Hjemvé

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Gyldendal Norsk Forlag (s. 16-19).

Er det virkelig jeg som bor her
mellem store, sørgmodige trær
under høisomrens døsige vær?


Å, forlot jeg mitt elskede land
mine gater med brosten og sand
for å bo her i storskogens rand?

Da er skylden for det ikke min.
For en skog er min sjel stum og blind.
Men min slekt hadde skogenes sinn.

*


Og da solstråler suste i fryd
som en hærskare gull-lagte spyd
inn i husenes ruter mot syd,

ja da sommeren stormet min by,
og det glimtet i tårnspiss mot sky
som et tegn på den seirendes ry,

og jeg fredløs i gatene jog — —
lød en kallen på mig fra en skog
og det var som et minne der drog...

*


Men mitt hjemsted det er ikke her,
hvor de tunge sørgmodige trær
står og tier når natten er nær.

I det fjerne er åsene blå
og fra dem lister mørket på tå
inn i skogen, så trærne blir grå.

Og der synker uendelig fred
over jorden fra stjernene ned.
Er vi stanset i rummet et sted?

*


Og da lenges jeg hjem til min by,
hvor det dages, ja dages på ny —
til den hvite, elektriske gry.

For nu våkner all byen til sang
om at livet igjen er i gang
efter arbeidet soldagen lang.


Og det dirrer i gatenes jag
som i nerver der klør av behag —
i den korte, elektriske dag.