Himmel og hav/06
LINCOLN FORSSNERS SISTE DAGE
Det siste man har hørt om digterinden Georgiana lyder opmuntrende. Hendes helbred har i de siste maaneder bedret sig betydelig og det ser ut som om hendes ødelagte nervesystem skal falde til ro i den skogpension, hvor hun har søkt tilflugt. Overlæge Meyer, den tykke godmodige Meyer, saamangen skrøpelig og sønderreven liten kvindes trygge tilflugt, har erklært, at naar man undtar en bestemt vrangforestilling, er der egentlig intet iveien med Georgianas nerver og forstand. Men det er rigtignok akkurat denne vrangforestilling som karakteriserer Georgianas sammenbrudd.
Hvor er ikke hin dag uutslettelig tegnet i hendes venners erindring, hin regnkolde aprildag i München, da hun stormet ind i Baronin K.s salon, vaat av regnet, likblek, hysterisk, skjælvende og i en vanvittig hast med en stemme som gik istykker og avvekslende pep, hujet og hvisket, fortalte om Lincoln Forssners forsvinden. Alene med den yderste vanskelighet lykkedes det hendes venner at faa hende nogenlunde beroliget, men saasnart hun vel var kommet tilsæte i en av de dype lænestole, sprang hun op igjen likesom stukket av en giftig tanke og begyndte paany med sin usammenhængende tale.
Allerede det, at hendes fremstilling var usammenhængende, beviste tilfulde, at Georgiana maatte være rammet av et nervechok, ti der var ingen, som ellers var saa beundringsværdig klar som Georgiana, hendes konversation hadde en ædel, næsten klassisk form, rikt smykket med slike tankekorn over livet og moralen, som man kan læse i Familiejournalen. Man var hurtig paa det rene med, at det var noget vedrørende billedhugger Lincoln Forssner, som hadde bevæget hende.
Han var pludselig forsvundet. Det var nu slet ikke saa merkværdig, da det gjaldt den excentriske Forssner. Men han var forsvundet, saaledes forklarte Georgiana det, avvekslende hulkende, leende og gysende, han var forsvundet mens hun sat sammen med ham i restaurant Hrumplmayr, forsvundet momentant, blit borte der han sat ved bordet, som et lys der pustes ut. Han hadde efterlat sine hansker paa bordet, men disse hansker — her gav Georgiana tilbedste nogen enkeltheter, som fik hendes venner til at veksle forskræmte øiekast, hanskene var ikke slidt i almindelig forstand, men helt fillete, gjennembrændte som av en flamme ... Man fulgte hende til hendes hjem.
Hun graat heftig, da hun forstod, at man bare vilde berolige hende, men ikke tro hende. Hun bad om at maatte faa være alene. Og saasnart hun var alene, for hun til telefonen og startet en telefonsamtale med en anden av sine veninder, som hensatte denne i forundring. Derefter rendte hun i to dager omkring til alle sine bekjendte, søkende som en gal efter forstaaelse, indtil hun omsider havnet i hofraad Meyers arme. Træt indtil døden lot hun sig villig føre til sanatoriet i Bøhmen, hvor hun længe indhyllet sig i isnende taushet som den der har tapt tilliden til menneskene. Her kom hun dog omsider saa meget til ro, at hun kunde gi hofraad Meyer en behersket og sammenhængende fremstilling av de nærmere omstændigheter ved Lincoln Forssners forsvinden. Og i hofraaden fandt hun endelig det menneske hun søkte. Denne dypsindige læge og menneskekjender trodde paa hende med en førende taalmodighet. At han underhaanden karakteriserte hendes fortælling som «den eneste lille vrangforestilling», som heftet ved hendes ellers normale sindsliv, kunde jo ikke hun vite.
Forøvrig maa det sies, at Georgianas nervøse sammenbrudd slet ikke skadet hende som digterinde. Tvertimot, det gav hende en viss nimbus av sønderrevethet. Et inderlig, poetisk gemyt som Georgianas maatte naturligvis i særlig grad være utsat for rystelser. Georgiana kunde virke smuk, hun hadde et nydelig ansigt, fin og skjær hud som en ganske ung pike, skjønt hun ikke var helt ung længer. Men hun lyste av aand og dette skjæmmet hende, hendes mørke øine var indrammet av store amerikanske hornbriller, hun hadde et urolig, forfjamset blik, fordi hun stadig var paa jagt efter den inderste sjæl hos menneskene, efter den dypere mening bak ordene, ja efter poesien selv i den almindeligste bemerkning. Hendes digtning var av denne særlige art, som henvender sig til det ædle hos menneskene — og den avspeilede forsaavidt hendes egen fanatisk konverserende tilværelse, som alt i hendes digtning talte likesom i Andersens eventyr, bjergene talte til skyene og tulipaner og roser pludret med hinanden om fornemme og ædle følelser.
Nu viste det sig at være ganske rigtig, at Lincoln Forssner, den svenske billedhugger, var forsvundet fra restaurant Hrumplmayr hin eftermiddag. Men mens Georgiana vilde ha det til, at han var blit borte der han sat ved bordet, pst væk likesom ved et trylleri, mente alle andre, at han naturligvis hadde sneket sig væk i et øieblik, da Georgiana bladet i sine papirer. Der var ingen andre gjæster i restauranten, ti det var efter lunchen og før dineren. Den eneste kelner hadde været borte i det skjæbnessvangre moment og da han kom tilbake igjen, var herren gaat (som han forklarte) og damen fôr ganske forstyrret omkring mellem bordene. Herrens hansker laa ganske rigtig igjen paa bordet i en sørgelig miserabel forfatning, det kunde nu være en forglemmelse, men ganske besynderlig var det, at han hadde efterladt ogsaa sin kappe, sin hat og sin spaserstok paa garderobeholderen.
Lincoln Forssner hadde altsaa fjernet sig fra restauranten barhodet og uten overtøi. Veiret indbød unegtelig ikke til en saadan ekstravagance. Selv om det kun var tidlig i april var dog luften usedvanlig kold og det hadde i lange tider regnet, ikke styrtregnet, men et slikt fint, evig og hjertelig koldt regn, som faar gatens asfalt til at skinne likesom under et isbelæg. Der var kommet notiser om Lincolns forsvinden i aviserne, men merkelig nok hadde ingen som hadde set ham, meldt sig, skjønt strøket altid var livlig befaret og en barhodet, flygtende mand i dette veir nok kunde vække opmerksomhet. Venner av Lincoln, som hadde medfølelse med ham, hadde forespurt hos de politibetjenter, som altid patruljerer i nærheten, der kunde dog ikke gives nogen oplysninger. Forsaavidt hadde Georgiana ret i at Lincoln var sporløst forsvunden. Men da ingen kan gjøre sig usynlig som ved et trylleri, var det rigtig at anta, at Georgianas sarte og letbevægelige fantasi hadde spillet hende et puss.
Medfølelse — det var netop ordet: De venner som var nogenlunde fortrolig med Lincoln Forssners liv, nærede virkelig medfølelse med ham. En hændelse som den nu indtrufne var ventet, eller — om ikke akkurat dette, saa noget lignende, en begivenhet med indslag av katastrofe og undergang. I den nærmeste tid forinden Lincolns forsvinden, kunde to venner møte hinanden paa gaten. Den ene spurte da forsigtig, likesom veirende:
«Har du hørt noget til Lincoln Forssner?»
Hertil svarte den anden likesaa forsigtig, idet hans øine fik et spørrende og ængstelig uttryk:
«Lincoln gik gjennem Francisaner igaar kveld ved ni-tiden, ilsomt og alene som sedvanlig».
Da optrinnet i restaurant Hrumplmayr blev bekjendt, sa vennerne til hinanden: Nu er det sked. Lincoln er forsvundet. Og da Lincoln i løpet av en fjorten dages tid fremdeles ikke var til at se, vovet et par av hans venner sig op til hans atelier og ringte paa, intet svar naturligvis, det var haabløst.
Men slikt hændte ogsaa, naar Lincoln var hjemme, saa det hadde forsaavidt ingen betydning. Man kunde da høre ham tasse omkring derinde, forsigtig, lutrende som om han ventet et indbrud. Postkassen hang fulstoppet av breve, som ikke var blit hentet ind, aviserne fløt foran entredøren. En kveld hadde Lincoln for nogen minutter slaat sig ned ved stambordet i «Den gyldne Fisk».
«Hvorfor aapner du ikke dine breve?» var der en som spurte ham.
Lincoln smilte først. Men saa var han pludselig blit alvorlig. Likesom grepet av en smertelig erindring svarte han:
«Ogsaa min skrivebordsskuffe er fuld av uaapnede breve, ganske tæt fuld, saa jeg maa presse paa for at faa flere nedi. Naar jeg aapner skuffen, reiser brevhaugen sig saadan og sier puh!»
Lincoln hævet hænderne i en gestus, der frembragte forestillingen om en dyp aanden, hvorpaa han fortsatte:
«Og da maa jeg skynde mig og trykke ham ned igjen og smække skuffen i.»
Han sa han om brevene. Og i hans gestikulation var det som om han i luften tok et vildt kvælertak paa nogen. Da vennerne ikke sa noget mer, men bare sat og saa stumt undrende paa ham, reiste han sig hurtig og gik efter en kort hilsen.
Folk la altid merke til ham og vendte sig om efter ham, naar han gik gjennem lokalet: En høireist, usedvanlig harmonisk skikkelse, en spænstighet, som ikke var lært i sportslig træning, men som var ham medfødt og som ganske selvfølgelig tilhørte denne lykkelige skapning. Der var altid over hans fremtræden en stil og elegance, som røbet en gammel kultur. Saaledes var han ogsaa i omgang: Stolt, men vindende, dypt trofast og overbærende i venskap, indesluttet mot fremmede og i det inderste av sin sjæl avvisende mot alt, som hadde træk av forlorenhet og gulascheri.
Han tilhørte en gammel slægt med dype røtter i sit fædrelands historie, og han glemte det aldrig, selv ikke i de perioder, da han var længst nede, det sat fast i ham som en uavrystelig forpligtelse, en menneskeværdi, han ikke kunde krænke uten at begaa en dødssynd. Han var, hvad man med et angelsaksisk uttryk kalder en gentleman, men i sit hjertes frisind brøt han aapent med mange av de former, som i det snerpete engelske samfund er ubrytelige. Han stormet lysende av kampglæde ind i livet, begeistret i overbevisningen om sine kunstneriske evner, allerede i starten bar han seirherrens glorie tilskue, — han maa ha set pragtfuld ut i de første aar i Paris, da han i sit naive, selvbeviste sværmeri som en græsk yngling bar sit haar langt. Men ingen blev i livskampen rammet dypete.
Ikke av ydre fiender. Tvertimot, han blev hurtig anerkjendt, man ventet store ting av ham. Nei, han rammedes indenfra, litt efter litt, i haarde og grusomme træf. Og denne skjæbne var igjen betinget av det oprindelige i hans natur: Hans stolthet, som kun var tilfredsstillet av det ypperste og av hans hæderlighet, som var skjærpet til det sykelige. Det var hans egen tvil, som brøt ham ned. Han begyndte med at ødelægge sine egne verker. Man hadde set paa hans atelier geniale arbeider i lykkelig utvikling. Saa hørte man en dag, at han nær indpaa fuldendelsen hadde slaat dem istykker, hans store atelier var næsten ufremkommelig for brokker, indimellem var der skisser og utkast, brudstykker, store syner i vorden, men aldrig et fuldendt kunstverk. Man begyndte at gaa forbi ham, ikke regne med ham mer, glemme ham.
Maaske har den grusomme tvil ingensinde rammet haardere, end den rammet dette store, naive og geniale menneske. Likesom han selv nedbrøt sine verker, nedbrøt han ogsaa i ubarmhjertige epoker det mesterverk, som var ham selv, hans formue gik tilspilde i den rastløse omflakken fra sted til sted. I græmmelse over sin utilfredsstillede skaperglæde kunde han heller ikke bære lykken i andre former, et lykkelig egteskap blev brudt ned — og tilslut rammedes han dødelig ved bevisstheten om, at tiden ilede fra ham, aar fulgte paa aar, og han kunde ikke holde dem igjen. Saa søgte han forglemmelser i bedøvelser og mørke. Han dækket for lyset i det store atelier, som ogsaa var hans bolig, og Gud alene maa vite, hvad han har lidt derinde i det dunkle rum med de mange ufuldendte verker, som stod der spøkelsesagtige utydelige, indhyllet i fugtige lerkapper.
Han kunde holde sig skjult i maaneder. Naar han saa dukket op i storbyens larm igjen og søkte sine venner, kunde man formelig føle, hvorledes han kjæmpet forat ikke hans forfærdelige uro skulde virke paafaldende. Her var igjen et træk av hans medfødte fornemhet, han ønsket ikke at være forstyrrer i et selskap. Han utfoldet et visst lune og der var altid noget pussig og grotesk over hans konversation. Han talte om sig selv og sine feil med en aapenhet, som ikke var frækhet, men etslags koketteri. Han drak bestandig simpelt og sterkt brændevin, og den forsigtige maate, hvorpaa han avsløret hvilke mængder han tidligere paa dagen hadde sat tillivs, virket godmodig selvraljerende. Det hændte, at han randt hel fuld i sine venners selskap og under alkoholens indflydelse brøt da en viss sentimentalitet igjennem den position av sorgløshet, som han midt i sin fortvilelse altid søkte at holde. Han yndet i slike stunder at citere et dikt, i hvis stemning der var en anelse av det unaaelige i hans egen skjæbne: Luften var sval av seirsfaner...
Det var ved en slik leilighet en av de venner, som kjendte Lincoln Forssner minst, spurte ham:
«Sover du daarlig, Lincoln?»
Lincoln stirret paa ham. Smilet drev væk fra hans ansikt likesom sollys der pludselig blir borte for en sky og i kafeens hæslig gule lampeskin stod med en gang dette smukke raceansigt herjet av alvor og kummer, men en ruin er altid fængslende, ogsaa den ruin som et værdifuldt menneske er i sin ulykke.
«Mener du, spurte han, at det skulde være deilig for mig at sove, at falde i en dyp søvn og først vaakne igjen efter mange timer?»
«Netop dette mener jeg,» svarte vennen ivrig.
«Jeg tør ikke,» sa Lincoln.
«Tør du ikke?»
«Nei,» svarte Lincoln alvorlig, «jeg hører, at nervøse mennesker søker helbredelse for sin søvnløshet, at de længter efter søvnen som tilværelsens høieste lykke. Jeg er forlængst kommet utover denne periode. Jeg har det anderledes nu. Jeg tør ikke sove. Naar byen blir stille om natten og gaterne mennesketomme og lyset i vinduerne slukker ett efter ett, da først kommer den virkelige rædsel over mig og jeg er nærved at bli gal.»
Dette var en aften under Lincoln Forssners siste fase, den fase som endte med hans mysteriøse forsvinden i Restaurant Hrumplmayr. De som kjendte ham trodde, at det ogsaa dennegang skulde ende, saaledes som det var endt etpar gange tidligere, nemlig at Lincoln lot sig slæpe hen til en nerveanstalt, hvor han saa i et maanedlangt, lakenhvidt Nirvana langsomt kom til kræfter. Men Lincoln Forssners nedbrytning dennegang hadde faat en anden karakter end tidligere.
Lincoln var blit besat av en bestemt idé. Og denne idé hadde forbindelse med hans gradvise nervøse sammenbrud, saaledes at han paa en maate gik ved siden av sig selv, betragtet sig selv med grufuld koldblodighet og med sindrige arrangementer søkte at fuldkommengjøre ødelæggelsen. Han arbeidet formelig efter en bestemt plan, sindsykt ivrig, fanatisk. Og denne plan gjorde han ingen hemmelighet av likeoverfor sine omgivelser. Hans venner tænkte ikke noget nærmere derover, de ansaa det alene for et nyt og uvæsentlig træk i det gamle sygdomsbillede. Men eftersom Lincoln Forssner var og blev borte og efterhaanden som Georgianas beretning kom ut i videre kredse, blev hans venner paany erindret om denne Lincoln Forssners besynderlige idé og derigjennem tvungen til en nærmere undersøkelse.
Denne undersøkelses maal maatte i første række være at faa nogenlunde klarlagt, hvordan Lincoln Forssners liv hadde været i de sidste par maaneder før hans forsvinden. Det var ikke saa vanskelig i de store træk at faa det fastslaat. Hans liv hadde ikke artet sig særlig anderledes i denne periode end i de tidligere. De saakaldte perioder i Lincolns liv bestod deri, at han løsrev sig fra de baand, som bandt ham til samfundet, av træthet, fordi han ikke længer orket den anspændelse som det var for ham at indordne sig i samfundets vanlige former, i dets selskapelighet og i dets dovne vaner. Han begav sig paa reise, som han sa; — var underveis mot noget. Naar en spurte ham, hvad han da ventet at naa, smilte han hemmeliglighetsfuldt, kanske kunde han ikke selv gi noget svar, men den vilde fart var for ham en reise mot en mystisk og ukjendt verden; eftersom dagene gik, følte han, at han kom maalet nærmere i en angstfyldt spænding, der vokste i hans sind likesom et optrækkende truende uveir, der langsomt skruer dagslyset ned.
Hemmeligheten ved denne reise var ingen anden end at Lincoln gav efter for sin nagende uro, gav sig sin desperate rastløshet i vold: Man kan paa en gammel radering av Gianelli se et menneske som pisket av de onde aander i sit indre vandrer i en trøstesløs allé med sorgbetynget, sænket hode og med sit lange haar flyvende for stormen, poplernes toppe svaier brusende av regn og blæst under de forrevne skyer; der er intet andet levende at se uten denne dypt tankefulde mand, gamle hjulspor i alléen, henfarne mennesker og tider, henfaren lykke, langt ute i en horisont av mørke og tunge bjerge. Saaledes var Lincolns omflakken midt i storbyen, han streifet omkring i usigelig ensomhet, selve storbyens mangestemte larm var for ham det stormpiskede øde.
Under den sidste periode fik han en ven i Angell. De møttes tilfældig paa barer og kaféer, Angell var en landsmand av ham, en mager liten fyr med et klokt, lyst ansikt, musiker, underlig alvorlig men med hang til desperation, maaske var der mystiske strenge i deres sjæle som stemte sammen. Lincoln Forssner følte, at Angell iakttok ham, han hadde bemerket, hvorledes Angell kunne sitte og stirre paa ham, stumt forskende likesom han spændt fulgte et eksperiment, som var ifærd med at fuldbyrdes. Det var en kold og avventende nysgjerrighet uten deltagelse — og dette tiltalte Lincolns sykelig opspilte mistænksomhet, ethvert uttryk for deltagelse gjorde ham fortvilet.
Deres sammentræf var maaske ikke saa helt tilfældige allikevel. Angell kunde tilslut med nogenlunde sandsynlighet regne ut hvor og paa hvilke tider Lincoln kunde træffes. For eksempel paa en av de store bars utenfor den egentlige bartid, da lokalet var mennesketomt og øde. Da kunde Lincoln sitte der vippende paa en taburet med sit brændevinsglas paa marmorplaten foran sig, alene, med hodet omhvirvlet av cigaretrøk — uavbrudt stirrende ind i det store buffetspeil, som gjengav en uendelighet av tomme stole og borde, hele den forfærdelige livtomme kaféørken var begravet i speilets grønne avgfrund. Eller, hvis Lincoln ikke allerede var der, kunde han pludselig komme, Angell gjenkjendte hans djærve fottrin i korridoren: Her kommer et menneske som bare hadde tid til at avse et øieblik paa en liten forfriskning, en imperator i storbyens larmende jag, for hvem sekunderne var kostbare, han skjøv klapdørene brutalt tilside og de faldt raslende og støiende i efter ham. Idet han fik se Angell vek hans høie, utilnærmelige mine for et forlegent smil. I dette gjenkjendende smil var der et uttryk av opvaaknen, — som om han hadde gaat den sidste strækning fra det sidste brændevinsglas paa en nærliggende kafé i en kummerfuld eftertanke — men dækket av den avvisende stolthet i sin marsch.
Det var ved slike leiligheter Lincoln Forssner kunde utvikle et vindende lune, hvorunder han søkte at skjule sin forfærdelige uro, selve spøken var for ham et bevisst defensorat, som lot skinne igjennem, at hans tilstand var under hans egen kontrol. Idet han hævet et nyt glas til sine læber, — det maatte være et glas langt ute i rækken, ti hans fingre skjalv ikke, — lot han pludselig glasset synke uten at nyte noget derav og sa i en dæmpet, spøkefuld betroelse:
«Han er vred idag.»
«Han,» spurte Angell, «hvem mener du?»
«Han, naturligvis,» svarte Lincoln og gjorde et kast med hodet.
Angell lyttet. Fra et rum i nærheten lød hammerslag. I de store hoteller er der jo altid et eller andet værelse under reparation, det var disse hammerslag han mente med ham. Og virkelig, da han paany hævet brændevinsglasset mot sine læber, blev hammerslagene rappere, sterkere, protesterende. Men Lincoln trosset sig frem og slukte drikken og da han satte det tomme glas fra sig var det med en mine av forbitret egensindighet. Hammerslagene vedblev, men langsommere, dog allikevel haarde og eftertrykkelige som vilde de si: D-i-n for-ban-de-de skurk!
«Da jeg var i Trinacria Bar hadde han en anden stemme,» forklarte Lincoln alvorlig, «likesom av staal mot sten.»
«Trinacria Bar» mumlet Angell og tænkte efter, «utenfor Trinacria Bar reparerer de gaten i denne tid.»
Lincoln saa fiendsk paa ham og kaldte: «Barmester» Men det var ikke den tykke festlige barmester som viste sig, man var jo utenfor al rimelig tid, det var en stedfortræder, en skjæv skopusser fra bakgaarden, en krøpling, — saaledes skulde det altsammen være i Lincolns ørkentilværelse, uhyggelig og vredent:
«Barmester, et glas til!»
Ved en djævelsk tilfældighet tiltok hammerslagene i et rasende tempo, Angell lyttet og hammerslagene forekom ham at ha en frygtelig individualitet, de kom nærmere, et fint kalkstøv løsnet i taket over bardisken og svævet hvidt og lydløst gjennem luften. Lincoln bøiet nakken og lo søtt betat, svømmende av inderlighet og fuldskap. Saa blev han alvorlig med ett og tørret sine øine, kastet et pengestykke paa disken og brøt pludselig op som truffet av et skudd eller en grufuld erindring og gik, klapdørene viftet farvel efter ham valent og dæmpet, saa blev ogsaa de stille ti hammerslagene lød ikke mere, i det store rum hørtes intet andet end den skjæve og syke skopussers hosten, — her blev stadig mørkere inde og de hvite bordduker skinnet som gravplater i skumringen, det var jo utenfor al tid nu, akkurat i den time da menneskenes liv rinder andre veie.
Det hændte ofte, at Lincoln Forssner i denne tid viste sig i en eller anden av de store ølhaller uten hodebedækning og uten frakke. Han gik frem mellem bordene i hele hallens længde og stirrende ind i den røksvangre luft som om han søgte nogen. Nede i hallens bund vendte han og gik den samme vei tilbake og ut. Angell saa ham etpar gange men han kaldte ham ikke til sig, det tragiske alvor i Lincolns ansigt indbød ikke til et møte. Men folk omkring la merke til den høie smukke mand, hvis endnu unge aar tydelig trængte frem bak haarets graa striper og ansiktets fine spind av rynker. Den intense opmerksomhet, hvormed han speidet gjennem det store rum var merkelig. I virkeligheten søker han ingen, tænkte Angell ved sig selv, og dog er det likesom han er ute og jager efter en dødsfiende. Angell visste, at Lincoln kom fra en anden restaurant, hvor hans hat og frakke hang og ventet paa hans tilbakekomst. Lincoln var brudt op, fordi det pinte ham indtil det uttaalelige at bli sittende længer paa det samme sted og se de samme mennesker, han følte længselen efter at komme bort saa uovervindelig, at han momentant maatte tilfredsstille den, i denne vilde ilsomhet var der ikke tid til at iføre sig kappe, han styrtet ut paa gaten med kvælningsfornemmelser i strupen. Ti minutter efter var han tilbake igjen og forlangte en snaps som han skyllet ned, saaledes som man forfrisker sig efter en stor anstrengelse. Betjeningen trodde, at han hadde løpet efter et menneske, som var gaat forbi vinduet.
En søndag morgen saa Angell ham. En tidlig søndag morgen, klokken var ikke mere end fem. Det var i den ytre bydel, hvor Lincoln Forssner bodde. Her laa endnu gamle bonderønner begravne i sine haver mellem nye leiegaarde av sten.
Angell var underveis ut av byen paa en av sine utflukter, iført rygsæk og pigkjep. Han stod og ventet paa en ven, som skulde komme med den første morgensporvogn og møte ham her. Angell stod og døset ved en lyktestolpe, endnu søvntræt, andre morgenvandrere drog forbi med fjeldhakker og klatretaug, smeldende i sine bajerbukser, veiret skremte ikke disse friluftselskere, skjønt de kunde forberede sig paa en vaat og kold dag. Angell stod netop og tænkte paa dette forbistrede veir, som ikke kunde bli bedre. Nætterne var næsten bestandig tørre og ofte skyfri, saa man kunde se stjernene glimte i den kolde foraarshimmel. Men den første graa dagning trak regnskyerne til sig og de tidligste skolebarn var allerede ute i regnet, i dette evige regn, som var saa finspundet, at det ikke kunde høres, men hadde en usigelig evne til at gjennembløte alt og jage frosten ind i de inderste knokler. I disse lange melankolske regnmaaneder var det likesom mindet om en solskinsdag var som et fjernt unaaelig lykkeland. Hvor det dog var nederdrægtig ustanselig at møte dette fugtige regnskimmer, hvor man kastet blikket, i gatens asfalt, i de rindende sporvognsruter. Men allermest i menneskenes gestalter, som var tunge av fugtighet og vrede. For en solskinsdyrker som Lincoln Forssner maatte dette veir være bestilt fra helvede. Lincoln... Et minde for gjennem Angells tanker, jo ganske rigtig, det var jo her Lincoln Forssner bodde, i det store graa hus tilvenstre, øverst oppe, indenfor de tildækkede vinduer. Og ved den besynderlige tilfældighet som ofte indtræffer, og som faar menneskene til at tro paa tankeoverføring, kom Lincoln Forssner selv ut av gatedøren i samme øieblik.
Indhyllet i sin store, blaa kappe gik han skraa over gaten med sænket hode og stirret ned i brostenene, dypt sørgmodig og tankefuld. Angell fulgte ham med vaktsom opmerksomhet. Lincoln nærmet sig en stor træbygning, et etablissement, hvor om aftenen et støiende forstadspublikum holdt til. Angell hadde været der en gang, en uhyre sal som kunde rumme tusen mennesker, en kvalmende luft av øldunst og sved, en tribune med bauerngirglere og tirolerjodlere. Hvad vilde dog Lincoln der paa denne tid? Vaskekonene var i arbeide indenfor, en vrimmel av omvendte stolben tapte sig i den store sals halvmørke. Lincoln rusket i den klirrende glasdør, den var stengt, derpaa gik han langs hele bygningen, svingte ind i haven, en vaat uhyggelig have med tomme ølfat og vinterlig svarte trær. Fra haven trængte han ind gjennem en lav dør som var aapen, aha, bakveien. Angell forstod alt med ett, derinde kunde nu Lincoln hente sig sit brændevin, rester fra kvelden i forveien som endnu henstod i flaskene, og her kunde han maaske føle sig beroliget, i denne — den uhyggeligste av alle verdener: I et raakoldt drikkelokale, hvor alle stolene var plasert paa bordene med benene opad — og saa vaskekjærringer med skramlende bøtter utover gulvet. Saaledes begyndte Lincoln Forssners graa dag.
For Angell blev det merkelig nok ingen hyggelig søndagstur dennegang. Han kunde ikke faa Lincoln ut av sine tanker, han saa hele tiden hans sørgmodige skikkelse for sig, stripet av regnet. Angell var maaske kommet for nær Lincolns ulykke, var blit smittet av den og til sin forundring opdaget han, at han paa en maate var kommet med i Lincolns tragiske reise, kun som en iagttager vistnok, men en iagttager, der hadde faat spændingens gift i blodet og ikke længer kunde løsrive sig fra dramaet, før det var spillet tilende. Angell følte, at hvis der ikke snart indtraadte en avgjørelse i Lincolns desperate tilværelse, saa vilde han selv bli stadig mere implisert i den, ulykken er hypnotiserende, ogsaa Lincoln syntes at forstaa dette og sluttet sig til Angell.
Etpar gange var han hos Angell til bridge. Indsatserne var ganske høie og det lot til at spændingen ved spillet avmattet Lincolns nerver paa en velgjørende maate. Han tapte altid, men tapet berørte ham ikke. Angell hadde en egen interesse av at iagtta, hvorledes Lincoln i de fremmede menneskers selskap søgte at bekjæmpe sin uro. Han kunde bli staaende og betragte Lincoln med denne venlige opmerksomhet i blikket, som voksne har naar de betrakter barns klodsede besvær for at overvinde en vanskelighet. Netop fordi Lincolns ro var saa voldsomt tilkjæmpet, virket den unaturlig, som stenroen i en klippe efterat lunten er antændt. Der hvilte omkring ham en usigelig atmosfære av fare. For hver gang han kom, blev ødelæggelsen tydeligere. Ikke alene alkoholens herjinger tegnet sig i hans ansikt, men ogsaa skrækken for den næste time og dag, for selve livets fortsættelse. Lincoln spilte aldrig længe. En gang overraskedes selskapet av, at glassene paa bordet begyndte at klirre. Det var en voldsom skjælven hos Lincoln, som forplantet sig gjennem bordet, endog prismerne i lampen begyndte at funkle og skjælve.
Der indtraadte omsider en svak forandring i Lincolns maate at være paa. Angell kunde paavise denne forandring fra en bestemt dag, de andre venner la slet ikke merke til den. Angell tænkte paa den forandring, som indtræder hos en forbryder, der har opgit alt haab, som vet, at politiet lurer i mørke ved alle gatehjørner, men som allikevel gaar stolt fremover i en slags bedøvet beslutsomhet. Lincoln var kommet under indflydelse av den nær forestaaende uavvendelige avgjørelse. Det var en dag de talte sammen fortrolig om Lincolns tilstand.
«Jeg har forsøkt med cocain,» forklarte Lincoln, «men cocainen virker ikke paa mig som paa andre. Jeg er for sund, hvilket høres ut som en umulig paradoks. Men cocainen byr min krop imot i væmmelse og kvalme. Jeg tror at hele mit væsen er indstillet paa selvødelæggelse. Og depressionen efter alkoholexcesserne tilfredsstiller bedre end noget andet denne indre ødelæggelsestrang. Overbevisningen herom har i det sidste gjort mig interessert i min egen katastrofe. Paa en maate nysgjerrig. Jeg har endnu min spekulative evne tilrest. Jeg ønsker at se eksperimentet fuldbyrdes.»
«Et eksperiment?» spurte Angell ivrig — ordet løste ogsaa uklare forestillinger hos ham selv.
Saa kom Lincolns forklaring. Støtvis, først hurtig, saa nølende, saa igjen med ilsomt hastværk, en fanatikers fremstilling — alt imens hans brændende blik mistænksomt voktet paa tilhøreren. Angell turde ikke møte dette blik. Han visste, at hans øine vilde røpe de tanker, som hamret indeni ham: Han er gal, han er gal.
«Jo, jeg eksperimenterer med mine nerver,» sa Lincoln, «jeg vil utsætte dem for en belastning, som kanske ingensinde menneskelige nerver har baaret. Hvad vet vi egentlig om menneskets nerver, deres egentlige natur kjender vi jo ikke, hvad vet vi idetheletat om mennesket? Vi har maalt avstanden til de fjerneste stjerner, men vi har endnu ikke maalt den grad av smerte et menneske kan taale. For den almægtige frelsers skyld har vi ret til at haabe paa, at smerten har en grænse, men noget bevis har vi ikke. Vi vet ikke engang noget om dødssmerten, fordi ingen har kunnet fortælle os noget om den. Vi maa regne med det forfærdelige, at evigheten har utstrækning ikke bare i de kjendte matematiske dimensioner, men ogsaa i fysiske og sjælelige fornemmelser. Det sies at kulden har en grænse ved det teoretiske nulpunkt, som er 273 grader, da al atomvirksomhet ophører. Ved flytende heliumgas har man praktisk talt opnaad denne kuldegrad eksperimentelt, men hvem sier, at man ikke kan naa endnu videre, fem hundrede, en million grader og hvad vil da ske i den natur som vi kjender? Ogsaa det mystiske stof som kaldes den menneskelige nervesubstans, er opbygget av atomer, et grundstof maaske, men det kan bare ikke paavirkes av fysiske kræfter som kulde og varme, men derimot av en viss sjælelig belastning. Hvormeget kan nerverne taale? Forsvaret indtræder i en almindelig sjælelig avslappelse, som er sindssygdom eller døden. Men derfor er det ikke utelukket, at nerverne i et enkelt gunstig tilfælde kan tilintetgjøre dette forsvar i et press, som gaar ut over selve nervernes bæreevne. Hvad vil saa ske? En atomsprængning, en frigjørelse av atomkræfterne i selve det gaatefulde nervespin, en naturkatastrofe?
I de siste dage har jeg følt, hvorledes jeg nærmer mig denne yderste grænse for nervernes bæreevne. Det gaar i bølger. Naar jeg er nede i den dypeste depression, kan jeg merke presset som et mareridt og jeg tænker: Nu sker underet. Men saa stiger jeg igjen langsomt opover. Jeg vet, at selvmordet eller vanviddet er forløsningen. Men jeg kjæmper imot denne trang. Ogsaa dette forfærdelige besvær forøker belastningen, alt i mig er spændt til det yderste, strukket ut til splintrepunktet ...»
Da Angell var blit alene, tænkte han: Nu kan det ikke være mange dage igjen. Det er vanviddet som begynder. Men da han erindret sig Lincolns feberglødende øine, som ikke uttrykte opløsning, men en forfærdelig vilje, en vilje til undergang, følte han paany en stikkende fornemmelse av nysgjerrighet og medviden.
En ven sa en aften til Angell:
«Vi maa gjøre noget for Lincoln. Han ser ut som en besat. Vi maa telegrafere til hans hustru».
«Du vet jo, han er skilt,» svarte Angell.
«Vi maa bringe ham til et hospital, hvor han kan sove.»
«Nytter ikke. Han vil løpe linen ut. Desuten sover han nu iallefald, jeg vet det.»
«Er han hjemme i sit atelier?»
«Nei.» Angell fortalte:
«Jeg kommer netop fra jernbanestationen, hvor jeg har lagt et brev paa Berlinertoget. Tilfældigvis gik jeg gjennem den store tredieklasses ventesal. De vet, mine herrer, et tilholdssted døgnet rundt for alle slags tvilsomme individer. Der ligger nu Lincoln Forssner og sover.
Her midt i storbyens yrende reiseliv, fandt han altsaa en times søvn. Hvor han netop var omgit av menneskenes rastløs jagende travlhet, en ustanselig larm av klaprende fotsaaler og smeldende dører, kufferter som slængtes tilside og løftedes igjen, rop og tummel. Omkring paa de gule bænker hvilte eller laa andre mennesker, trætte, utslitte, forvaakne, forfulgte. Indimellem løsdrivere og forbrydere, som intet hadde her at gjøre, men bare søkte et tilholdssted, nu og da kom politiet og lyste med blændlykter paa ansikter. Det evige erisetræk dundrede under de høie haller i stigen og synken, eftersom togene kom og gik, — et grimt og grotesk orkesterverk isprængt med skjærende signaler og klokkeklemt, men baaret av en bestemt undertone, en duren i selve bygningens grund, de svære rullende jernbanetog, som rystede jorden.
Georgianas digtning var utelukkende inspireret av ædle følelser. I tidligere dage gjorde hun megen lykke i de sommerstille smaa residensbyer, i hendes digtning optraadte kun adelige, hoffolk og blomster. Hun regnet ogsaa med kunstnere, men da næsten altid som blomster, selv var hun en lilje og billedhuggeren Lincoln Forssner, hvis skjæbne bevæget hendes romantiske sværmeri, var sikkert noget i retning av en knækket rose eller lignende. Hun hadde forbindelse med alle fordrevne hoffer i Europa, hendes bøker læstes av mangfoldige hertuginder, hun var altid paa reise fra det ene slot til det andet og i damebladene skrev hun om fyrstinder. Ogsaa hendes eget liv var gjennemstraalet av den samme ædelhet, som bar hendes digtning, hun kunde simpelthen ikke leve livet uten at ofre sig for andre. Saasnart ulykken viste sig et eller andet sted, især en familieulykke eller en ægteskapskonflikt, var Georgiana der med sin selvopofrelse for at hele det brutte og jevne veien for forstaaelse. At hun ofte var en skræk for virkelig lidende mennesker, ante hun ikke.
Hun hadde faat den idé, at det Lincoln Forssner manglet var familielivets fredelige lykke og hun hadde sat sig fore, blandt alle sine andre gjøremaal, at «smelte isen mellem Forssner og hans hustru». Hun var netop kommet fra Toscana, ti digterinden Georgiana kom ikke fra Florens som andre og enklere mennesker, men fra storhertugdømmet Toscana. Her hadde hun en aften i en liten villa, som laa paa den smukke skrænt op mot Fiesole, truffet Lincolns hustru og lille datter.
Georgiana var gaat desorientert fra dette besøk. Marianne Forssner hadde hørt paa hende med en smilende overbærenhet, som om det hele ikke længer vedkom hende. Men bak dette stille smil laa der allikevel en tragisk viden, en overbevisende erfaring, som gjorde Georgiana betuttet. Om Marianne da ikke elsket sin mand mere? Jo, hun var fremdeles glad i Lincoln og han i hende, det var hun viss paa. Men leve sammen med ham paanyt? «Det kan ingen,» hadde hun sagt mildt og bedrøvet. Bak disse stille ord laa hele tragedien, alt hvad hustruen hadde ofret og lidt, hvad hun, det eneste menneske som han elsket, hadde sat ind for at hjælpe ham. Marianne hadde forlængst grublet sig træt i problemet. Alt som hun kunde gjøre, vilde være spildt. Lincoln hadde ikke bruk for selve livet længer. Han følte livet som en uretmæssig gave, fordi han ikke hadde naad, hvad han hadde drømt om at naa. Hustruens opofrende kjærlighet, lykken ved barnet, alt var ham til besvær — og gav ham først da en slags tilfredsstillelse, naar ogsaa det smuldrede i den store ødelæggelse. Da Georgiana forlot villaen saa hun længe Marianne og barnet i det blaalige, italienske mørke, to lyse nordiske ansikter, som stirret ut over giardinoens popler. Dette sørgmodige billede beskjæftiget længe efter Georgiana, og hun tænkte endnu derpaa, da hun var kommet hjem. Samme dag var det hun traf Lincoln. Det var en fredag.
Denne fredag eftermiddag var Lincoln paany til bridge hos Angell. Man har lov til at spørre om det var med en bestemt skjult hensikt Angell dennegang som fjerdemand hadde invitert en taapelig veterinærdoktor ved navn Kruse. Manden kom ovenikjøpet trækkende med sin forlovede, et rødkindet, støiende og koket væsen. Angell kjendte paa forhaand Kruse og visste, hvorledes han optraadte ved spillebordet. Hvad var hans hensikt med at føre Lincoln op i dette spil? Maaske følte Angell sig saa implisert i sin vens tragedie, at han ikke orket usikkerheten længer men vilde fremtvinge en avgjørelse. Han forstod, at netop smaa ubetydelige irritationer nu var istand til at hitføre en katastrofe i Lincolns tilstand. Ved Angells uventede selskapelige arrangement fik iallefald denne sidste dag et indslag av komik, som i forbindelse med den dystre ulykkesstemning gav det hele billede en grotesk karakter.
Allerede ved Lincoln Forssners presentation kom det til en ubehagelig scene. Hans ansigt maatte fængsle alene ved det skræmmende uttryk av melankoli, som laa deri, det var plutselig som om selve tragedien viste sig i dagligstuen. Veterinærens forlovede kjendte ikke det ringeste til Lincoln, men hans voldsomme alvor virket saaledes paa hende, at hun pludselig begyndte at fnise. Med en kuldegysning gik Lincoln til spillebordet. Det varte ogsaa saa forbandet længe, inden drikkevarene kom, — Lincolns pande blev fugtig inde ved haarrøtterne. Den nye mand, Kruse, hørte til denne forfærdelige type, som fortæller anekdoter midt i kortspillet. Muntre anekdoter, som han selv lo av med en slimet latter. Han var ikke til at stanse, gav feile kort og forvekslet stadig meldingerne, fordi han forstyrret sig selv med sin egen anekdote. Lincolns øine stirret frem over kortviften, store, mørke, fyldt til randen av skræk. Angell, hvis dulgte smil røpet en beængstet forventning, turde ikke se paa ham.
Saa viste det sig, at veterinærens kjæreste med en herrebridge ganske bestemt maa ha forestillet sig noget i retning av flirt, ti hun lot baade skuffet og fornærmet. Man hørte hende sukke noget om galante herrer, — hvorefter hun gik ind i sideværelset og begyndte at synge til pianoakkompagnement. Lincoln tok sit hvite lommetørklæ frem, men skjalv saaledes i fingrene, at han knapt kunde føre det op til panden. Efterat frøkenen en stund hadde forsøkt, hvor hurtig hun kunde trille skalaer med den ene haand, traadte hun paany ind i spilleværelset. Og dennegang var det tydelig, at hun ønsket at gi spillet en ny retning mot flirt og koketteri, hun lænte sig over Lincoln og idet hun lo yndig og ungpikeagtig grep hun et kort fra hans vifte og slynget det paa bordet, idet hun ropte, overgivent og fortryllende: «Spil det!» Et minut efter befandt Lincoln sig nede paa gaten gispende efter luft.
Og saa begyndte hans siste vandring. Hvor han har været er ikke i detaljer klarlagt, men man vet iallefald, at han i løpet av en times tid har besøkt en halv snes vinstuer og mindre restaurationer. Overalt markerte han et overordentlig hastverk, hans lange kappe, tung av væte, bølget mellem kafébordene og blæste dinerkartene overende, svingdører og klapdører raslet efter ham fra det yderste West-End, hvor Angell bodde og helt ind mot City. Omsider naadde han Restaurant Hrumplmayr akkurat i den mellemtid, da der sjelden pleiet at være gjæster. En eneste kelner gik omkring og la duker paa bordene — og en eneste gjæst var der, Georgiana.
Da hun fik se ham, ropte hun: «Lincoln, Lincoln Forssner»» Georgiana tok alle navnene med som paa teatret i de store optrin. Saa kom en ordstrøm: Hvilket lykketræf! At hun skulde møte Lincoln, det var sjælenes sammenspil! Ta dog Deres kappe av. Kom la mig hjælpe Dem. Hun halte ham ned ved bordet. Hvad Lincoln sa? Intet til at begynde med. Han blev sittende stum og mørk og klamret sig til sine hansker. Det var likesom han ventet noget. Han lyttet og for sammen. Saa sa han for sig selv: Nu kommer det. Men Georgiana pludret videre: «Kjære ven, hvad venter De paa? Kom dog til ro, jeg har noget at fortælle Dem, jeg har været i Toscana, betro Dem til mig.»
Kelneren var traadt hen til bordet og begyndte at klaske med servietten mot bordplaten for at jage brødsmuler eller fluer væk. Men der var hverken brødsmuler eller fluer, bare et blomsterglas med nogen langstilkede roser, som Georgiana hadde medbragt. Lincoln grep i kelnerens næve: «Hold op!» skrek han, «bring mig et stort glas brændevin.»
Men da var det, Georgiana beroligende la sin haand over hans arm og tiltalte ham, som man tiltaler et barn, Georgiana hadde ogsaa den idé, at kunstnere, især ulykkelige kunstnere, skulde behandles som barn: «Hvorfor et stort glas?» spurte hun indsmigrende, «hvorfor ikke et litet glas, et ganske bittelite glas? Aa, gjør mig den lille tjeneste, ikke sandt, De vil gjøre mig den lille tjeneste? Kelner, et lite glas til herren!» Kelneren bragte et litet snapseglas, et av disse smaa smale glas, der minder om et opretstaaende cigaretmundstykke.
Georgiana fortsatte med sin ordflom, hun hadde faat ham ind i en vinkel mellem bordet og væggen, saa han vanskelig kunde komme ut igjen. Hun følte, at det bare gjaldt at vinde tid, saa vilde det lykkes hende at komme tilbunds i dette menneske, blot hun kunde vinde hans tillid, kunde faa hans tanker optat av noget skjønt og ædelt. Og da hun visste, hvilken indflydelse hendes digtning hadde paa sarte gemytter, — begyndte hun at læse op av sine papirer. Kelneren stod i nærheten og hørte paa dette merkelige en stund, saa gjorde han sig et ærinde ut. Georgiana læste et prosadigt, hvori blomster og andre ting talte med menneskestemmer, endog de klare dugdraaper paa marken kunde tale og hvisket yndige ting til liljerne ... Da skede det.
Georgiana har forklart det saadan, at hun hørte et smeld, likesom naar en vandboble efter badet brister inde i øret, og i et sekund stod et fint taakeskimmer for hendes øine. I dette taakeskimmer blev Lincoln Forssner borte. Han gik ikke, han var der og blev borte som i en tilintetgjørende eksplosion. Kelneren kom tilbake og fandt Georgiana løpende mellem bordene. Om herren var gaat? Gaat? spurte Georgiana forvirret og blev staaende. Nei, ropte hun plutselig, nei, det er jo umulig. Og dermed for hun paa dør.
Kelneren, som var et ganske almindelig, likevegtig menneske fortalte senere, at han aldrig hadde set et menneske forandre sig saa pludselig og saa voldsomt som denne dame. Han hadde heller aldrig set et menneske saa vildt forvirret (i denne forvirring var det Georgiana senere viste sig i baronessens tesalon). Men kelneren fortalte ogsaa, at en underlig lukt var kommet ind i lokalet, han kunde ikke beskrive den nærmere, maaske kunde den sammenlignes med den tørre krudtaktige lukt, som efterfølger en fjeldsprængning.
Hvorledes Lincoln Forssner er tilintetgjort vil forsaavidt forbli en gaade, som man endnu ikke har konstatert en sjælelig kraft i den menneskelige organisme, som ved at utsættes for en bestemt voldsom paakjending kan søndersprænge og paa en hemmelighetsfuld maate tilintetgjøre selve det menneskelige stof og dets nærmeste omgivelser. Lincoln Forssner selv trodde paa en atomsprængning i sine nerver og ventet katastrofen.
Sikkert er det kun, at Lincoln Forssner var og blev borte. Man har aapnet hans atelier. Ingen dér. Det er karakteristisk for selvmordere, at i de værelser, hvor de har planlagt eller utført selvmordet, efterlater de et visst indtryk av det uhyggelige og urenslige ved deres siste gjerning. Ikke saadan med Lincolns atelier. Snarere gav dette store rum med de mange ødelagte verker og de mange strandede planer et sandt men tragisk uttryk for selve Lincoln Forssners ulykkelige sjæl.