Hopp til innhold

Himmel og hav/08

Fra Wikikilden

FIK HAN KONSESSIONEN?


Det gjaldt en konsession i Albanien, vistnok om utvinding av jordolje eller noget lignende. Det var ikke nogen større affære, men dog en forretning, som min ven, grosserer Bieder i Kjøbenhavn, ventet sig en pen liten gevinst av. Jeg fik i sin tid hele forretningsplanen beskrevet med umaadelig mange detaljer, men jeg husker ikke meget av det nu. Jeg var paa gjennemreise og var efter et længere fravær henrykt over at gjense denne venlige og fortrolige by. Maaske har jeg hørt paa min vens forretningsmæssige planer med adskillig likegyldighet, — der er iallefald tilbake i min erindring en bestemt fornemmelse av irritation over det evige emne, som altid blev bragt paa bane. Det maa dog tjene til min vens undskyldning, at han virkelig var sterkt optat av planene.

Vort samvær i Kjøbenbavn trak ut over nogen dage. Alle som kjender byen vet, hvor vanskelig det er at løsrive sig, og jeg maa tilstaa, at der tilslut kom noget hektisk og forceret over min vens fremstilling. Samtidig som min ærgrelse og utaalmodighet var i stigende. Jeg husker saaledes den siste nat i Kjøbenhavn, det var i Charlottes lille dueslag langt ute paa Vesterbrogade (Kjender De Charlotte? Det sies at etpar ulykkelige mandfolk har berøvet sig livet for hendes skyld og der var i sin tid meget snak om en kjedelig affære med en bankkasserer, nok av det, Charlotte har checkbok og spiller paa New-Yorker-børsen, hun er hyggelig, klok og morsom og især naar man har gamle oplevelser at mindes, kan man tilbringe mange fortræffelige og beroligende timer hos hende, hun holder førkrigswhisky, hendes klientel er sobert).

Ut paa morgensiden blev jeg trukket hen i et hjørne av den store salon og der formelig blokert av min ven, som stod foran mig med sit halvtømte whiskyglas i haanden og vel for tredivte gang redegjorde for konsessionen i Albanien. Jeg svarte ja og nei og forsøkte forgjæves at trænge mig frem forbi ham. Inde fra sideværelset, som laa dunkelt belyst, hørte jeg dæmpet passiar og munterhet, og jeg saa glidende skygger bevæge sig bak perleportieren, men det var ikke mulig at trenge sig frem. Min ven var kommet til det kjendte punkt av selvovervurdering, da man gjerne vil klargjøre for sine omgivelser, hvor umaadelig klok, koldt beregnende og spissfindig man er, der er noget av napoleonisme i os alle, især i eksalterte stunder, og da skal sandelig ens venner faa det at vite fra en let triumferende og halvt overbærende position.

Nu var det den omstændighet ved konsessionen, at det fremforalt gjaldt at vinde den herværende albanske gesandts gunst og faa ham interessert for planen. Min ven mente, at det skulde lykkes ham, selv om han skulde gjennemtrænge staal, — saaledes var nu engang hans natur! Og han lot mig ane, hvilket uendelig fint spind av diplomati han hadde utviklet for at vinde gesandten. For at gjøre sin egen triumf saa meget paatageligere, overdrev han gesandtens klokskap overordentlig og lot skinne igjennem, at man i gesandtens person maatte regne med en fremtidig størrelse i den europæiske politik. Det er ganske unødvendig at gjøre opmerksom paa, at Albanien aldeles ikke har nogen gesandt i Kjøbenhavn, men det smukke og vilde land vil sikkert tilgi mig, at jeg benytter dets navn som skjul. Gesandten het heller ikke grev Manulesco, men jeg vil kalde ham saa.

*

De mange nye statsdannelser efter krigen bragte i den diplomatiske verden en sterk og blomstrende tilvekst. Den diplomatiske karriere har altid lokket mennesker, som har sans for stil og ydre optræden, der staar en viss glans av attachéen eller ministeren, hvor han viser sig, der er noget romantisk over ham. Maaske understreket til at begynde med diplomaterne fra de nye land noget for sterkt den særlige gestikulation, som tilhører plenipotentiærene — det er jo menneskelig og tilgivelig. Det at være diplomat er et slags finere skuespilleri. Det gjælder at fastholde en tradition, som gaar endnu længere tilbake end til Talleyrand og som har sat sit smukkeste point i det berømte uttryk, at en diplomat taler for at kunne skjule sine tanker. Det at kunne skjule sine tanker og sin viden bak et forbindtlig smil og en elegant konversation sætter netop diplomaten i denne hemmelighetsfulde position, som altid beskjæftiger den brede masses indbildningskraft.

Nu kan man jo mene, at de mange diplomater fra alle de smaa stater hverken har noget videre at tænke paa eller skjule. Og det er maaske rigtig. Men han ønsker iallefald stedse at fastholde sin pose og ønsker fremforalt ikke at bli bragt ut av den. For enkelte er det rent liebhaberi at presentere ministeren. Maaske var dette i særlig grad tilfælde med grev Manulesco. Han viste sig meget. Han var tilstede ved alle officielle leiligheter, ogsaa ved saadanne, hvor der ikke forelaa nogen forpligtelse for ham til at være nærværende, han saaes meget paa de elegante restauranter. Naar han gik gjennem lokalet, kunde man formelig se paa ham, at han følte, hvad der blev hvisket om ham: Se der gaar Albaniens gesandt. Han vakte saaledes opsigt uten egentlig at lægge an paa det, hvilket er et av diplomatiets kunststykker, han hadde en paa samme tid værdig og elegant fremtræden, var altid klædt efter siste Londonstil. Strøkets modeløver begyndte at efterape hans gamascher. Men hans ansigt, dette aristokratiske, fremmedartede raceansigt røbet dog bedre end noget andet den uforlignelige diplomatiske air, som leder tanken hen paa en lord Beaconsfield, en Cambon. Jeg hadde anledning til at studere det paa nært hold en aften i det kongelige teater og her er jeg igjen ved konsessionen.

Det var min første aften i Kjøbenhavn, og det var min ven Bieder, som halte mig med i teatret. Jeg gaar ikke gjerne i teater. Naar jeg gjenser en av de byer, som tiltaler mig, holder jeg mere av at slentre om fra sted til sted tilfældig og i fortrolig selskap end at tilbringe nogen tvungne timer i et teater. Men Bieder vilde det. Han forklarte mig hvorfor: Det gjælder at holde Manulesco varm. Greven er sikkert i teatret, og jeg vil gjerne træffe ham. Jeg har av min fætter, kammerjunkeren, faat en liten pikant historie, som jeg gjerne vil fortælle ham. Jeg maa sku holde mig inde med Manulesco, gjøre mig mere og mere vel likt, men det gjælder at optræde fint, sa min ven og det sa han samtidig ivrig og seirrikt, likesom avventende min beundring. Jeg gik altsaa med i teatret.

I en mellemakt traf de to hinanden saa «tilfældig» i foyeren. Jeg blev staaende i nærheten, halvt skjult bak en av søilene. Den lette, verdensmandsmæssige overraskelse min ven la for dagen, var beundringsværdig. Konversationen derhenne var uten feil, saaledes som den bør være i den diplomatiske sfære. Grevens flygtige, næsten usynlige smil, det melankolske, indolente blik, monoklens sikre holdning, alt var gjennemstudert, nøie overveiet kunstfærdighet, alene den maate, hvorpaa han værdig lyttet med svakt lutende hode var beundringsværdig. Formodentlig lyttet han til den lille pikante historie. Hans minespil, hvis man kan tale om minespil hos en saa fuldkommen diplomat, dækket hans nyfikenhet med en maske av fornem likegyldighet, som dog virket taktfuldt. Saa utsøkt maa man uttrykke sig for tilnærmelsesvis at kunne gi en anelse om grev Manulescos pose. Jeg forstod, at for denne herre var den ydre ulastelighet en væsentlig del av livets charme. Min ven Bieder, som var av gammel bourgeouisfamilie, hadde den sikre frihet i sin optræden som er gentlemanens præg, maaske med et let tilsnit av noget kunstnerisk skjødesløshet og dog smakfuldt. Men saaledes skal jo den moderne forretningsmand være. Der er kommet inspiration og et vist artisteri i den moderne geschäft og min ven spilte i øieblikket en liten og fin komedie, ikke sandt? Da vi paany slentret sammen henad den tæppebelagte korridor, sa Bieder: Den gaar fin-fint. Han mente konsessionen.

Det var i de første dage av september, efteraarssæsongen var ifærd med at svinge op for fuldt løp, men høisommeren laa endnu og aandet ut i nogen overmætte, varme og tindrende klare dage. De første østers var kommet. En lunch i et av fiskehusene ved stranden med utsigt over kanalen og slotsholmens grønne take, er for mig altid en oplevelse under et kjøbenhavnerbesøk og kan føles paa selve humøret som en gjestfri gave fra den venligsindede almagt. Her har jeg endel av det gamle Nordens historie utenfor vinduet, forsvundne aarhundreder træder frem i det travle og fortrolige nutidsliv som et skyggeagtig spind av stemning, en fortryllende blanding av romantik og realisme, hvorunder realismen faar en forskjønnende utdypelse av det duftende østersfat og det elegante, blaamønstrede kjøbenhavnske porcellæn ovenpaa den hvite duk. I saadanne stunder indfinder de fornemme vinmerker sig ganske av sig selv. Og saa er der endnu tilbake den lille stund efter frokosten med moccaen og havannacigaren av den nyaapnede kasse. Dette var dagen derpaa, alt var indstillet paa en civiceret fortsættelse av det søte dagsløseri, det var desuten en hverdag, problemet om den livsnydende dovenskap, det virkelige dolce far niente, kan umulig løses uten i forbindelse med en travl hverdag, derfor er Kjøbenhavn en saa fortryllende by at slentre i, fordi den er en flittig by, Paris er ogsaa en sympatisk flittig by, hvorimot enkelte av sydens storbyer virker irriterende paa mig paa grund av befolkningens paafaldende dagdriveri. Søndagen, da ogsaa alle andre ikke bestiller noget, er utaalelig i alle storbyer. Men denne dag, som hadde en saa fin stigning, skulde bli formørket allerede ved Havannaen. Bieder insisterte nemlig paa, at vi maatte drikke te i Palmehaven ved femtiden.

Jeg saa paa ham med uvilje. Der forelaa nemlig følgende omstændigheter: For de par dage, jeg hadde igjen i Kjøbenhavn, hadde jeg besluttet at følge skjæbnens luner. Og i saadanne situationer er jeg altid en fiende av bestemte avtaler. Desuten drikker jeg ikke gjerne te, der sker aldrig noget med te, det er et chanceløst foretagende. Og desuten: Palmehaven! Eftermiddagsflirten i Palmehaven er ingen tillokkelse længer for en herre, som allerede med undren har lagt merke til de graa stænk ved tindingene og som føler selve benene i sine ben, naar han om morgenen gaar ned ad den teppebelagte hoteltrappe. Palmehaven med dens ungdommelige uro virker forstemmende paa mig, jeg føler mig fremmed der. Men Bieder var ikke til at rokke. Der laa skjulte hensigter bak. Albaniens gesandt? spurte jeg. Jo, Bieder nikket. Men jeg er et medgjørlig menneske og gik med.

Nogenlunde den samme scene utspillet sig nu i Palmehaven som aftenen før i teaterfoyeren. Grev Manulesco lot sig «tilfældigvis» se ved et av tebordene, Bieder og han talte sammen i forbigaaende etpar minutter og endskjønt grev Manulesco ogsaa dennegang søkte at bevare sin maske, var det dog tydelig, at min vens oplysninger dennegang særlig fornøiet ham. Bieder tillot sig ogsaa ved avskeden denne anelse av fortrolighet, som alene kunde være tegn paa, at han hadde vundet terræng. Da han kom tilbake til mit bord, sa han: Fin-fint! Jeg vet at Manulesco ligger inde paa børsen med aktier i svensk staal. Jeg fortalte ham, at svensk staal vil stige idag. Se, der gaar han ut i vestibulen, sikkert for at telefonere med sin advokat, fin-fint, han er snart moden, i løpet av næste uke har jeg konsessionen.

Men da sa jeg alvorlig til min ven Bieder: Nu har jeg i to dage ikke hørt om noget andet end denne forbandede konsession. Den har desuten paa en generende maate direkte grepet ind i mit velvære. Nu forlanger jeg, at du ikke yderligere skal plage mig med denne konsessionen. Derfor overtar jeg fra nu av ledelsen. Til gjengjæld lover jeg dig, at mine forslag alene skal være diktert av tilfældige luner. Bieder saa granskende paa mig: Maaske har du ret. Min kone er jo ikke kommet ind fra landet endnu, saa for den saks skyld ... naa, vi gaar foreløbig herfra.

Det var maaske en skjæbnens tilskikkelse, at vi skulde møte Zimmermann og Antonison i svingdøren. Zimmermanns adfærd ved det uventede møte var som sædvanlig yderst støiende. Baade Bieder og jeg lot os villig dunke over skuldrene, men Bieder var eftertænksom taus.

«Vi maa feire begivenheten!» ropte Zimmermann, «det er flere aar siden, vi var sammen, det maa vi da feire. Og saa han der (han pekte paa Antonison), han er kommet fra London idag. Se, hvor glad han ser ut.»

Lille Antonison hilste og smilte forbindtlig, men sa som sædvanlig intet. Et spind av barokke erindringer for gjennem mit hode, i gamle dage kaldte vi Antonison «sterke», fordi han var saa flink til at holde ut, han var like blid og stilfærdig klokken syv om morgenen efter en bevæget nat som naar han begyndte, men han sa aldrig noget, han bare fulgte med, lyttet og smilte, enkelte kaldte ham ogsaa «tause». Antonison var oprindelig svensk, men fuldkommen internationalisert, en merkelig mand, leder av en stor importforretning i London, eier av et betydelig herresæte i Hampshire, indehaver av den engelske titel «sir», som det slet ikke er saa let for en utlænding at erhverve og desuten i besiddelse av endel æresposter, som han skyldte sin fremragende sociale position og sin energiske kone.

Han hadde en feil, hvis man nu kan kalde det en feil, jeg gjør det ikke, hvert aar maatte han i nogen dage lufte sig utenfor det stive engelske selskap og denne dukkert i det forgangne foregik som oftest i Kjøbenhavn, det var nu hans romantik, men han var altid ængstelig for sin kone, som sat med en talrik og sladrelysten vennekreds og alle nordsjøkablerne til sin raadighet. Om Antonison fortælles yderligere:

Under en lystreise til Stockholm hadde han fundet paa hver morgen at sende sin kone et telegram som foruten en hilsen ogsaa indeholdt en eller anden praktisk anordning vedrørende det store herresæte, — og som altsaa skulde vise, at han stedse var i god form. En morgen han vaaknet paa Royal, og som sædvanlig grep efter telegramblankettene, mindedes han frokosten paa Kronprinsens dag i forvein, hvor man hadde drukket «Päronbränvin», hvilket var nyt for ham og hadde begeistret ham meget. Pærebrændevin fremkommer som bekjendt paa den maate, at man fæster en klar romflaske ovenpaa en blomstrende pæregren og lar pæren modne derinde, hvorefter man skjærer grenen av, fylder flasken og lar brændevinet gjære en tid sammen med pæren (skaal, mine herrer). Hans ønske om at skaffe sig selv et lignende taffelbrændevin og bestræbelserne for at berolige hustruen med en praktisk anordning vedrørende godset bevirket, at følgende telegram blev sendt: Häng helbuteljer på alla päronträden . . . Med næste baat kom lady Antonison brusende over Nordsjøen.

«Mine herrer,» sa Zimmermann, vi maa feire gjensynet med en liten whisky, paa Nimb har de endnu førkrigswhisky, jeg kjender flasken. Bieder stod og overveiet, han saa utover byen og derpaa op mot himlen, han mindet mig noget om en skipper, som anskuer veiret og det var en trykkende varm dag.

«Jeg tror det næsten,» sa han.

Vi tok en bil gjennem strøket. Bieder var hele tiden taus og grublende, men da vi passerte Raadhusplassen, sa han lavmælt og halvt for sig selv:

«Jeg tror jeg tar den med Aarhusvand.»

Nu begyndte jeg at kjende Bieder igjen. Han hadde hele tiden tænkt paa pjolteren.

*

Her skal ikke fortælles om nogen gamle venners spøkefuld efteraarsturné i Kjøbenhavn, dertil er slike turnéer altfor like hinanden og maaske vel kjendte av mange av mine læsere. Jeg maa blot antyde saa meget som er nødvendig, for at man kan forstaa sammenhængen med spørsmaalet: Fik han konsessionen? Jeg kan her konstatere det eiendommelige psychologiske faktum, at etpar dages deltagelse i muntert samvær merkbart kan forandre et menneskes holdning til sine omgivelser, der er skedd en farveforskyvning i hans gemytliv fra lys til dunkelhet. De vakre solfyldte sensommerdage fortsatte med en næsten foruroligende intensitet, men man kunde ikke hos nogen av os paavise nogen vedvarende glæde over de fine og lysmættede efteraarstimer, tvertimot, de generte os litt i øinene, Bieder foretrak om formiddagen ganske bestemt en halvmørk bodegakrok for en time ved det skjønne Langelinje. Heller ikke Østerslunchen ved Stranden var længer saa forlokkende som en frokost indtaget paa et bestemt hemmelighetsfuldt sted i den indre by, jeg husker ikke længer navnet, jeg tror det het Klondyke, eller lignende. Men jeg husker, hvorledes verten saa paa os granskende og med lægeblik og sa: «Naa, den ska' stives a'». Jeg husker ogsaa den stekte salte sild (forinden stekningen hadde den ligget fireogtyve timer, ikke i vand, men i fløte), - ingen galamiddag har smagt mig bedre.

Men hvad der var særlig paafaldende: Jeg kunde konstatere en tydelig forandring i Bieders stilling til konsessionen og Albaniens gesandt. Der var ikke nu tale om længer at arrangere tilfældige møter, tvertimot, en formiddag, det var da vi var underveis til Klondyke, trak Bieder mig hurtig og brutalt ind i et portrum, som om han var bange for at en taksten skulde falde ned i hodene paa os.

«Der kommer grev Manulesco nede ved hjørnet,» sa han, «jeg er sku ikke oplagt til at møte ham idag, uha, denne evige præsentation av London style og diplomati, —man kan bli ængstelig for at blæse et støvfnug hen paa hans frakkeopslag.» Saaledes viste Bieder en merkelig uvilje mot at bli konfrontert med virkeligheten, han talte ogsaa høist unødig om konsessionen, hvilket iøvrig var ganske befriende, der var over den ellers saa knusende sikre Bieder kommet noget famlende og taaket, der hensatte mig i en lignende forundring som den franske nation maa ha følt ved læsningen av Napoleons berømte proklamation efter Berezina: Armeen har tapt noget av sin seirrike holdning. Men utpaa aftenen vendte han med alle sine evner tilbake til virkeligheten, tilslut talte han bare om konsessionen, armeen var paany naadd frem til Austerlitz.

Siden jeg omtaler de psychologisk bemerkelsesværdige forandringer, som Bieders sindstilstand i de siste par dage undergik, bør jeg ogsaa nævne en anden omstændighet: Bieders virksomhetstrang var ikke sunket, men tvertimot steget. Jeg undlater ganske at analysere min egen tilstand, jeg er en biperson, det er Bieder som er hovedpersonen, ti han er uløselig sammenknyttet med konsessionen. Jeg formoder imidlertid at ogsaa min virkelyst har været usædvanlig, inspireret som den var av Bieders energi. Hvormange forskjellige lokaler vi naadde at besøke, har jeg ikke tal paa, jeg vet bare at disse steder rummedes indenfor en periferi, som var langt rummeligere end Kjøbenhavns grænser. Enkeltheter er vanskelig at utskille og tjener til intet. Men jeg har tydelig i erindringen et billardparti, som varte i nogen timer, hvorunder vi sikkert maa ha tilbakelagt tre mil paa vore føtter, billard er en motion, men mattende, man kan være i mer eller mindre godt stød, jeg husker at Bieder fortrolig bemerket: I den siste halve time har ingen av os gjort bold. Ved samme leilighet kunde jeg iagtta, at Bieder hadde revet sit skjorteærme av, fordi manchetten med den raslende knap irriterte ham saa voldsomt under støtet.

Da jeg dagen efter vaaknet, var min faste plan at fremskynde min reise, jeg lot hotelkarlen pakke, jeg orket ikke selv, den megen billard sat endnu som en følelig trethet og ømhet i mine nerver. Saa ringte telefonen paa natbordet, det var Bieder.

«Er din kone kommet hjem fra landet, saa maa du heller bli hjemme,» sa jeg straks.

«Det vet jeg virkelig ikke noget om,» svarte han med en underlig bedrøvet stemme. «Hvadbehager, er du da ikke hjemme?»

«Nei, man skal være forsigtig med at gaa hjem ser det ut til, det kunde let bli en vane, jeg bor her i hotellet paa 35.»

Da jeg traadte ind paa hans rum, kom han i selvsamme øieblik ut fra badet, han saa virkelig meget forknyt og desorientert ut, men maaske bidrog det fugtige haar til dette indtryk. En portiergut var netop beskjæftiget med at utpakke noget indkjøpt herrelingeri og toiletsaker. Paa gulvet laa skjorten med det avrevne ærme.

«Ja, hvad skal det bety?» spurte Bieder og pekte paa skjorten.

Jeg forklarte ham det, billiarden.

«Billiarden?» spurte han, «var det igaar?»

«Det var vistnok igaar,» svarte jeg, «men hvad tjener det til at dissekere tiden.»

«Men igaar var vi jo i Malmø,» sa Bieder paastaaelig, hvad satan var det for en idé med Malmø.»

«Vi har sandelig arbeidet sterkt,» svarte jeg undvikende. Først nu dukket billedet av den fremmede by op i min erindring. Det var naturligvis Antonisens idé. Han blir altid sentimental og vil hem til Sverje ut paa aftenen.

«Og saa al den punsch over i Malmø,» fortsatte Bieder med en væmmelig grimace,» og saa champagnen paa færgen og whiskyen hos Charlotte.» Han gik raskt hen til vinduet og trak gardinene tilside. «Hush,» gyste han, «det er da ogsaa et forbistret blændende lys, gid det var regnveir.»

Ved den merkelige time paa døgnet, da det ikke længer er frokost og endnu ikke middag, altsaa saadan ved fire-fem-tiden, var vi kommet ind i Wivel, det skedde nærmest av ørkesløshet, muligens hadde vi tænkt os, at det ikke var særlig mange mennesker der paa den tid, og at det kunde være et passende sted for en stille absinth. Vi bedrog os tildels, Wivel var virkelig noksaa talrikt besøkt til at være om eftermiddagen. Duften fra Tivolis nyvandede blomsterbed strømmet forfriskende indover den brede, aapne altan, vi tok plads ved en av de berømte søiler i midten av lokalet, hvorfra man har utsigt til begge indganger. Bieder var slet ikke i humør længer, maaske fordi han hadde bemerket et parti franske og engelske diplomater ved et bord i nærheten, hvilket maaske mindet hans daarlige samvittighet om Albaniens gesandt og konsessionen. Blandt diplomaterne var ogsaa den lille vicomte G., hvis skarpe tunge og sans for ondskapsfulde anekdoter var frygtet av hele korpset. Bieder spurte pludselig umotivert:

«Naar skal du egentlig reise?»

«I aften,» svarte jeg. Hvorefter jeg utmalte for min ven, hvor fortræffelig det var helt at forlate en gjennemranglet by (Bieder var forbandet nødt til at bli her).

«Hovmester!» ropte han determinert, «vil De telefonere til mit kontor om der er noget

Hovmesteren forsvandt og kom tilbake.

«Ne, herr grosserer, der er ikke noget.»

Pause. Bieder støttet hodet mot haandflaten: «O, jeg er saa træt,» sa han.

Da var det, jeg gav ham ideen. Jeg sverger at det ikke var med nogen ond hensigt, det var bare en løs flyvetanke jeg gav uttryk for.

«Du skulde drikke melk,» sa jeg, «mig hjælper altid i paakommende tilfælde et stort glas frisk melk, det er den eneste virkelige motgift mot alkohol.»

Det er ogsaa rigtig, men det er en øvelsessak, resultatet avhænger naturligvis av om man er behersket nok til at beholde melken. Forresten tænkte jeg mig ikke muligheten av at Bieder skulde acceptere, men han var tydeligvis i en tilstand, da evnen til motforestillinger er yderst forsvaket, thi han bestilte virkelig melken, et stort glas fløtemelk.

«Men du maa naturligvis ikke nippe til melken,» forklarte jeg, «men drikke det hele med en gang.»

Og han utførte bedriften. Hvilket atter mindet mig om, at det alene er fra den nordiske race verden kan vente de virkelig store handlinger. Da han satte det tømte glas fra sig, var han nærmest forundret over sin egen dristighet. Men saa kom der et blik, eller rettere sagt en brytning av blik i hans øine, som jeg aldrig skal glemme, en forunderlig blanding av faareagtig hjælpeløshet og hvitglødende hat. Derpaa reiste han sig pludselig og fjernet sig fra bordet, idet han holdt haanden for munden — en gestus som i en saadan situation aldrig kan misforstaaes. Jeg saa efter ham. Hvor Bieder dog er blit tyk i de siste par aar, tænkte jeg, og hvor han gaar tungt paa gulvteppet, glassene paa de nærmeste bord klirret, idet han passerte. Derefter blev jeg uvilkaarlig grepet av foretagendets spænding, en nysgjerrighet som en stor dansk kunstner har utløst i et ypperlig situationsbillede: Klarer han pynten?

Hvad der videre skedde, kan jeg umulig ha nogen skyld i, ti ingen djævel kunde jo ane, at Albaniens gesandt netop i selvsamme øieblik var for indtogende.

Bieder og grev Manulesco traf hinanden midt i klapdøren, maaske bevirket Bieders usedvanlige hastverk, at det kjendte skuespil ikke var til at undgaa: To mennesker som under ivrige bestræbelser for at gi hverandre plads i døren idelig støter sammen. At Bieder tillige søkte at lægge en høflig gjensynslivlighet for dagen, utdypet situationens tragiske moment. Kort fortalt: Det lykkedes Bieder at komme ut. Og det lykkedes Albaniens gesandt at komme ind, helt ind i lokalet, medens klapdørene med dovne smeld faldt tilro. Men da var hans exellence ministeren hvit, bokstavelig melkehvit fra issen til fotsaalen. Han blev staaende stille paa gulvteppet, blindet og forhekset av forundring. Hans utseende var ikke til at beskrive, kun vil jeg nævne en enkelt iagttagelse: Melk, som flyter omkring i et monokelglas gir altid bæreren et uttryk av taabelighet.

Der er enkelte situationer, som absolut maa opgives straks: Jeg listet mig ut av den anden utgang, tok stille min hat i garderoben og gik.

Etpar timer efter reiste jeg uten at ha gjenset Bieder.

*

Skjønt baade jeg har skrevet til ham og sendt ham en personlig hilsen, har jeg endnu ikke hørt noget fra min ven Bieder. Dette finder jeg høist besynderlig. Han maa dog forstaa, at jeg gjerne vilde vite, hvorledes det endelig gik med konsessionen, eftersom jeg hørte saa megen tale om den under vort samvær i Kjøbenhavn. I brevet forklarte jeg utførlig og meget venskabelig, at jeg var særdeles interessert i at faa vite, om hans spekulation hadde bragt ham succes, da jeg virkelig beundrer den smarte maate, hvorpaa han planmæssig og maalbevist hadde forsøgt at vinde Albaniens gesandt for konsessionen. Den personlige hilsen sendte jeg med jægermester Løvenhjelm.

Jeg traf Løvenhjelm i München, og da jeg hørte han skulde til Kjøbenhavn, bad jeg ham indstændig om at hilse paa grosserer Bieder og spørge ham, hvorledes det egentlig gik med den konsessionen. Løvenhjelm anet jo ikke, hvorom det dreiet sig, men han er en meget tjenestvillig mand. De som kjender denne finttænkende og gemytlige herre, vil huske at han har en egenhet, som maaske er begrundet i en feil med hans øine, han plirer nu og da saa besynderlig, det ser saa underfundig ut, skjønt han ikke mener det ringeste dermed. Maaske har Bieder, som var ukjendt med Løvenhjelm, opfattet denne pliring paa en feilagtig maate.

Løvenhjelm opfyldte virkelig sit løfte. Etpar maaneder efter traf jeg ham igjen paa Jyllandsexpressen, og da syntes den fortræffelige mand at være noget desorientert.

«Hør, det var sgu godt jeg traf Dem,» sa Løvenhjelm, «jeg gik virkelig op til Deres ven, grosserer Bieder, og til at begynde med var han overordentlig elskværdig, en fin mand sikkert, en overordentlig fin mand, maaske dog, maaske en smule nervøs, hvilket man ikke kan bebreide en forretningsmand som lever i nutidens jagende tempo. Naa, jeg spurte ham saadan en passant, det vedkommer jo ikke mig, jeg aner jo ikke, hvad det dreier sig om, jo, altsaa, jeg spurte om hvorledes det egentlig gik med den konsessionen (her pliret Løvenhjelm mystisk med øinene, saaledes som han sikkert ogsaa har pliret, da han talte med Bieder). Men han svarte mig slet ikke, han blev stiv, taus og gik ind i det næste kontor og smeldte igjen døren efter sig, hvad gir De mig for noget saadant?»

«Utrolig,» svarte jeg, «Bieder er dog en høit dannet mand.»

«Netop, men jeg er en mand av den gamle skole, og jeg ønsket at finde herr Bieder inde i det andet kontor.»

«De gik virkelig efter ham?»

«Gu gjorde jeg saa. Og maaske var jeg litt mere forarget end jeg burde være. Her kommer jeg og stiller Dem et høflig spørsmaal: Hvorledes gik det egentlig med konsessionen? Og hvad gjør De, min herre, De smelder med døren og gaar deres vei.» Men vet De hvad han saa gjorde? Han slog i bordet, gu gjorde han saa, og saa brølede han: «Tror De jeg har tid til at staa her og høre paa Deres vrøvl.» Dette sa han ordret. Hvad gir De mig?»

«Utrolig, var det en torsdag?»

«Det vet jeg ikke» (pliren).

«Maaske det har været en sort dag paa børsen» svarte jeg.

Men Løvenhjelm bare rystet raadløst paa sit smukke hode.

Egentlig er jeg altsaa like klok med hensyn til konsessionen, men denne sak kan da heller ikke i længden interessere mig, jeg er ikke forretningsmand, iallefald ikke av de dimensioner som det her er tale om, som opererer med konsessioner i fjerne og næsten ukjendte lande.