Himmel og hav/11
RØDE BJERGE
Den 23. september avslører den norditalienske by Domodossola et nyt mindesmerke for Chavez, paa femtenaarsdagen for hans tragiske død, og man venter, at flyvere fra hele verden skal hylde den første alpeflyvers minde. Det var først, da selve Alpeovergangen var lykkedes og telegrammerne bragte den rastløst arbeidende menneskehet bud om denne nye seir, at interessen for Chavez vaktes, ti paa forhaand var hans foretagende anset som galmandsverk.
Indunder Simplonmassivet utvider dalen sig til en slette, som bærer Domodossolas kirkespir og rykende fabrikskorstene, henover denne slette svævet Chavez efter utført bedrift, ingen vet, hvad han har tænkt, men verdensberømmelsens fryd har vel gjennemstraalet hans sind brusende som den solfyldte blæst under aeroplanvingerne. Og her blev han lynsnart rammet av skjæbnen, faa meter over jorden kantret maskinen, en av disse ubarmhjertige tilfældigheter, som endnu hyppig indtræffer og hvis inderste aarsaker er upaaviselige, saalænge man ikke er fortrolig med luftrikets hemmeligheter, denne dimension, hvis grænser er verdensrummet og klodens gamle sten.
Chavez levet endnu mange timer efter at han blev trukket frem fra sin knuste maskine. Hans siste ord var et ønske om at ligge begravet med ansigtet mot Alperne, knegten var en drømmer, hvad man hadde visst ogsaa uten dette ønske, ti det er altid drømmere og fantaster, som naar de største optrin i livet. Paa sletten staar nu hans bauta, vel den ædleste form for mindesmerke over døde, hugget ut av Alpernes sten, hans navn vender mot Simplon og her har han et luftig og evig mausoleum, mot øst hviler en solglitrende skybrem over «de hundrede dale», dette morads av tinder og slukter, røverborge og middelalderromantik, som flankerer Lago Maggiore; mot vest hakker Høialpernes kurve sin silhouet paa himmelen, og Matterhorn ruger som en vældig slagskygge ut fra jordkloden, i syd aapner dalen sig for Lombardiets smilende slagmarker.
Naar man krysser Alperne, møter man historien allevegne, det er besynderlig, hvordan dens skiftende epoker tegner sig i maleriske billeder paa dette store europæiske centralbjerg: Hannibals elefanter, Bonapartes tog, og saa skyggen av Chavez aeroplan, som ensomt glider over tinderne, døden imøte, men dog en ny tid imøte. Idag, snart femten aar efter, skriver jeg disse linjer under et skyggefuldt træ i Bregenz ved Bodensjøen, skrænternes grønne mængder er let støvet av soldisen, ned mot Schweiz slutter sjøen i en grøn horisont, himmel og hav, o, denne oceanlinje, som evig indfanger længslen, bjergene bakenfor er der ikke mer.
Sjøen forandrer belysning i umerkelige bevægelser, det er likesom forskjellig farvede vindkast kruser dens overflate, flaskegrønt skifter i blaagraat og pludselig ligger store omraader dyprødt belagt, jeg har set denne farve i havet tidligere, det var fra en flugtstol paa Calaisdamperen i den sindssyke sommer 1914, da alverden flyttet sig i ørkesløs uro, da alle farvande var opfyldt av solparasoller og viftende reiseslør, — jeg laa i min stol paa det sandskurede dæk og søkte at samle Kanalens farveforskyvninger i en eneste impression, det slog mig, at grundfarven i denne undersjøiske brytning var rød. Det er endda ikke femten aar siden, kun elleve, en barnealder, i mellemtiden har verden oplevet sin største rystelse. Hvis jeg var vaaknet efter elleve aars søvn og intet visste, kunde det i dette øieblik vanskelig falde mig ind, at noget særlig var hændt. Alverden er igjen paa sommerreise, et iltog dundrer forbi fra Lindau, det glimrer i Mitropa-vognens messingbeslag, engelske damehatter i kupevinduerne: St. Gallen! Hvis, hvis blot ikke denne brummen i luften var der! Den kommer regelmæssig igjen efter halvtimer eller timer, denne brummen er av forskjellig styrke, men har den fælles mindelse av forbifarende insegt, uhyre forøket, et volum av lyd, det er likesom jeg lytter efter humlen med en koral for øret: Det er flyvemaskinerne, som spinder sine ruter over Europa og nu strækker over Bodensee. Henad klokken tre er der et grep i en dyp basstreng over Romanshorn, den durer i nogen minutter over sjøen og som en døende tone svinder den i skyerne over Bayerns sletter. Et barn som leker med muslingskaller ved bredden, skygger med en dryppende haand for øinene og ser ham paa himlen, sort, vred i lyden, det svimlende i hans hast opfattes alene ved den ilsomhet, hvormed han blir mindre, smelter og blir til intet i sommersolen. Det er Ostende-ekspressen, pludrer barnet og fordyper sig paany i muslingskallens perlemorsunder. Det var nylig født den dag, da Chavez seirrik og døende blev trukket frem av alpemaskinens ruiner, i dets barneaar aapnet sig en avgrund for verden, men endnu forinden barnet forlater sin lek er ulykken ifærd med at gro til igjen, efter ulykken kommer forglemmelsen likesaa naturlig som foraar følger paa vinter, det er livets uforanderlige almindelighet. Det eneste nye som er skedd er maskinen paa himlen.
Menneskenes historie gaar over Alperne i tusener av aar, og likesom historiens billeder skifter i mørke og lys, avspeiler det vældige bjergomraade i sin mangfoldighet tilværelsens utstrækning fra det knugende dystre til den guddommelige befrielse. Selve navnet betegner et mareridt, der er dage, da man kan bli grepet av en hemmelighetsfuld beklemmelse mellem disse bjerge, som dækker himlen med sin uhyre vegt, — hvis et folkeslags lidelser i underkuelse og trældom om tusen aar ad atavismens uforklarlige veie dukker op igjen i et enkelt menneskes sind, vil det føles saadan i raadløs forstemthet og i en overvældende strid med at vaakne og komme ut i lyset. Men saa en anden dag kan en time paa fjeldet bety en pludselig lykke, en glæde over nuet, som man ikke har nogen mening om, men som man bare blir staaende og lægge merke til, stum og betaget, ingen kan forklare denne salighet fuldt ut, men man tænker straks paa stilheten, et rike av stille, skinnende bjergtinder, stille skyer, tilværelsen har naadd en sublim forenkling, vi har ikke bruk for selve livets besvær længer, endog sproget er unødvendig, ti vi har intet andet at fortælle om end bjergene og den kolde himmel. Jeg forstaar bjergfanatismen, det er en sygdom, som særlig besætter usammensatte mennesker, fordi her er intet at reflektere over, den egte alpeklatrer dør i Alperne, han er redningsløst fortapt som den stridige og egensindige kokainist.
Mot øst slutter Alpernes imponerende naturskuespil i et grotesk tablaa, Dolomiterne, vidt forskjellig fra de andre alpestrøk. Her er urbefolkningen uutgrundelig i sin oprindelse og taler et sprog, hvis former peker ut over Romertiden, ti Alperne gjemmer i sine slukter menneskeslegter fra alle tider, stammer fra Aftenlandenes barndom og rester fra folkevandringerne. Den som første gang kommer ind i Dolomiternes vidunderverden, blir overrumplet av farvepragten i denne sælsomme vision, her er den jordiske virkelighet pludselig rykket tilside for en fabel, saaledes kan fremmede riker alene opstaa i barnets naive og skrankeløse fantasi, et barn, som blir flyttet fra Norden til Falzaregopasset vilde ikke bli forbauset, her er jo det fjerne og fremmede rike fra eventyrboken, de rosenfarvede bjerge med bræerne funklende paa toppene som slotsterrasser av krystal, men for den aldrende skeptiker er fænomenet ubegripelig, et blændende men naturstridig kunstverk, især naar han gjennemfarer det monstrøse landskap i bil og faar indtrykkene over sig i hurtig vekslende smeld, blir der tilbake i hans forestillinger en anelse av skuespil, uhyggelig i sin storladenhet, næsten smagløst i sin despotiske pragt, som en livstræt og melankolsk imperators drømmerier.
En eftermiddag gik vor bil, en «Lancia», en glimrende liten italiensk fjeldklatrer, ut fra Brenner mot Meran. Stigningen op fra de smaa italienske, menneskemyldrende landsbyer til Jupiterpasset var en stigning i mindre end en time fra en varm sommeraften, fra en færdig dag, som likesom puster ut i sin egen hete og op til sne og høifjeldskulde. Mot de krappe veisving gik utsynet fra bilen like ind i himmelrummet som fra en flyvemaskine, det var som den satte tilsprang med de fjerne Schweizeralper som maal, Ortlergruppen, hvis isfjelde laa flammende belyst under den faldende sol. Jupiterkammen faar heroppe i dens nærhet en skræmmende utstrækning, — hvor der dog er dimensioner i en saadan bjergvæg, — rester av den hvite vinterkappe hænger endnu i revnerne og fugter kammen, som dækker det halve av himlen, truende og steil, iskold i sin vældige skygge, en raa stenaande staar ut fra den.
De store bjerge har en demonisk individualitet som magtstjæler menneskene. Folk fra fjeldet søker altid tilbake til sin hjemstavn, fortvilede, naar de er langt borte, deres længsel har skapt de skjønneste og vemodigste melodier, som synges av menneskestemmer, selve bjergets former faar i deres fantasi levende uttryk: Tindernes truende strenghet skaper deres alvor, de føler sig trygge under bjergets alfaderlige mægtighet. I alle bjergformationer er der et bestemt liv, som de hjemmehørende naturligvis opfatter inderligere end den fremmede — i en fjeldrække som kupler sig skulder ved skulder er der en tungt ruvende marsj, — et bredt hvilende plataa samler som et moderlig væsen menneskenes barn i sine grønne folder. Og formationerne gaar igjen i minder om andre bjerge, jeg saa det tydelig, da jeg i kveldskumringen kjørte fra Jupiterpasset mot Bolzano, jeg kunde ikke bringe mine øine fra det fjerne Monte Cevedale som forandret sig til et bestemt billede i min erindring, eftersom bilen ilet frem et plataa, svagt stigende mot vesthimlen, hvilende likesom en utydelig, forstørret sfinx, — og nu saa jeg det pludselig: Capri, her er erindringen, det capresiske bjerg Monte Solario med den slyngede vei til Anacapri midt i, derhenblæst som en tynd, hvit lintraad. I Monte Cevedale hvilte den samme massive ro som i Monte Solario, den samme perlerad av smaa blinkende menneskeboliger paa bjergets avsatser, den samme granitrødme i stenen.
Capri er et fænomen i Middelhavslandenes struktur, det ligger midt i Neapelgolfen, som en gammel vulkan, jordskjælvene banker stadig i bjergene rundt omkring, alene Capri er i aartusener urørlig og uberørt, alverdens folkeslag har lekt sit sorgløse og dovne liv i øens bjerge, føniciere, sarecener, grækere, normaner, en raceblanding som har frembragt en uforlignelig skjøn, en venlig, vild og hemmelighetsfuld mennesketype, hvis historie naar det sublime under keiser Tiberius grusomme svermerier, Capri er en drømmeklippe, hvis position under alle belysninger er like underfuld og som selv i Middelhavsnattens ugjennemtrængelige mørke ødselt presenterer den store gestus: I en bundsort nat, da ikke engang de svakeste omrids kunde skimtes, har jeg set lygtelysene fra de lystrende fiskerbaate fortsætte i Capribyernes brat skraanende lysbroderi som igjen i mørket umiddelbart lænket sig sammen med Orionbeltets flammende stjernevrimmel.
Den egentlige Dolomitervei bryter frem fra Bolzano mot øst og slutter i Cortina d'Ampezzo, den kan kjøres med en hurtig bil paa nogen timer, selve Dolomiterne har selvfølgelig en langt videre utstrækning, det er et stort Alpeomraade med mangfoldige stupbratte dale og fantastisk formede bjergrækker, hvis opdagelseshistorie er eventyret i det siste aarhundredes vandreliv. Men underveis mellem Bolzano og Cortina er dette underlige, ujordiske rikes karakter presenteret. Bizarre optrin maa veksle hurtig for ikke at trætte, Dolomiterne bør sees fra en rask fremilende bil, som i løpet av nogen solskinstimer fra de varme dale tre ganger skruer sig op i høifjeldets vegetationsløse, kjølige øde og forcerer de tre hovedpas, hvis navne alene klinger av en besynderlig, digtet uvirkelighet: Karrer, Falzarego, Pordoi, da er alle detaljer stemt sammen i en billedrække av næsten bedøvende farvepragt.
Bjergenes vægbratte flanker virker optisk forvirrende paa tilskueren og gir dem en majestætisk, miledyp høide, deres opbygning er som en eksplosion: Først den langsomt og stigende fond, som bærer skoge og landsbyer og blomstrende vinskrænter, pludselig bryter ret op en desperat formation med sine øverste tinder skinnende av is, — hvor en saadan bjergrække uventet stænger utsynet som fra Falzaregopasset, hvor den vilde Tofana tegner sin forrevne silhouet i tre tusen to hundrede meters høide, virker det formidable i bjergets momentane tilsynekomst, selve dets nærhet, beængstende, som et naturunder. Blikket fra dets ensomme høide gaar koldt henover beskuerens sjæl.
Jeg har ikke set Dolomiterne i uveir, kun i sommersol og stille og varm luft, men det er mot den silkeblaa himmel, at disse sælsomme kalkklipper utstiller sin største farvepragt. Fra Karrersjø gaar de med naaletrær dækkede skraaninger op til Holmenkollens høide, dypgrønne, duftende skrænter, et minde om deilige, nordiske junikvelder, men bakenfor dem hæver de egentlige kalkklipper sig i svimlende høide, langt over Galdhøpiggens, og umiddelbart ret op, uten et træ, en fantastisk palissade, det er likesom bjergrækken er malt paa selve himmelhvælvingen i rustrøde, rosenrøde, gule og violette felter og med en duggklart lysende brem øverst oppe, bræen. Denne voldsomme motsætning i det mørke, varme jordiske skoglandskap og de øde, gulrøde kalkklipper fremmaner kosmiske forestillinger: Hvor Latemar-rækken seiler frem bakenfor skogranden, er det som en fremmed klode gaar forbi os, en livløs porcelænsverden fra et fremmed himmelstrøk. Det er kanske denne hemmelighetsfulde, kosmiske anelse i ens sind, som er det egentlige minde om fabelen i Dolomiterne. Utenom planetens gamle skall er evigheten og evigheten suser i Dolomiternes historie. Dette uhyre bjergomraade er opbygget av etslags liv, koraller, som for aarmillioner siden har hævet sig over nu forsvundne have, — likeoverfor tilværelsens længde paa jorden blir den siste menneskealders historie ufattelig ringe, men kanske er selve menneskelivets historie som havenes, de synker og svinder og blir til igjen og stiger — ikke i tidsrum som vi kan overskue, men i epoker, der er ufattelige som evigheten. For at bli i fabelen maa jeg da ane en mystisk og længst forsvunden mennesketilværelse i en fjern aarmillion som har bygget paladset i Dolomiterne, hvis ruiner nu smuldrer som Europas høieste bjerge. I disse klippers farvepragt og søileagtige dimensioner er det noget som minder om ruinerne av Caracallas termer i Rom, men uhyre forstørret. Jeg forærer fremtidens eventyrdigter visionen om dette slot, hvis luftige terrasser og taarne rækker ind i verdensrummets kulde.