Hunden fra Baskerville/04
Fjerde kapitel.
Sir Henry Baskerville.
Vi havde spist frokost tidlig, og Holmes ventet nu paa det lovede besøk. Klokken havde netop slaat ti, da doktor Mortimer blev vist op, fulgt av den unge baronet. Denne var en liten, livlig, mørkøiet mand i trediveaarsalderen, meget sterkbygget, med tykke sorte øienbryn og et kraftig, energisk ansigt. Han bar en tarvelig, noget luslitt dragt, og hans utseende var veirbitt som hos en mand, der har tilbragt den største del av sin tid i fri luft; men der var noget i hans faste blik og sikre optræden, som viste, at han var en gentleman.
„Sir Henry Baskerville!“ præsenterte doktor Mortimer.
„Merkelig nok, hr. Sherlock Holmes, vilde jeg av egen drift ha søkt Dem denne morgenstund, hvis ikke min ven havde bedt mig blive med. Som jeg forstaar, gir De Dem av med at løse smaa gaater. Der er idag hændt mig noget, som det vil kræve mere eftertanke til at forklare, end jeg er istand til at yde.“
„Værsgod at ta plads, sir Henry! Forstaar jeg Dem ret? Har De selv oplevet noget besynderlig siden Deres ankomst til London?“
„Ja, det var ikke noget særlig betydningsfuldt, hr. Holmes. Formodentlig bare en spøk. Det var dette brev, som jeg fik idagmorges, hvis jeg kan kalde det et brev.“
Han la en konvolut paa bordet, og vi bøiet os alle over den. Den var graa av farve og av den almindelige sort. Adressen Sir Henry Baskerville, Northumberland Hotel var skrevet med store bokstaver. Det var merket Charing Cross og stemplet den foregaaende aften.
„Var der nogen, som visste, at De vilde ta ind i Northumberland hotel?“ spurte Holmes og saa skarpt paa sin gjest.
„Nei, ikke en eneste kunde ha nogen kundskab derom. Det blev først besluttet, efterat jeg havde truffet doktor Mortimer.“
„Men doktor Mortimer havde naturligvis allerede tat ind der?“
„Nei, jeg havde tat ind hos en ven,“ svarte doktoren. „Der var ingen, som kunde vite, at vi skulde ta ind paa dette hotel.“
„Hm! Der er aabenbart nogen, som synes dypt interessert i, hvad De foretar Dem.“
Han tok et halvt ark papir op av konvolutten, foldet i fire dele. Han aapnet det og la det foran sig paa bordet. Langs papirets midte var der dannet en sætning ved at klæbe trykte, enkelte ord ved siden av hinanden.
Sætningen var saalydende:
Hvis De sætter pris paa Deres liv og forstand, saa hold Dem væk fra moen.
Ordet „moen“ var skrevet med blæk.
„Maaske De kan sige mig, hr. Holmes,“ sa sir Henry, „hvad i himmelens navn meningen kan være med dette? Hvem er det, som har saa megen interesse for mig?“
„Hvad mener De, doktor Mortimer? De maa indrømme, at dette er da ikke i nogen henseende overnaturlig.“
„Nei, men det kan jo meget vel skrive sig fra nogen, som mener, at her er noget overnaturlig med i saken.“
„Hvilken sak?“ spurte sir Henry hvast. „Det forekommer mig, at dere, mine herrer, vet meget mere om alle mine anliggender end jeg?“
„De skal faa fuld rede paa alt, vi vet, før De gaar herfra, sir Henry. Det lover jeg Dem,“ sa Sherlock Holmes. „For øieblikket vil vi med Deres tilladelse holde os til dette meget interessante dokument, som maa være sammensat og lagt i postkassen igaaraftes. Har De Times for igaar, Watson?“
„Ja, den ligger derborte i kroken.“
„Tør jeg bede Dem række mig den? Tak, indsiden med de ledende artikler!“
Hans blik løp hurtig op og ned ad spalterne.
„Her er en glimrende artikel om frihandel. Tillat mig at læse høit et utdrag: „De kan lokkes til at indbilde Dem, at Deres egen særlige bedrift eller industri vil opmuntres ved en beskyttelsestarif, men det er klart, at en saadan lovgivning i længden maa gjøre landet fattig, formindske priserne paa vore indførselsvarer og sænke de almindelige livsvilkaar i dette land.“
„Hvad siger De dertil, Watson?“ utbrøt Holmes muntert og gned fornøiet hænderne. „Er ikke det en udmerket betragtning?“
Doktor Mortimer betragtet Holmes med spændt interesse, medens sir Henry saa forbauset paa ham med sine mørke øine.
„Jeg kjender ikke meget til toldtariffer og denslags,“ sa han, „men det forekommer mig, som om vi kommer noget vel langt fra saken.“
„Tvertimot. Nu er vi netop ved den, sir Henry. Watson kjender mere til min fremgangsmaate end De; men jeg er ræd, han heller ikke har opfattet det betydningsfulde i hine sætninger.“
„Nei, jeg maa indrømme, jeg fatter ikke forbindelsen.“
„Og allikevel, min kjære Watson, er der en saa nær forbindelse, at det ene er draget ut av det andet. Se nu her: „De“ – „Deres“ – „liv“ – „pris“ – – – Kan De ikke se, hvorfra disse ord er tat?“
„Jo, De har ret! Det er virkelig fint utfundet,“ utbrøt sir Henry.
„Dette overtræffer, hr. Holmes, alt, hvad jeg har kunnet tænke mig,“ sa doktor Mortimer og stirret forbauset paa min ven. „Jeg kunde forstaa det, om nogen havde sagt, at disse ord var fra en avis; men at De skulde kunne sige, hvilken avis og fra hvilken artikel i den, det er virkelig det merkeligste, jeg endnu har oplevet. Hvordan kan De finde ut det?“
„Jeg antar, doktor, at De kan skjelne en negers hodeskalle fra en eskimos.“
„Ja, naturligvis.“
„Men hvorledes da?“
„Det er jo mit specielle fag. Forskjellen er iøinefaldende.“
„Ja, men nu er dette mit specielle fag, og forskjellen er her ikke mindre iøinefaldende. Der er for mig likesaa stor forskjel mellem en Times-artikels skutte bourgeois-sats og et av de billige aftenblades slurvete tryk som mellem Deres neger og eskimo. At kunne adskille skriftsorter er en av de mest elementære dele av forbryderfagmandens kundskab. Jeg skal indrømme, at da jeg var meget ung, kunde jeg nok forveksle forskjellige avisers artikler; men en leder i Times er særlig utpræget, og disse ord kan ikke være tat andetsteds fra. Da ordene var lavet igaar, var det sandsynlig, at man vilde finde dem i en artikel i gaarsnummeret.“
„Saavidt jeg har kunnet forstaa Dem, hr. Holmes, har nogen klippet ordene ut av artikelen med en saks,“ sa sir Henry.
„Med en neglesaks,“ svarte Holmes, „en meget kortbladet saks. De kan se, at vedkommende har maattet gjøre to klip for at faa ut to sammenhængende ord.“
„Ordene er altsaa klippet ut og derpaa klæbet paa ...“
„Med gummi,“ sa Holmes.
„Klæbet paa papiret med gummi. Men hvorfor behøvet vedkommende at skrive ordet „moen“?“
„Fordi han ikke kunde finde det paa tryk. De andre ord var ganske almindelige og vilde kunne findes i ethvert nummer, men „moen“ er sjeldnere.“
„Javist, saaledes er det. Har De opdaget noget andet i brevet, hr. Holmes?“
„Ja, der er et par antydninger, skjønt vedkommende har gjort sig mest mulig møie for at bortrydde ethvert spor. Adressen er, som De ser, skrevet med stygge bokstaver. Men Times er et blad, som sjelden findes uten i de dannede klasser. Vi maa derfor gaa ut fra, at brevet er sammensat av en dannet mand, som vilde anstille sig udannet. Hans forsøk paa ikke at røbe sin egen skrift tyder paa, at De maa eller vil komme til at kjende den. De vil ogsaa lægge merke til, at ordene ikke er klæbet efter hverandre i ret linje, men at nogen staar noget høiere end de andre. Ordet „liv“ for eksempel har slet ikke sin rette plads. Dette kan tyde paa skjødesløshed, men det kan ogsaa være et vidnesbyrd om, at vedkommende har været nervøs og har havt hast. Jeg vil nærmest anta det sidste. Saken har aabenbart været av stor vigtighed for ham, og det er ikke sandsynlig, at man er skjødesløs, naar man skal sætte sammen et saadant brev. Dersom han havde hastverk, staar vi overfor det interessante spørsmaal, hvorfor han havde hastverk. Var nemlig brevet lagt i postkassen tidlig om morgenen, vilde det jo allikevel ha naadd sir Henry, forinden han forlot hotellet. Skulde vedkommende maaske været bange for at blive avbrutt — og isaafald av hvem?“
„Nu kommer vi vistnok ind paa gjetningernes omraade,“ sa doktor Mortimer.
„Sig heller ind paa sandsynlighedernes felt, hvor en veier mulighederne og vælger det mest sandsynlige. Det er at bruke fantasien videnskabelig, men vi gaar i vore spekulationer altid ut fra et eller andet materielt grundlag. De vil kalde det en gjetning, men jeg er omtrent overbevist om, at adressen er skrevet paa et hotel.“
„Men hvordan ialverden kan De sige det?“
„Dersom De undersøker den omhyggelig, vil De se, at baade blæk og pen har plaget den skrivende. Pennen har negtet at gjøre tjeneste to gange i ett ord og er blit tør tre gange i en kort adresse. Det viser, at der maa ha været meget litet blæk i blækhuset. I et privat hus lar man sjelden dette være tilfældet. Men i hoteller er det jo som oftest slik. Ja, jeg er ikke i synderlig tvil om, at kunde vi undersøke papirkurvene paa hotellerne rundt Charling Cross, indtil vi fandt levningerne av den sønderklippede Times-leder, kunde vi øieblikkelig sikre os den person, som har sendt dette besynderlige brev. Men hvad er dette?“
Sherlock Holmes undersøkte omhyggelig den papirlap, hvorpaa ordene var klæbet, idet han holdt det blot en tomme eller to fra øinene.
„Aa nei, det er ingenting,“ sa han og la det fra sig. „Det er et halvt ark almindelig papir uten saa meget som et vandmerke engang. Jeg tænker, at vi nu har fundet ut, hvad vi overhodet kan finde ut av dette brev. Har forøvrig noget andet av interesse hændt Dem, siden De kom til London, sir Henry?“
„Nei, ikke saavidt jeg vet, hr. Holmes.“
„De har ikke lagt merke til, om nogen har fulgt efter og bevogtet Dem?“
„Det ser næsten ut, som jeg er kommet midt op i et eventyr,“ sa vor gjest. „Skulde nogen følge efter eller bevogte mig?“
„Ja, nu kommer vi til det. Har De ingenting andet at meddele os, før vi gaar over til den side av saken?“
„Det kommer an paa, hvad De mener er værd at meddele.“
„Jeg tænker, at alt utenfor det dagligdagse kan ha sin betydning.“
Sir Henry smilte.
„Jeg kjender kun litet til britisk liv endnu; jeg har tilbragt næsten hele mit liv i de Forenede Stater og Kanada. Men jeg haaber, at det ikke hører til det dagligdagse at miste en av sine støvler.“
„Har De mistet en av Deres støvler?“
„Kjære, det maa bare bero paa en feiltagelse,“ utbrøt doktor Mortimer. „De vil nok finde den, naar De kommer tilbake til hotellet. Hvad kan det nytte at uleilige hr. Holmes med saadanne bagateller?“
„Han bad mig fortælle alt ualmindelig, som har hændt mig.“
„Ja, selvfølgelig,“ sa Holmes. „Ganske rigtig. Hvor ubetydelig det ser ut, har det dog sin interesse. De har altsaa mistet en av Deres støvler?“
„Ja, den er ialfald kommet bort for mig. Jeg satte den utenfor døren til mit værelse inat, men imorges stod der bare en. Tjeneren, som skulde pudse dem, kunde ingen besked gi. Det værste er, at jeg havde kjøpt dem samme aften i Strand og har aldrig havt dem paa.“
„Men naar De aldrig havde havt dem paa, hvorfor satte De dem saa ut for at pudses?“
„Det var et par brune støvler og var ikke pudset før. Derfor satte jeg dem ut.“
„De gik altsaa straks ved Deres ankomst til London igaar ut og kjøpte et par støvler?“
Ja, jeg var i en hel del butikker. Doktor Mortimer fulgte mig. Naar jeg er blit godseier dernede, maa jeg jo klæde mig noget bedre. Jeg er muligens blit litt skjødesløs med mit ydre derborte i vesten. Jeg kjøpte blandt andet ogsaa disse brune støvler for fem og tyve kroner. Den ene blev altsaa stjaalet, før jeg engang havde havt dem paa mine ben.“
„En høist forunderlig ting at stjæle,“ sa Sherlock Holmes. Jeg tror, som doktor Mortimer, at det ikke kan vare længe, før De faar den tilbake.“
„Ja, mine herrer,“ sa sir Henry bestemt, „nu har jeg vel redegjort tilstrækkelig for det lille, jeg vet. Nu er det paa tide, at De holder Deres løfte og gir mig fuld besked om, hvad som egentlig staar paa.“
„Ja, det er et meget rimelig forlangende,“ svarte Holmes. „Doktor Mortimer, jeg synes, De helst burde fortælle sir Henry hele historien, slik som De fortalte os den.“
Efter denne opmuntring tok vor videnskabelige ven sine papirer op av lommen og berettet hele historien om igjen, som han havde fortalt den dagen før.
Sir Henry lyttet med den mest spændte opmerksomhed og kunde til sine tider ikke avholde sig fra at gi sin forbauselse høilydt uttryk.
„Det ser næsten ut, som om jeg er kommet til arven ved en hevn,“ sa han, da den lange beretning var tilende. Jeg har jo hørt om denne hund, siden jeg var i barnekammeret. Det er vor slegtshistorie, men før har jeg aldrig faldt paa at ta den alvorlig. Min onkels død — — — nei, det gaar altsammen rundt for mig, jeg kan ikke klare det. De synes ikke at være ganske paa det rene med, om dette er en sak for politiet eller for en prest.“
„De har ret.“
„Og saa dette brev, som var adressert til mig til hotellet. Det passer formodentlig ind i historien?“
„Det ser ut, som der findes nogen, som vet mere om, hvad der foregaar paa moen, end vi,“ sa doktor Mortimer.
„Og,“ tilføiet Holmes, „som om vedkommende ikke er ildesindet mot Dem, siden han advarer Dem mot faren.“
„Aa, det kan vel være, at vedkommende av visse grunde vil ha mig væk.“
„Det er nok mulig. Jeg er Dem meget forbunden, doktor Mortimer, fordi De har sat mig ind i denne sak, som virkelig frembyder mange interessante sider. Men det praktiske spørsmaal, som vi først maa avgjøre, sir Henry, er, om det er raadelig for Dem at ta til Baskerville herregaard?“
„Hvorfor skulde jeg ikke det?“
„Det kan være farlig.“
„Mener De, at faren kan komme fra denne slegtsdæmon eller fra noget menneskelig væsen?“
„Det er det netop, som vi maa se at bringe paa det rene.“
„Det faar være, hvad det være vil. Min beslutning er fattet. Der er ingen djævel i helvede, hr. Holmes, og der findes ikke noget menneske paa jorden, som kan forhindre mig fra at vende tilbake til min egen slegtsgaard. Det er mit endelige svar.“
Sir Henrys mørke øienbryn trak sig sammen, og ansigtet blusset sterkt, medens han talte. Det var klart, at Baskervillernes heftige temperament ikke var utslukt hos denne deres sidste ætling.
„Men,“ tilføiet han, „Jeg har endnu ikke havt tilstrækkelig tid til at tænke over alt, som De har fortalt mig. Det er ikke saa let at træffe en avgjørelse paa staaende fot. Jeg vilde gjerne faa litt tid og ro paa mig, saa jeg kunde faa tænke nærmere over saken. Hør her, mine herrer. Klokken er nu halv tolv. Jeg gaar herfra like tilbake til hotellet. Vil De og Deres ven Watson komme og spise lunch med os klokken to? Da vil jeg forhaabentlig kunne sige Dem bestemt, hvad jeg mener om dette.“
„Passer det for Dem, Watson?“
„Udmerket.“
„Ja, da kan De vente os. Vil De, jeg skal sende bud efter en vogn?“
„Nei tak, jeg foretrækker at spasere. Denne historie har næsten gjort mig urolig.“
„Jeg spaserer med fornøielse ogsaa,“ sa doktor Mortimer.
„Ja, saa træffes vi igjen klokken to. Godmorgen! Paa gjensyn!“
Vi hørte de to fremmedes skridt i trappen og lyden av gatedøren, som blev aapnet og lukket igjen. Holmes var i et øieblik forvandlet fra den stille drømmer til en energisk handlingens mand.
„Skynd Dem, Watson, ta Deres hat og Deres støvler paa! Vi har ikke et øieblik at spilde!“
Han styrtet ind i sideværelset og kom tilbake nogen sekunder efter iført frak. Vi ilte ned ad trappen og ut paa gaten. Doktor Mortimer og sir Henry kunde endnu sees et par hundrede meter foran os, gaaende henimot Oxford Street.
„Skal jeg springe efter dem og be dem vente?“
„Nei, ikke for alt i verden, kjære Watson. Jeg er fuldkommen tilfreds med Deres selskab, dersom De kan nøie Dem med mit. De gjorde forresten klokt i at gaa. Det er en deilig formiddag.“
Han paaskyndte sin gang, indtil avstanden mellem os og dem var indskrænket til det halve. I en avstand av hundrede alen fulgte vi efter dem gjennem Oxford Street og ned gjennem Regent Street. Et øieblik stanset de og gav sig til at betragte utstillingen i et vindu. Holmes gjorde straks likedan.
Et minut efter undslap der ham et litet utrop av tilfredshed, og da jeg fulgte retningen av hans ivrig stirrende blik, saa jeg, at en vogn med en mand i, som havde holdt paa den anden side av gaten, nu kjørte langsomt nedover igjen.
„Det er vor mand, Watson! Kom her. Vi vil ialfald se ham ordentlig, om vi ikke kan gjøre mere.“
Jeg opdaget i det samme gjennem vognvinduet et ansigt med et busket, sort skjeg og et par gjennemtrængende øine rettet like paa os. Den lille klaf blev øieblikkelig aapnet, og der blev sagt noget til kusken. Vognen kjørte derpaa i sterk fart nedover Regent Street.
Holmes saa sig ivrig omkring efter en anden vogn, men der var ingen ledig i nærheden. Uten at betænke sig trængte han sig gjennem folkemængden og gav sig til at springe efter vognen; men denne havde allerede et altfor stort forsprang, og det varte ikke længe, før den var ute av syne.
„Se der!“ ropte Holmes, medens han pustende og blek av harme trak sig ut fra vognstrømmen. „Skulde man set slikt uheld og saadant elendig arrangement! Watson, Watson, hvis De er en ærlig mand, maa De ogsaa berette dette som en motsætning til mine held.“
„Hvem var den mand?“
„Det har jeg ikke den mindste idé om.“
„En spion?“
„Efter hvad vi har hørt, er det jo klart, at sir Henry er blit meget omhyggelig iagttat av en eller anden, siden han kom hertil. Hvorledes kunde det ellers blit saa hurtig kjendt, at han var tat ind paa Northumberland hotel! Naar man har fulgt efter ham første dag, gik jeg ut fra, at det ogsaa vilde blive gjort den anden. De la merke til, at jeg var borte ved vinduet to gange, medens doktor Mortimer berettet sin historie?“
„Ja, jeg saa det.“
„Jeg saa efter, om jeg ikke kunde opdage nogen paa lur i gaten, men der fandtes ingen. Det er sikkert en flink mand, vi er ute for. Jeg har stadig følelsen av at staa overfor en fast vilje. Endnu kan jeg dog ikke avgjøre, om det er en velvillig eller fiendtlig magt, som vi har at gjøre med. Da vore venner gik, fulgte jeg øieblikkelig efter dem i haab om at kunne opdage deres usynlige ledsager. Men han var saa listig, at han ikke gik tilfots, men havde forstukket sig i en vogn, hvori han kunde sitte paa lur og følge efter dem, uten at nogen la merke til ham. Hans fremgangsmaate havde ogsaa den fordel, at hvis de tok vogn, vilde han saaledes ogsaa straks kunne følge efter dem. Men vognen har én ulempe.“
„Han er i kuskens vold.“
„Ja, netop.“
„Hvor ærgerlig, at vi ikke fik se nummeret!“
„Kjære Watson. Vistnok har jeg opført mig klodset, men De kan da vel ikke tro, at jeg glemte at se paa nummeret? 2704 er hans nummer. Men det vil hjælpe os litet for øieblikket.“
„Men jeg forstaar ikke, hvad mere De kunde ha gjort.“
„Da jeg opdaget vognen, skulde jeg øieblikkelig ha gjort helt om og gaat i den motsatte retning. Saa skulde jeg straks selv tat en vogn og fulgt den anden paa avstand eller heller kjørt like til Northumberland hotel og ventet der. Naar den ubekjendte saa havde fulgt efter sir Henry til hotellet, vilde vi fanget ham i hans egen snare og set, hvad han havde fore. Ved vor altfor overdrevne iver, som vor motstander forstod at benytte sig av med forbausende raskhed og energi, har vi røbet os selv, og fuglen er fløiet!“
Vi var under denne samtale drevet sagte ned Regent Street, og doktor Mortimer var forlængst forsvundet med sin ledsager.
„Det er ikke nogen nytte at følge dem,“ sa Holmes. „Vi maa se, om vi ikke har andre kort paa haanden, og spille dem saa godt, vi kan. Hvis De ser manden i vognen igjen, vil De da kunne sverge paa, at det er ham?“
„Med sikkerhed vil jeg blot kunne gjenkjende skjegget.“
„Det kan jeg ogsaa. Derfor antar jeg, at skjegget var falskt. En flink mand har ved et slikt forehavende kun bruk for skjeg, naar ansigtstrækkene skal skjules. Kom med ind her, Watson.“
Han gik ind paa et visergutkontor, hvor han blev hjertelig mottat av chefen.
„Jeg ser, Wilson, at De ikke har glemt den lille sak, hvori jeg var saa heldig at kunne hjælpe Dem?“
„Vist ikke. De frelste mit gode navn, kanske mit liv.“
„Nei, snille ven, nu overdriver De. Tar jeg ikke feil, havde De blandt Deres gutter en ved navn Cartwright, som viste sig at være meget flink.“
„Jo han er her fremdeles.“
„Kunde De sende bud efter ham? Tak. De vilde ogsaa gjøre mig en tjeneste, hvis De kunde veksle denne pengeseddel for mig.“
En fjortenaarsgammel gut med et lyst, skarpt ansigt havde straks indfundet sig, da chefen kaldte paa ham. Han stod nu og betragtet med dyp ærbødighed den berømte detektiv.
„Laan mig adressekalenderen; tak!“ sa Holmes. „Her har vi navnene paa tre og tyve hoteller, alle i nærheden av Charing Cross. Ikke sandt, Cartwright?“
„Jo, hr. Holmes!“
„Vil De gaa indom dem allesammen?“
„Ja.“
„De kan begynde med at gi portneren en krone i drikkepenge. Her har De tre og tyve kroner.“
„Tak!“
„De kan sige, at De vil se indholdet av papirkurvene for igaar. De kan fortælle, at et vigtig telegram er blit borte, og at De vil lete efter det. Forstaar De?“
„Ja, hr. Holmes.“
„Men De skal i virkeligheden se efter en mellemside av Times med en del huller, klippet ut med en saks. Her har De et nummer av bladet. Det er denne side her. De vil let gjenkjende den, ikke sandt?“
„Jo, hr. Holmes.“
„Portneren ved indgangen vil sende bud efter portneren inde i forhallen. De faar ogsaa gi ham en krone. Her er tre og tyve kroner til. I tyve av treogtyve tilfælde vil De vel faa den besked, at indholdet av papirkurvene for dagen forut er bragt bort eller brændt. I de andre vil man vise Dem en papirhaug. I den maa De søke efter denne side av Times. Der er størst sandsynlighed for, at De ikke vil finde den. Men er De heldig, skal De faa en ekstrabelønning. Telegrafer om utfaldet til Baker Street før aften. — Og nu, Watson, staar det bare tilbake at finde ut, hvem vognmanden med nummer 2704 er. Siden vil vi titte indom et av billedgallerierne i Bond Street og slaa tiden ihjel, til vi skal være i hotellet.“