Hunden fra Baskerville/02
Andet kapitel.
Baskervilles forbandelse
„Jeg har et manuskript i lommen,“ sa doktor James Mortimer.
„Det la jeg merke til, da De traadte ind,“ svarte Holmes.
„Det er et gammelt manuskript —“
„Fra begyndelsen av det attende aarhundrede, hvis det ikke er et falskneri.“
„Hvorledes kan De vite det?“
„De har latt et par tommer av det stikke frem, saa jeg har kunnet studere det hele tiden, medens De har talt. Det vilde være en daarlig specialist, som ikke kunde angi dokumentets alder paa et tiaar nær eller saa. De har muligens læst min lille avhandling om dette emne? Jeg sætter aarstallet til 1730.“
„Det nøiagtige aarstal er 1742.“
Doktor Mortimer trak det frem av brystlommen.
„Dette familiedokument blev overgit til min varetægt av sir Charles Baskerville, hvis pludselige og sørgelige død for et fjerdingaar siden vakte saa stor opsigt i Devonshire. Jeg tør kalde mig hans personlige ven saavelsom hans læge. Han var en aandskraftig mand, skarp, praktisk og like saa litet overtroisk som jeg selv. Allikevel tok han dette papir meget alvorlig, og han var forberedt paa at dø netop paa den maate, som det blev hans skjæbne.“
Holmes rakte haanden ut efter dokumentet og foldet det ut over knærne.
„De vil lægge merke til, Watson, den avvekslende bruk av lang og kort s; det var et av de flere merker, som satte mig istand til at bestemme aarstallet.“
Jeg kikket over hans skuldre paa det gulnede papir og den falmede skrift.
Øverst var skrevet: Baskerville Herregaard, og nedenunder med store kraaketær: „1742“.
„Det synes at være en eller anden slags beretning.“
„Ja, det er en beretning om en bestemt tradition, som gaar i slegten Baskerville.“
„Men jeg opfatter det, som det er noget nyere og mere aktuelt, De vil raadspørge mig om?“
„Ganske nyt. En høist aktuel, presserende sak, som maa avgjøres inden fire og tyve timer. Men manuskriptet er ganske kort og staar i nøie forbindelse med saken. Med Deres tilladelse vil jeg læse det høit for Dem.“
Holmes lænet sig tilbake i stolen, satte fingerspidserne mot hinanden og lukket øinene med en resignert mine. Doktor Mortimer vendte manuskriptet mot lyset og læste med høi sprukken stemme følgende sælsomme beretning fra gamle dage:
„Om oprindelsen til hunden fra Baskerville herregaard har der gaat mange beretninger; men da jeg nedstammer i direkte linje fra Hugo Baskerville, og da jeg har historien fra min far, og denne havde den fra sin, nedskriver jeg den i fuld forvissning om, at det er gaat til, som her berettes. Og jeg vil, at I, mine sønner, skal tro, at den retfærdighed, som straffer synden, ogsaa naadig tilgir den, og at ingen forbandelse er saa tung, at den ikke ved bøn og anger kan ophæves. Lær av denne beretning ikke at frygte følgerne av fortidens synder, men heller at være forsigtig i fremtiden, saa at de uhyggelige lidenskaber, som vor slegt har lidt saa tungt under, ikke atter maa slippes løs til vort fordærv.
I maa da vite, at paa det store oprørs tid (hvis historie, forfattet av den lærde lord Clarendon, jeg paa det mest indtrængende vil henlede eders opmerksomhed paa) het eiermanden av dette gods Hugo Baskerville; det kan ikke negtes, at han var en saare vild, verdslig og gudløs mand. Dette kunde visselig hans naboer ha tilgit, eftersom helgener aldrig har trivedes i disse egne; men han besad et utøilet og grusomt sind, der gjorde hans navn til et ordsprog her vesterpaa. Saa hændte det sig, at denne Hugo faldt i elskov — om virkelig en saa mørk lidenskab kan nævnes med et saa lyst navn — til en datter av en bonde, som eiet en gaard i nærheden av Baskerville herregaard. Men den unge jomfru, som var dydig og havde et godt rygte, vilde aldrig vite av ham, eftersom hun frygtet hans onde sind. Da skedde det, at denne Hugo en dag efter den hellige Michaels messe med fem eller seks av sine ørkesløse og slette kamerater listet sig hen til gaarden og bortførte jomfruen, medens hendes far og brødre var borte — hvilket han vel visste. Da de havde ført hende til herregaarden, blev jomfruen anbragt i et kammer ovenpaa, medens Hugo og hans venner i salen nedenunder satte sig ned til et langt sviregilde — hvilket altid var hans vis paa denne tid av natten.
Den arme pike var næsten ved at miste sin forstand ved at lytte til al den syngen og skriken og banden, som naadde op til hende nedenfra; ti man siger, at de ord, Hugo Baskerville betjente sig av, naar han var fuld, var av den art, at de kunde næste svide ham selv. Tilsidst, i sin yderste angst og vaande, gjorde hun, hvad den mest modige og kraftfulde mand maaske ikke vilde ha vovet. Ved hjælp av efeuen, som dækket og endnu dækker muren mot syd, blev hun istand til at kunne flygte og forsøke at naa hjemmet over moen. Der var tre mil mellem herregaarden og hendes fars hus.
Da Hugo noget senere forlot sine gjester for at bringe mat og drikke og maaske endog det, som værre var — til sin fange, hændte det sig, at han fandt buret tomt og fuglen fløiet. Ved dette syn blev han som besat av djævelen. Han kom løpende ned ad trapperne og ind i spisesalen, hvor han sprang op paa det store bord, saaledes at fate og krus faldt til alle kanter, og ropte høit i alles paahør, at han den selvsamme aften vilde skjænke sin krop og sjæl til de onde magter, hvis han bare kunde faa fat paa fruentimmeret igjen. Og medens svirebrødrene tapte mælet paa grund av hans raseri, var der dog en, som var mere ondskabsfuld eller maaske mere drukken end de andre, og han ropte, at hans vert skulde slippe hundene løs efter hende. Hugo løp ut av huset, ropte paa sine rideknegte og befalte dem straks at sadle hans hest og slippe kobbelet løs. Han lot hundene snuse til et tørklæde, som havde tilhørt piken, saa de kom paa sporet — og saa avsted i maaneskinnet over moen.
Svirebrødrene blev en stund staaende og maape uten rigtig at kunne fatte alt, hvad der var hændt i en saadan hast. Men snart gik det dog op for deres omtaakete hjerner, hvad der nu efter al sandsynlighed vilde ske derute paa moen. Alle var yderlig ophidset, nogen ropte efter sine pistoler, andre efter sine heste, atter andre efter endnu en flaske vin. Endelig kom de dog til fornuft, og alle sammen, tretten i tallet, tok sine heste og drog ut for at søke efter piken. Maanen skinte klart, og de red hurtig, idet de tok den vei, som piken nødvendigvis maatte ha valgt for at kunne naa sit hjem.
De havde vel redet en mil eller to, da de passerte en av de gjætere, som om natten holder vakt ute paa moen. De ropte paa ham for at faa vite, om han havde set jagtfærden. Manden skal, efter hvad der fortælles, ha været saa forstyrret av skræk, at han knapt kunde tale, men endelig sa han, at han virkelig havde set den ulykkelige pike med hundene efter sig.
„Men jeg har set endnu mere,“ sa han; „Hugo Baskerville red forbi paa sin sorte hest, og like bak ham løp taus en saadan helvedeshund, som Gud forbyde nogensinde maa være efter mig.“
De drukne herremænd bandte gjæteren og red videre. Men snart løp det koldt nedover ryggen paa dem. Der kom nogen galoperende henover moen; Hugos sorte hest jog skumdækket forbi dem, med tøilen slæpende efter sig og med tom sadel. Da sluttet svirebrødrene sig tæt sammen i en klynge; ti en stor rædsel var kommet over dem. De fortsatte imidlertid sin vei, skjønt hver især av dem, om han havde været alene, vilde været hjertensglad ved at vende sin hest den anden vei. De red langsomt og indhentet endelig hundene. Disse, som ellers var kjendt for sit mod og sin udmerkede race, stod klynkende sammen i en klynge paa toppen av et bakkeheld ute paa moen; nogen av dem lusket nu bort, medens andre blev staaende og stirre med strittende haar og stive øine ned i den trange dalsænkning foran dem.
Rytterne stanset, og som man kan tænke sig, var de nu mere ædru, end da de red ut. De fleste av dem vilde ikke paa nogen maate videre; men tre av dem, som enten var de mest dumdristige eller muligens de mest drukne, red ned i dalen. Denne utvidet sig til en slette, hvor der stod to av disse store stene — synlige den dag idag — som ukjendte folk har reist i ældgamle dage. Maanen skinte klart over sletten, og midt paa denne laa den ulykkelige unge pike, død av skræk og utmattelse.
Men det var ikke synet av hendes døde skikkelse og heller ikke av Hugo Baskervilles lik, der laa i nærheden, som fik haaret til at reise sig paa de tre dumdristige svirebrødres hoder, men at et hæslig væsen stod bøiet over Hugos legeme og snappet efter hans strupe, — et stort sort dyr, skapt som en hund, men større end nogen hund, som et menneskelig øie nogensinde havde set. Og medens de stod og betragtet den, rev dyret strupen ut paa Hugo Baskerville, og da det saa vendte sig mot de tre med glødende øine og siklende kjæver, skrek de av rædsel og red sin vei for bare livet.
De blev ved med at skrike, medens de galoperte henover moen. Det fortælles, at en av dem endnu samme nat døde av det, han havde set, og de to andre var ødelagt for resten av sine dage.
Saaledes lyder fortællingen, mine sønner, om denne hund, der altid senere skal ha været en saadan skræk og plage for vor slegt. Naar jeg har fortalt den, er det fordi det, som man vet fuld besked om, er mindre rædselsfuldt end det, som kun antydes og gjettes. Det kan heller ikke negtes, at mange av slegten er blit rammet av en ulykkelig død, pludselig, blodig og hemmelighedsfuld.
Men la os søke tilflugt hos forsynets uendelige godhed, der ikke for alle tider vil straffe de uskyldige i tredje eller fjerde led, saaledes som forbandelsen lyder i den hellige skrift. Til dette forsyn anbefaler jeg eder herved, mine sønner, og jeg tilraader eder at bruke forsigtighed og at fly moen i de mørke timer, da onde magter driver sit spil.
Fra Hugo Baskerville til hans sønner Rodger og John med forbud om, at de intet siger herom til sin søster Elisabeth.“
Da doktor Mortimer havde læst den sælsomme fortælling tilende, skjøv han brillerne op over panden og stirret paa Sherlock Holmes.
Denne gjespet og kastet cigaretstumpen paa ilden.
„Nuvel?“ sa han.
„Det er interessant, ikke sandt?“
„Jo, for en, der samler eventyr og traditioner.“
Doktor Mortimer tok en sammenfoldet avis op av lommen.
„Nu, hr. Holmes, her skal De faa noget, som er litt mere nyt. Dette er Devon County Chronicle for 14de juni iaar. Det er en kort artikel om, hvad der er kommet frem om Charles Baskervilles død, som indtraf nogen dage før den nævnte datum.“
Min ven bøiet sig litt forover, og hans ansigt fik et mere interessert uttryk.
Den anden pudset sine briller og begyndte:
„Sir Charles Baskervilles pludselige død har kastet en dyp skygge over egnen. Han var jo nævnt som den sandsynlige kandidat ved næste valg for Mid-Devon. Skjønt han kun havde bodd paa Baskervilles herregaard en forholdsvis kort tid, havde han ved sin store velgjørenhed vundet hengivenhed og beundring hos alle dem, som han kom i berøring med. I denne de rike opkomlingers tid er det velgjørende at se, at en ætling av en gammel slegt, som det var gaat ut for, er istand til at skape sig en formue selv og bringe den hjem med sig for at gjenreise den sunkne æt til dens gamle magt og glans.
Som bekjendt havde sir Charles tjent store summer ved spekulationer i Sydafrika. Han var klokere end dem, som ikke kan stanse, før lykkens hjul vender sig mot dem, — han trak sin kapital ind, medens der var tid, og vendte tilbake til England. Det er bare to aar, siden han bosatte sig paa Baskerville herregaard, og der tales almindelig om hans store planer til dens ombygning og utbedring. Døden har nu hindret ham i at virkeliggjøre dem.
Sir Charles var selv barnløs, og han havde derfor ikke lagt skjul paa, at det var hans ønske, at hele egnen skulde nyde godt av hans formue, saalænge han levet. Mere end én vil nu ha grund til at beklage hans altfor tidlige bortgang. Hans store godgjørenhed baade her paa stedet og rundt i landet har hyppig været gjenstand for omtale i dette blads spalter.
De nærmere omstændigheder ved sir Charles Baskervilles død kan ikke siges at være fuldt opklaret ved den anstillede undersøkelse, men der er i al fald fremkommet tilstrækkelig til at reducere de rygter, som den stedlige overtro har git anledning til. Der er ingensomhelst mistanke om nogen forbrydelse, eller at døden skulde skyldes andet end naturlige aarsaker.
Sir Charles var enkemand; i enkelte henseender kan det maaske siges, at han var noget ekscentrisk. Trods sin store formue var han enkel i alle sine vaner, og hele tjenerpersonalet paa Baskerville herregaard bestod av egteparret Barrymore. Manden var hushovmester og konen husbestyrerinde. Deres vidnesbyrd, som er bekræftet av flere av hans venner, gaar ut paa, at sir Charles Baskervilles helbred i nogen tid havde været mindre god. Særlig skulde han lidt av et hjerteonde, som medførte hyppige forandringer av ansigtsfarven, aandenød og sterke anfald av nervøst tungsind. Doktor James Mortimer, den dødes læge og ven, har forklaret sig i samme retning.
Saken er ganske simpel. Charles Baskerville pleiet hver aften, før han gik tilsengs, at gaa en tur nedover den bekjendte barlindallé paa Baskerville herregaard. Barrymores vidneforklaring viser, at han pleiet at gjøre dette. Den 4de juni havde Charles Baskerville erklæret, at han vilde reise til London den næste dag, og havde git Barrymore ordre til at pakke hans tøi. Denne aften tok han sin sedvanlige spasertur, hvorunder han som ellers røkte en cigar.
Men han kom aldrig tilbake.
Da Barrymore ved tolvtiden fremdeles fandt indgangsdøren aapen, blev han bange, tok en lygte og gik ut for at se efter sin herre. Det havde regnet om dagen, og han kunde let følge Charles Baskervilles fotspor nedover alléen. Halvveis nede i denne er der en port for en vei, som fører ut til moen. Det saa ut til, at sir Charles Baskerville havde staat her en tid. Han har derefter fortsat nedover alléen, og ved dennes borteste ende fandtes Charles Baskervilles lik.
En ting i Barrymores vidneprov var dog ikke blit nærmere utredet. Han forklarte nemlig, at hans herres fotspor forandret utseende fra porten og videre fremover. Det saa ut, som om han her skulde ha gaat paa tærne. En mand ved navn Murphy, som er en kjendt omstreifende hestebytter, opholdt sig paa moen ikke langt borte, men efter hans egen tilstaaelse skal han ha været aldeles drukken. Han siger, at han hørte skrik, men han kunde ikke sige, fra hvilken kant de kom.
Det var ikke mulig at opdage noget spor av vold paa liket. Doktoren fremhævet vistnok, at ansigtet var fortrukket paa en næsten utrolig maate — i den grad endog, at doktor Mortimer først ikke vilde tro, at det var hans ven og patient, som laa der foran ham, men dette skal ikke være noget usedvanlig symptom ved hjertesygdomme.
Denne forklaring blev git ved likskuet, hvorved det blev paavist, at han i længere tid havde lidt av en indre organisk feil.
Juryens kjendelse ved likskuet blev avsagt i overensstemmelse med lægeerklæringen. Det er heldig, at det blev saa, for det er selvfølgelig av den allerstørste vigtighed, at sir Charles Baskervilles arving kan ta eiendommen i besiddelse og fortsætte den velsignelsesrike gjerning, som blev avbrutt paa en saa sørgelig maate.
Havde juryens nøgterne kjendelse ikke sat en endelig stopper for de romantiske historier, som var sat i omløp i anledning av denne sak, vilde det maaske ikke ha været let at finde nogen, som vilde bo paa Baskerville herregaard. Den nærmeste slegtning er nok Henry Baskerville, hvis han er ilive — — en søn av sir Charles Baskervilles yngste bror. Den unge mand var, da man sidst hørte noget fra ham, i Amerika. Man søker nu at faa opspurt hans adresse for at kunne underrette ham om, at formuen er tilfaldt ham.“
Doktor Mortimer foldet avisen sammen og la den i lommen.
„Saaledes lyder den officielle beretning om sir Charles Baskervilles død, hr. Holmes.“
„Jeg takker Dem meget,“ sa Sherlock Holmes, „fordi De har henledet min opmerksomhed paa denne sak, som visselig er meget interessant i enkelte henseender. Jeg la merke til nogen beretninger i aviserne dengang, men jeg var saa fuldstændig optat med den lille episode i Vatikanet, og i min iver for at tjene paven tapte jeg forskjellige interessante engelske affærer av syne. Denne artikel indeholder altsaa alt, som offentlig er kommet frem.“
„Ja“
„La mig faa høre de private oplysninger.“
Han lænet sig bakover, trykket fingerspidserne mot hverandre og antok sit mest passive og kritiske uttryk.
„Ja,“ sa doktor Mortimer, som begyndte at vise tegn til sterk bevægelse, „men jeg maa da fortælle ting, som jeg aldrig har betrodd til noget menneske. Min grund til ikke at fortælle det ved likskuet var, at jeg som videnskabsmand nødig vilde synes at bekræfte almindelig overtro. Desuten havde jeg endnu en grund, nemlig at Baskerville herregaard, som det staar i avisen, sandsynligvis vilde komme til at staa ledig, hvis eiendommens mindre gode rygte paa nogen maate blev forværret. Det var mine to grunde, hvorfor jeg fandt mig berettiget til at meddele mindre, end jeg visste. Der kunde jo ikke komme noget godt ut av det. Men overfor Dem har jeg ingen grund til ikke at tale helt ut.
Der er meget faa mennesker der paa egnen, og de, som bor nær hverandre, kommer meget sammen. Jeg saa derfor adskillig til sir Charles Baskerville. Med undtagelse av Frankland fra Lafter herregaard og naturforskeren Stapleton er der ingen andre dannede mennesker i mange miles omkreds. Sir Charles Baskerville var en tilbaketrukken mand, men hans sygdom bragte os sammen, og vore fælles videnskabelige interesser knyttet os til hinanden. Han havde medbragt adskillige videnskabelige oplysninger fra Sydafrika, og vi har tilbragt mangen en koselig aften sammen med at diskutere den sammenlignende anatomi av buskmænd og hottentotter.
I løpet av de sidste maaneder blev det mig mere og mere klart, at sir Charles Baskervilles nervesystem var fuldstændig overanstrengt, saa det kunde slaa klik, naar det skulde være. Den fortælling, jeg har læst for Dem, havde gjort et saa dypt indtryk paa ham, at han, hvor gjerne han end spaserte paa sin egen eiendom, dog aldrig om natten vilde gaa ut paa moen.
Hvor utrolig det end kan høres for Dem, hr. Holmes, havde han den faste overbevisning, at hans familie truedes av en frygtelig skjæbne, og hvad han kunde mindes om sine forfædre, var heller ikke opmuntrende. Tanken om tilværelsen av noget overjordisk forfulgte ham bestandig, og mere end en gang spurte han mig, om jeg under mine natlige besøk som læge havde set noget mystisk væsen eller hørt en hund gjø. Det sidste spørsmaal rettet han atter og atter til mig, og hans stemme skalv bestandig sterkt bevæget.
Jeg husker godt, at jeg kom kjørende op til hans hus en aften, omtrent tre uker før denne skjæbnesvangre begivenhed. Han stod netop i døren, da jeg kom. Jeg var kommet ut av vognen og stod like foran ham, da jeg saa hans øine stirre stivt over mine skuldre med et uttryk av den forfærdeligste rædsel. Jeg snudde mig rundt og saa i farten et glimt av noget, som jeg tok for en sort kalv, der sprang forbi hesten. Han var saa ophidset og saa forstyrret, at jeg maatte gaa bort til det sted, hvor dyret var kommet tilsyne, og se efter det. Men det var da forsvundet.
Denne hændelse syntes at gjøre et yderst ubehagelig indtryk paa ham. Jeg blev hos ham hele aftenen, og det var ved den anledning, at han for at forklare den bevægelse, han havde vist, betrodde til min varetægt den beretning, som jeg læste for Dem med det samme, jeg kom. Jeg erindrer særlig denne lille episode, fordi den faar en viss betydning i forbindelse med den sørgelige tildragelse, som senere fulgte. Men jeg var den gang overbevist om, at det hele var fuldstændig betydningsløst, og at hans ophidselse var ugrundet.
Det var efter mit raad, at sir Charles Baskerville vilde reise til London. Hans hjerte var angrepet, og den stadige ængstelse, hvori han levet, havde, hvor indbildt den end var, øiensynlig en yderst uheldig indflydelse paa hans helbred. Jeg mente, at et par maaneders ophold i London med alle byens adspredelser vilde gjøre ham til et nyt menneske. Stapleton, vor fælles ven, som var meget bekymret for hans helbred, var av samme mening. Men i sidste øieblik kom saa denne forfærdelige katastrofe.
Den nat, sir Charles døde, lot hans hushovmester Barrymore, som fandt den døde, kusken Perkins ta en hest og øieblikkelig ride til mig. Jeg sat sent oppe den aften, og kunde saaledes naa Baskerville en time efter, at begivenheden var hændt. Jeg nedskrev og undersøkte nøiagtig alle enkeltheder, som blev oplyst ved likskuet. Jeg fulgte fottrinene ned gjennem alléen, jeg saa det sted ved porten, hvor han syntes at ha stanset en stund, jeg la merke til forandringen av fottrinene siden, jeg konstaterte, at der ikke fandtes andre fotspor i alléens bløte grus end Barrymores, og undersøkte tilslut meget omhyggelig liket, som endnu ingen havde rørt.
Sir Charles Baskerville laa med ansigtet ned, armene utstrakt og fingrene boret ned i jorden. Trækkene var saa fortrukne, som følge av en eller anden sterk bevægelse, at jeg næsten kunde ha svoret paa, at det ikke var ham. Der var ikke mindste spor at opdage av nogen fysisk beskadigelse.
Men Barrymore kom frem med urigtige oplysninger ved likskuet. Han sa, at der ikke fandtes noget spor paa jorden rundt liket. Han havde ikke lagt merke til nogen. Men det gjorde jeg. Sporene kunde først opdages et litet stykke borte, men de var friske og tydelige.“
„Fottrin?“
„Ja, fottrin.“
„En mands eller en kvindes?“
Doktor Mortimer saa underlig paa os et øieblik, og hans stemme sank næsten til hvisken, da han svarte:
„Hr. Holmes, det var fotspor efter en vældig hund.“