Hunden fra Baskerville/03
Tredje kapitel.
Problemet.
Jeg maa tilstaa, at der ved disse ord gik en gysen gjennem mig. Der var en angst i doktorens stemme, som viste, at han var dypt bevæget ved, hvad han fortalte os. Holmes lænet sig spændt forover, og hans øine havde den haarde, tørre glans, som vanlig glimtet ut av dem, naar han var særlig interessert i noget.
„De saa dem?“
„Saa tydelig, som jeg nu ser Dem.“
„Men De sa ikke noget?“
„Hvad skulde det være godt for?“
„Men hvorav kom det, at ingen anden saa dem?“
„Sporene kunde først opdages en snes alen fra liket, og ingen ofret dem en tanke. Jeg vilde heller ikke gjort det, kan jeg tænke mig, hvis jeg ikke havde kjendt denne historie.“
„Men der er jo mange gjæterhunde paa moen der?“
„Javisst, men dette var ikke nogen gjeterhund.“
„Den var stor, siger De?“
„Ja, kolossal.“
„Men den havde ikke været nær liket?“
„Nei.“
„Hvad slags aften var det?“
„En fugtig og taaket.“
„Men det regnet ikke?“
„Nei.“
„Hvordan ser alléen ut?“
„Det er en dobbelt række av gamle barlindtrær. Hækkene er seks alen høie og umulige at komme igiennem. Veien i midten er omkring fire alen bred.“
„Er der noget rum mellem hækkene og veien?“
„Ja, der er en græskant omkring tre alen bred paa begge sider.“
„Saavidt jeg forstod, har hækken en port etsteds?“
„Ja, en port fører ut paa moen utenfor.“
„Findes der nogen anden aapning?“
„Nei.“
„For at komme til alléen maa man altsaa enten gaa like ned fra huset eller ind gjennem denne port?“
„Der er en utgang gjennem et litet lysthus ved den anden ende.“
„Var sir Charles kommet saa langt?“
„Nei, han blev fundet omtrent femti alen derfra.“
„Vil De nu fortælle mig, doktor Mortimer - det er nemlig av stor betydning —, om de spor, De saa, fandtes paa selve veien eller paa grønsværet ved siden av?“
„Der kunde ingen spor opdages paa grønsværet.“
„Var sporene paa veien paa samme side som porten ut til moen?“
„Ja, de fandtes like paa kanten av veien paa samme side som porten.“
„Det er overmaade interessant. Men nu en ting til. Var grinden lukket?“
„Ja, lukket og stængt med hængelaas.“
„Hvor høi er grinden?“
„Omtrent fire fot.“
„Hvemsomhelst kunde altsaa komme over den?“
„Ja.“
„Hvad slags spor fandt De her ved grinden?“
„Jeg saa ikke noget særlig.“
„Men du store himmel, var der da ingen, som undersøkte dette?“
„Jo, jeg undersøkte det selv.“
„Men fandt ikke noget?“
„Nei, det hele var meget utydelig. Sir Charles havde aabenbart staat her en fem eller ti minutter.“
„Hvordan kunde De se det?“
„Jeg saa, at der to gange var faldt aske fra hans cigar.“
„Udmerket! Dette er en kollega efter vort ønske, Watson. Men der var ingen spor?“
„Han havde efterlatt spor efter sine egne ben over hele det lille grusete stykke foran grinden. Jeg kunde ikke opdage spor efter nogen anden.“
Sherlock Holmes strøk haanden over knæet med en utaalmodig bevægelse.
„Havde jeg bare været der!“ utbrøt han. „Dette er aabenbart en yderst interessant sak, som vilde gi en opdager av fag en glimrende anledning til videnskabelig forskning. Denne lille, grusete flek, som jeg vilde ha kunnet læse saa meget paa, er nu for længe siden blit opbløtt av regn og traakket til av nysgjerrige folks støvler. Nei, at De ikke tilkaldte mig, doktor Mortimer. De har virkelig paadraget Dem et stort ansvar.“
„Jeg kunde ikke tilkalde Dem, hr. Holmes, uten at la alt dette blive bekjendt, og jeg har allerede sagt Dem mine grunde, hvorfor jeg ønsket at handle saaledes. Og desuten — desuten —“
„Hvorfor stopper De op?“
„Der er en verden, hvor selv den skarpeste og mest erfarne detektiv staar hjælpeløs.“
„De mener, at vi her staar overfor noget overnaturlig?“
„Det har jeg ikke bestemt sagt.“
„Nei, men det er aabenbart Deres mening.
„Siden denne tragedie hændte, er der, hr. Holmes, kommet mig adskillig for øre, som ikke let lar sig forsone med den engang fastsatte verdensordning.“
„For eksempel?“
„Jeg har hørt, at før den forfærdelige hændelse indtraf, havde forskjellige folk set en dyreskikkelse ute paa moen, som skal ha svaret fuldstændig til denne Baskervilles dæmon. Det kan neppe ha været noget av videnskaben kjendt dyr. Alle forklarte, at det var et vældig, lysende, gjennemsigtig og aandeagtig væsen. Jeg har krydseksaminert disse folk; en av dem var en kraftig gaardbruker, en av dem en beslagsmed og en tredje en forpagter. De fortæller alle tre aldeles den samme historie om det forfærdelige syn, der i alle dele svarer til helvedhunden i sagnet. Der er kommet en rædsel over hele egnen, og det maa være en modig mand, som tør gaa over moen om natten.“
„Og De, som er en videnskabelig utdannet mand, De tror virkelig, at det er noget overnaturlig?“
„Jeg vet ikke, hvad jeg skal tro.“
Holmes trak paa skuldrene.
„Jeg har hittil indskrænket mine undersøkelser til denne verden,“ sa han. „Jeg har bekjæmpet det onde, saa godt jeg har formaaet, men at binde an med det ondes ophav i egen person vilde maaske være for ærgjerrig. De maa ialfald indrømme, at fotspor dog hører til virkelighedens verden.“
„Den oprindelige hund var virkelig nok til at slite et menneske ihjel; men der var allikevel noget djævelsk ved den.“
„Jeg ser, at De er fuldstændig gaat over til dem, som tror paa det overnaturlige. Men sig mig saa, dr. Mortimer, naar De virkelig har det syn paa saken, hvorfor er De saa kommet for at spørge mig tilraads? De fortæller mig i samme aandedræt, at det ikke vil føre til noget at anstille undersøkelser om sir Charles Baskervilles død, men samtidig vil De ha mig til at gjøre det.“
„Jeg har ikke sagt, at jeg vilde, at De skulde gjøre det.“
„Men hvordan kan jeg saa hjælpe Dem?“
„De maa sige mig, hvad jeg skal gjøre med sir Henry Baskerville, han kommer til Waterloo station — doktor Mortimer kastet et blik paa sit ur — om fem kvarter præcis.“
„Han er jo arvingen?“
„Ja. Da sir Charles Baskerville var død, anstillet vi undersøkelser angaaende den unge mand og fandt, at han havde havt en farm i Kanada. Efter de meddelelser, vi har mottat, skal det være en i alle henseender udmerket mand. Jeg taler nu ikke som doktor, men som formynder og exekutor av sir Charles Baskervilles testamente.“
„Der er formodentlig ingen anden, som har gjort fordring paa arven?“
„Nei. Den eneste anden slegtning, som vi har kunnet komme paa spor efter, er Rodger Baskerville, den yngste av de tre brødre, av hvilke Charles var den ældste. Den anden bror, som døde ung, er denne unge Henrys far. Den tredje, Rodger, var familiens skabbete faar. Han tilhørte den gamle, mægtige Baskervilleslegt, og han lignet, efter hvad jeg hører, paa en prik det gamle familiebillede av stamfaren Hugo. England blev ham for hett, han flygtet til Mellemamerika og døde der av gul feber i 1876. Henry er den sidste av Baskervillerne. Jeg skal nu møte ham ved Waterloo station om en time og fem minutter. Jeg har mottat et telegram fra ham. Han ankom til Southampton imorges. Hvad vil De saa raade mig til at gjøre med ham, hr. Holmes?“
„Hvorfor skulde han ikke reise til sit fædrenehjem?“
„Det synes ganske naturlig, ikke sandt? Men betænk saa, at enhver Baskerville, som kommer dit, gaar en uhyggelig skjæbne i møte. Jeg er sikker paa, at dersom sir Charles kunde ha talt med mig før sin død, vilde han ha advaret mig mot at bringe den sidste ætling av den gamle stamme og arving til den store formue til dette skjæbnesvangre sted. Men nu kan det ikke negtes, at hele den fattige, øde egns velfærd er avhængig av hans nærvær. Alt det gode, som sir Charles har utrettet, vilde falde sammen, hvis Baskervilles herregaard blir uten beboer. Jeg er bange for, at jeg kan la mig lede altfor meget av min egen interesse i saken. Derfor er det, jeg har bedt Dem om et raad.“
Holmes tænkte sig et øieblik om.
„Kort og godt, saken er, at efter Deres mening findes der et djævelsk væsen, som gjør Dartmoor til et usikkert opholdssted for en hvilkensomhelst person av Baskervilles slegt. Er det saa?“
„Ialfald tror jeg at kunne gaa saa langt, at jeg siger, at det er sandsynlig, at det kan være saa.“
„Netop. Men hvis Deres overnaturlige teori er korrekt, er jo den unge mand utsat for like stor fare i London som i Devonshire. En djævel, som blot havde magt paa et enkelt sted, som et bygdegjenfærd, kan man dog umulig tænke sig.“
„De tar saken mere overfladisk, hr. Holmes, end De sandsynligvis vilde gjøre, hvis De havde staat disse ting paa nært hold. Saavidt jeg forstaar, er det Deres mening, at den unge mand kan være likesaa tryg i Devonshire som i London. Han kommer om femti minutter. Hvad vil De raade mig til?“
„Jeg raader Dem til at ta en vogn, kalde paa Deres hund, som blir ved med at skrape paa gatedøren, og kjøre til Waterloo station og møte sir Henry Baskerville.“
„Og saa?“
„Saa behøver De ikke at sige noget til ham førend jeg faar tænkt ordentlig over saken.“
„Hvor lang tid vil det ta?“
„Fire og tyve timer. Vil De være saa elskværdig at komme hit til mig klokken ti imorgen, doktor Mortimer? Det vilde ogsaa være til hjælp for mig i mine planer for fremtiden, om De vilde ta sir Henry med Dem.“
„Jeg skal komme, hr. Holmes.“
Han noterte det avtalte møte paa sin manchet og skyndte sig avsted paa sin aandsfraværende, underlige maate og med sine plirende øine.
Holmes stanset ham ute paa trappen.
„Et eneste spørsmaal til, doktor Mortimer. De siger, at før sir Charles Baskervilles død saa forskjellige personer dette syn paa moen?“
„Tre personer saa det.“
„Har nogen set det siden?“
„Nei, ikke saavidt jeg har hørt.“
„Tak. Godmorgen!“
Holmes kom tilbake og satte sig. Han havde det rolige uttryk av indre tilfredshed, som var et vidnesbyrd om, at han stod foran en opgave, der tiltalte ham.
„Skal De ut, Watson?“
„Ja, hvis jeg ikke kan være Dem til nogen hjælp?“
„Nei, kjære ven, jeg kommer først til Dem, naar tiden er der til at handle. Men dette er jo en nydelig sak, i visse henseender virkelig enestaaende. Vil De, naar De gaar der forbi, stikke indom Bradley og bede ham sende op et pund rigtig sterk tobak? Tak! Hvis det faldt Dem beleilig, vilde jeg helst De ikke kom hjem før til aftens; men da skulde det være meget morsomt at sammenligne vore indtryk av denne høist merkelige sak, som morgenen har bragt os.“
Jeg visste, at min ven fremfor alt trængte ro og ensomhed ved slike leiligheder, hvor alle hans tanker var helt optat av den ene sak, medens han gransket alt, som kunde lede paa et spor, opstillet forskjellige muligheder, avveiet den ene teori mot den anden og gjorde sig op en mening om, hvad der var væsentlig, og hvad der var uvæsentlig. Jeg tilbragte derfor dagen i min klub og vendte først ut paa aftenen tilbake til Bakerstreet.
Klokken var næsten ni, da jeg atter indfandt mig i vor dagligstue.
Mit første indtryk, da jeg aapnet døren, var, at der var utbrutt ildebrand, for værelset var saa fyldt med røk, at lyset fra lampen paa bordet saaes som gjennem en taake. Men jeg blev straks beroliget, da jeg kom ind. Det var røk av rigtig sterk, simpel tobak, som rev i halsen, saa jeg maatte hoste. Gjennem røken skimtet jeg saavidt Holmes, iført sin slobrok; han havde lagt sig bekvemt tilrette i en lænestol med pipen i munden. Flere ruller med papir laa strødd omkring ham.
„Er De blit forkjølet, Watson?“ spurte han.
„Nei, det er bare denne giftige luften.“
„Ja, den er vist adskillig tyk nu, da De nævner det.“
„Tyk. Her er jo ikke til at holde ut.“
„Kan De ikke aapne vinduet? De har vel været i klubben i hele dag, kan jeg tænke?“
„Men, kjære Holmes —?“
„Har jeg ikke ret?“
„Jo, men hvorledes —?“
Han lo av mit forbausede uttryk
„De er i besiddelse av en fortryllende naivitet, Watson, som gjør det til en fornøielse for mig at eksperimentere med mine smaa kunster paa Deres bekostning. De spaserer ut tidlig paa formiddagen i slud og regn og kommer tilbake om aftenen med støvler og flosshat like skinnende blanke. De maa altsaa ha været under tak den hele tid. De har desuten ingen venner at besøke. Hvor ellers kunde De ha været? Er det hele da ikke klart?“
„Jo, det er noksaa øiensynlig.“
„Verden er fuld av øiensynligheder. Vet De, hvor jeg har været?“
„Her hele tiden.“
„Tvertimot, jeg har været i Devonshire.“
„I aanden?“
„Netop. Mit legeme har ikke forlatt denne stol, men desværre maa jeg bekjende, at det i mit fravær har fortæret to svære kander med kaffe og et utrolig kvantum tobak. Da De var gaat, sendte jeg bud ned til Stamford efter et kart over denne del av moen, og siden har min aand flakket henover den hele dagen, og jeg smigrer mig med, at jeg nu kunde finde frem der paa egen haand.“
„Et kart i meget stor maalestok?“
„Ja, i meget stor maalestok.“
Han viklet op en del av det og foldet det ut over sine knær.
„Her har De den del, som særlig interesserer os. Der ligger Baskerville herregaard i midten.“
„Med skog rundt omkring?“
„Netop. Jeg tænker, den omtalte barlindallé, skjønt den ikke er nævnt her, maa strække sig i denne retning langs moens høire side. Denne lille klynge bygninger her er landsbyen Grimpen, hvor vor ven doktor Mortimer bor. I en omkreds av otte kilometer findes der, som De ser, bare nogen faa spredte gaarde. Her er den omtalte Lafter herregaard. Her er et hus, som maa være naturforskeren Stapletons bolig, tar jeg ikke feil, var det saa han het. Her er to forpagtergaarde. To og tyve kilometer borte ligger Princetowns store fængsel. Rundt omkring og indimellem disse spredte punkter strækker den øde, livløse mo sig. Her er da skuepladsen, hvor tragedien blev utspillet, og hvor vi muligens kan hjælpe til, at den blir opført paany.“
„Det er vist en vild egn.“
„Ja, det er en værdig skueplads, dersom djævelen skulde ville blande sig i menneskenes affærer — — —“
„De er saaledes selv tilbøielig til at søke en overnaturlig forklaring?“
„Djævelens hjælpere maa vel være væsener av kjød og blod, ikke sandt? Her er to spørsmaal, der venter paa vor løsning. Det ene er, om der overhodet er forøvet nogen forbrydelse i det hele tat. Det andet er: hvori bestaar forbrydelsen, og hvorledes blev den begaat? Hvis doktor Mortimers antagelse skulde være rigtig, og vi saaledes staar overfor kræfter utenfor naturens almindelige love, er vor undersøkelse endt. Men vi er forpligtet til at uttømme alle andre gisninger, inden vi falder tilbake paa denne antagelse. Jeg tænker, vi lukker dette vindu igjen, hvis De saa synes? Saa merkelig det end kan høres, finder jeg, at en koncentrert atmosfære ogsaa hjælper til at koncentrere tankerne. Endnu har jeg ikke drevet det til at lukke mig inde i et kot, men egentlig vilde det være det mest logiske efter min overbevisning. Har De tænkt noget over saken?“
„Ja, jeg har tænkt en god del paa den dagens løp.“
„Hvad faar De ut av den, Watson?“
„Det er en meget haard nøtt at knække.“
„Ja, denne sak er noget for sig selv. Den forandring av fotsporene for eksempel, hvad mener De om den?“
„Mortimer sa, at manden havde gaat paa tærne nedover den del av alléen.“
„Han gjentok bare, hvad en eller anden dumrian havde forklaret ved likskuet. Hvorfor skulde nogen falde paa at gaa paa tærne nedover alléen?“
„Ja, men hvad da?“
„Han har sprunget, Watson, sprunget fortvilet, sprunget for sit liv, sprunget, indtil hans hjerte brast, og han faldt død om.“
„Sprunget for hvad?“
„Ja, det er netop spørsmaalet. Der er tegn, som tyder paa, at manden var aldeles forstyrret av skræk, før han endog begyndte at springe.“
„Hvordan kan De sige det?“
„Jeg antar, at det, som fremkaldte hans rædsel, kom imot ham over moen. Hvis det var saa, og det synes mest sandsynlig, kunde blot en mand, som ikke længere var sig selv mægtig, ha sprunget fra huset istedenfor til det. Dersom hestebytterens forklaring skal tages for god, sprang han efter hjælp netop til den kant, hvor der var mindst utsigt til at faa den. Og hvem ventet han paa den aften, og hvorfor ventet han derute paa veien og ikke heller hjemme i sit eget hus?“
„De tror altsaa, at han ventet paa nogen?“
„Manden var noget tilaars og svak. Det er forklarlig, at han vilde ta sig sig en aftentur. Men det var sølet og raat, og veiret temmelig ugjestmildt. Er det da rimelig, at han skulde blive staaende fem eller ti minutter, som doktor Mortimer med større praktisk sans, end jeg skulde ha tiltænkt ham, sluttet fra cigarasken.“
„Men han pleiet jo at gaa ut hver aften.“
„Jeg anser det meget usandsynlig, at han stod og ventet ved grinden der hver aften. Tvertimot er det klart, at han undgik moen! Men den aften ventet han der. Det var aftenen, før han skulde reise til London. Saken begynder at forme sig, Watson! Den begynder at hænge sammen. Ræk mig violinen, er De snild, saa venter vi med at snakke om denne sak, indtil vi har truffet doktor Mortimer og Henry Baskerville imorgen.“