watson, har fortalt mig, hvad De har meddelt ham om den sak, og hvad De har holdt tilbake.“
„Hvad jeg har holdt tilbake?“ spurte hun mistroisk.
„De har tilstaat, at De bad sir Charles Baskerville møte Dem ved porten klokken ti om aftenen. Vi vet. at han døde der ved det nævnte klokkeslet. De har lagt skjul paa, hvilken forbindelse der er mellem disse begivenheder.“
„Der er ikke nogen forbindelse.“
„Da maa det virkelig være et merkelig sammentræf! Men jeg tænker, vi allikevel skal paavise en forbindelse. Jeg vil være fuldstændig oprigtig mot Dem, fru Lyons. Vi antar, at her foreligger et mord, og beviserne vender sig saavel mot Deres ven, hr. Stapleton, som mot hans hustru.“
„Hans hustru!“ ropte hun.
„Ja, det er ikke længer nogen hemmelighed. Den kvinde, som har gaat for at være hans søster, er i virkeligheden hans hustru.“
Fru Lyons havde atter sat sig ned. Hun grep fat i stolarmene, og jeg saa, at de røde negle blev hvite under hendes faste grep.
„Hans hustru,“ gjentok hun. „Hans hustru! Han var jo ikke gift.“
Sherlock Holmes trak paa skuldrene.
„Bevis det! Bevis det! Kan De bevise det – – –!“
Den flammende glød i hendes øine sa mere end ord.
„Jeg er kommet for at gjøre det,“ sa Holmes og tok en hel del papirer op av lommen. „Her er et fotografi av parret, tat i New York for fire aar siden. Bakpaa staar „hr. og fru Vandeleur“, men det vil ikke være Dem vanskelig at gjenkjende ham, heller ikke fruen, dersom De har set hende. Her er tre beskrivelser, skrevet av troværdige vidner, av hr. og fru Vandeleur, som den gang eiet St. Olivers privatskole. Læs dem og se, om De kan være i nogen tvil om, at det virkelig er disse folk.“
Hun kastet et blik paa dem og saa op med en fortvilet kvindes næsten stivnede ansigt.
„Hr. Holmes,“ sa hun, „denne mand havde tilbudt mig egteskab, hvis jeg kunde blive skilt fra min mand. Han har løiet for mig, den skurk, løiet paa alle optænkelige maater. Der har ikke været et sandt ord i alt, han har sagt mig. Men hvorfor? Jeg indbildte mig, at det alt skedde for min egen skyld. Men nu forstaar jeg, at jeg bare har været et redskab i hans haand. Hvorfor skulde jeg holde mit løfte til ham, som aldrig har holdt noget av alle sine løfter til mig? Hvorfor skal jeg forsøke at værge ham mot følgerne av hans onde gjerninger? Spørg mig om, hvad De vil; jeg skal ikke lægge skjul paa noget. Men en ting kan jeg sverge paa, og det er, at da jeg skrev det brev, havde jeg ingen anelse om, at det kunde føre til noget ondt for den gamle herre, som havde været den ven, der var mest snild imot mig av alle.“
„Jeg tror Dem fuldt ut, fru Lyons,“ sa Sherlock Holmes. „Det maa være meget pinlig for Dem at tale om disse ting. Det vil maaske falde Dem lettere, naar jeg fortæller Dem, hvad der hændte. De kan jo rette mig, hvis jeg begaar nogen feiltagelse. Det var Stapleton, som tilskyndet Dem til at sende brevet?“
„Han dikterte det.“
„Jeg antar, at han som grund anførte, at sir Charles vilde hjælpe Dem til at bestride omkostningerne ved Deres skilsmisse.“
„Netop.“
„Og da De havde sendt brevet, fraraadet han Dem at gaa til møtet.“
„Han sa, at det vilde saare hans selvfølelse, at nogen anden mand skulde yde penge til et saadant formaal, og om han var en fattig mand, vilde han dog ofre sin sidste skilling for at fjerne de hindringer, som skilte os.“
„Han synes at være en meget konsekvent karakter. Og siden hørte De ikke noget, før De læste beretningen om dødsfaldet i aviserne?“
„Nei.“
„Og han lot Dem sverge, at De ikke skulde sige noget om Deres paatænkte møte med sir Charles?“
„Ja, det gjorde han. Han sa, at dødsfaldet var meget mystisk, og at jeg sikkert vilde blive mistænkt, dersom der kom noget ut om det. Derfor skræmte han mig til at forholde mig taus.“
„Selvfølgelig. Men De havde Deres egne tanker om dette?“
Hun slog øinene ned og det varte litt, førend hun svarte:
„Jeg kjendte ham,“ sa hun. „Men hvis han havde holdt sit ord, skulde jeg ogsaa ha holdt mit.“
„Jeg tror, at naar alt kommer til alt, kan De takke til, at De er sluppet sa heldig,“ sa Sherlock Holmes. „De har havt hans skjæbne i Deres haand; dette visste han og tiltrods herfor lever De. De har i nogen maaneder vandret meget nær avgrundens rand. Vi maa nu sige farvel, fru Lyons, men De vil sandsynligvis meget snart høre fra os.“
„Vor sak begynder nu at avrundes; den ene vanskelighed efter den anden svinder,“ sa Holmes, medens vi stod og ventet paa hurtigtoget fra London. „Om kort tid haaber jeg at kunne gi en sammenhængende beretning om en av de merkeligste og mest opsigtsvækkende forbrydelser, som den vor tid kjender. Folk, der studerer kriminalhistorien, vil erindre et tilsvarende tilfælde i Grodno i Lillerusland i aaret 66, og desuten har vi Andersons myrderier i Nord-Karolina, men denne sak har enkelte sider, som er ganske særegne for den. Endnu har vi dog ikke fuldt bevis mot skurken. Men det skulde forundre mig meget, om ikke alt vil blive opklaret, før vi gaar tilsengs iaften.“
Hurtigtoget fra London kom brusende ind paa stationen, og en liten smidig mand, der lignet en buldog, kom springende ut av en førsteklasses kupé. Vi trykket begge hans haand, og jeg saa paa den ærbødige maate, hvorpaa Lestrade betragtet min ledsager, at han havde lært en god del siden de dage, da de først begyndte at arbeide sammen. Jeg kunde godt huske, hvor overlegent han som praktisk mand dengang stilte sig til den andens teoretiserende fremgangsmaater.
„Noget nyt av interesse?“
„Den vanskeligste sak, vi har havt paa mange aar,“ svarte Holmes. „Vi har endnu to timer igjen, før vi behøver at ta herfra. Jeg tænker, vi nytter tiden til at spise middag. Siden skal De faa Dem en frisk tur i Dartmoors rene natteluft. Den vil rense Deres hals for al Londonertaaken. Har De aldrig været her før? Godt, De kommer ikke til at glemme det første besøk saa snart, tænker jeg.“
- ↑ Gjenlegemliggjørelse.