Himmel og hav/05
HVOR?
Herr Elling Winter hører til de rastløs omflakkende mennesker, som man kan møte overalt i verden. Jeg har flere ganger tilfældig truffet ham paa mine reiser, nu sist i Norditalien. Han har noget av den arrogance over sin optræden, som sikkert skriver sig fra hans aarelange ophold i engelske kolonier. Men han er dog ikke den værste av globetrottertypen. Bak denne trivielle fernis av spleen, tigerjagt og kvindeerfaring, merker en landsmand hurtig hans venskabelige og hjertelige gemyt. Han fortæller gjerne om sine oplevelser. Og det er ikke bestandig like underholdende at høre paa: Det er altid noget upersonlig over hans fremstilling, i en næsten kunstfærdig teknik forstaar han paa en yderst verdensmandsmæssig maate at holde sit eget jeg i bakgrunden og dog lade det skinne igjennem hvilken rolle han selv har spillet. Men under vort møte dennegang i Norditalien fortalte han mig en oplevelse, som laa utenfor det sedvanlige — et træk fra hans samvær med almindelige mennesker. Den omstændighet at jeg selv overvar den ydre foranledning til at han mindedes historien, gjorde at den straks fra begyndelsen av fængslet mig. Det som hændte var følgende:
Vi hadde spist middag sammen paa Hotel Colle i bjergene ovenfor Bolzano og sat netop ved kaffen paa terrassen, hvorfra der er den videste utsigt helt ind mot de fjerne sneglitrende Schweizeralper. Pludselig la jeg merke til, at en dame kom op ad terassetrappen, en saadan kvindetype, som man ofte kan iagtta ved de store internationale kursteder, hvor ulykkelige søker hvile for sine ødelagte nerver — ikke længer helt ung, dog ikke merket av alderen, men tydeligst merket av noget andet, av tungsind og uro, graa i haaret, graa i blikket og graa i klædedragten. Hun efterfulgtes av en anden, noget ældre kvinde, i hvilken man ikke hadde vanskelig for at opdage sykepleiersken. Den graaklædte dame gik langsomt over terrassen, forbi mange pludrende mennesker, men der var over hendes vandring et usigelig uttryk for ensomhet, likesom om hun gik i et øde for sig selv. Hun forsvandt stille ind i hotellets tæppebelagte korridor.
Forbauset la jeg merke til, at idet hun passerte, bøiet herr Elling Winter sig ned og skjulte ansigtet bak sin serviet.
«De kjender hende?» spurte jeg.
«Ja,» svarte han.
«Og De ønsket ikke at træffe hende.»
«Jeg ønsket ikke, at hun skulde se mig. Hun er et menneske, som man maa ha medlidenhet med.»
Han reiste sig og stirret hen over hotellets tak, granskende som om han stirret efter bortdragende fugle.
«Jeg tænkte det,» sa han saa, «hotellet har ingen telefon. Jeg har hørt om hende, at hun rastløst flakker om fra sted til sted, men hun vælger altid at bo paa de steder som ikke har telefon. Den iltre, ubarmhjertige klirren i en telefonklokke har forbindelse med en frygtelig episode i hendes liv. Denne episode har ogsaa jeg overværet. Det var derfor jeg ikke vilde, at hun skulde se mig.»
Jeg bad ham fortælle — og her er beretningen, bygget op paa hans egne ord. Medens han fortalte, begyndte sydens hurtige skumring at sænke sig og byen Bolzano dypt dernede tændte sit lysbroderi. Hans fortælling handlet om de samme timer paa døgnet, men fra en anden tid og et andet land — de timer, da dagen veksler over i natten og som alt efter omstændigheterne kan gi de forskjelligste stemninger, fra den dypeste fred til den mest oprivende angst og uro.
Det var en foraarskveld i den store by der nordpaa, som ogsaa De saa godt kjender. Jeg var til aftenselskap hos en høit dannet og temmelig lykkelig familie. Vertinden var den dame som De netop saa gaa forbi. Jeg husker alt fra denne aften saa overordentlig tydelig, netop fordi den begivenhet som skedde fik en voldsom betydning for mine venners hele liv. Jeg husker, at husets frue og jeg stod paa verandaen og stirret ned i en lang og dyp gate. Altandøren var aapen ind mot leiligheten, hvorfra hørtes passiarende stemmer. Lysene var endnu ikke tændt i værelserne, men den graa skumring randt ind gjennem vinduene, og i det svindende lys kunde enkelte ansigter sees. Hist og her glødet cigarmundinger, i en krok lyste snehvitt et flygels taster. Vi to paa altanen talte om foraaret og den første vaarkveld. Hvad der blev sagt? Jeg husker, at jeg netop i denne tid var bevæget av personlige begivenheter i mit liv. Og sikkert har passiaren tat farve av dette. Uvilkaarlig fik samtalen en tone som paa den underligste maate varslet om hvad der skulde komme, noget uheldsvangert og truende. Jeg fortalte, hvad der er ganske sandt, at jeg altid nærer en viss umotivert frygt om vaaren, det er denne frygt som altid driver mig ut paa mine reiser. Vaaren angriper hvert menneske, likesom den angriper hvert træ i skogen, alt som skal gro i et menneske, det gror om vaaren, baade det onde og det gode. Det er en farlig tid. Medens vi stod der og talte om dette, la vi merke til, hvorledes byen blev mørkere. Jeg bøiet mig ut over balustraden og saa ned mot asfalten, hvor mennesker og vogner vrimlet om hinanden. Det var dog endnu saa lyst, at de enkelte individer kunde skimtes. Jeg pekte ned mot to smaa skikkelser, som dernede gik hurtig og tæt ved siden av hinanden. Jeg syntes i disse to at gjenkjende husets to barn og gjorde moren opmerksom paa dem.
Moren bøiet sig fremover. Hun la armene over marmorbalustraden og hvilte sit legeme paa den. Jeg saa paa hendes blonde haar og hendes rolig smilende ansigt. Jeg hørte hende hviske: Anne-Marie og Luise. Det faldt hende naturlig bare at hviske. Fordi det var moren som hvisket, maatte jo de to dernede høre det. Men saa rettet hun sig op. Nei, det er ikke dem, sa hun. — — Herregud, hvor denne time aandet fred og lykke. Og tænk saa paa hende som De for nogen minutter siden har set passere forbi, stivnet av skræk.
Det blev efterhaanden mørkere, og de elektriske buelamper tændtes med en gnistrende fræsen, gaten yret av blinkende hatte, og det saa ut som om sporvognene fløt ovenpaa en lysstrøm. Med alt det kunstige lys kom en aande av kulde op mot altanen. Vi gik ind. Lysene var endnu ikke tændt i altanstuen, men i værelset ved siden av var det oplyst. Den svake lysning fra sideværelset blandet sig med skumringen fra vinduene og gjorde alles ansigter merkelig graa og utviskede. Stemmerne var lave som bestandig i mørke eller svagt lys, da tankerne trives og menneskene er bange for at vække en drømmende eller forstyrre hverandre. Saaledes var alt fred og velvære i dette stilfærdige og almindelige selskap, da al samtale pludselig ophørte, fordi en klokke i nærheten begyndte at slaa. Det var to slag. Klokken var halv ni.
Fruen reiste sig og famlet efter den elektriske knap. Det skarpe, hvite lys opfyldte værelset og avslørte en række ansigter, som alle syntes forbauset over vertindens hastverk. Hendes øine var rædde. Ikke meget. Men litt rædde.
«Halv ni,» sa hun og saa sig spørgende omkring, «barna skulde ha været her forlængst nu.»
«Naanaa,» beroliget hendes mand, «saa kommer de nok snart. Hvor er de henne?»
«Hos tante Hanne. Hun lovet at sende dem hjem til klokken halv otte.»
Der blev ledd litt rundt omkring og forskjellige bemerkninger faldt. Saa har nok tante Hanne villet beholde de kjære barn litt længer. Bevares slike store barn ... Nei, forældre er sig selv like bestandig ... Saa talte man igjen om noget andet. Indtil alle igjen blev stille, fordi klokken atter slog. Klokken var ni nu.
Den unge mor hadde sittet eftertænksom og nervøs i det siste kvarters tid. Endnu mens klokken slog ilet hun frem i døren til sideværelset og ropte paa sin mand.
«Hans!» ropte hun, «klokken er ni, og barnene er endnu ikke kommet.»
Der var en hastig skjælven i hendes stemme som gjorde, at alle forblev tause, gjestenes ansigt vendtes langsomt mot hende. I et sekund vedvarte denne absolutte stilhet. Saa hørtes inde fra sideværelset, at et menneske pludselig reiste sig. Manden stod frem i døren. Straks da han saa sin forskræmte hustru, blev han rolig.
«Du gjør mig nervøs,» sa han, «barnene er naturligvis blit hos tante Hanne».
Han ringte paa piken og ba hende spørre i telefonen hos tante Hanne. Jeg la merke til, hvorledes moren forsøkte at bekjæmpe sin ængstelse og jeg vilde si hende nogen almindelige ord bare for at berolige hende, jeg kjendte hende jo ganske godt. Men pludselig saa hun paa mig med et blik, som om hun aldrig hadde set mig før. Der kom besked fra telefonen om, at barnene var gaat fra tante Hanne for halvanden time siden. Og der var bare et kvarters vei hjem. Da moren hørte dette, var det hendes første instinkt at vende sig mot byen. Hun aapnet altandøren og gik ut paa altanen. Natten begyndte at opsluke byen. Ganske sikkert har netop bevisstheten om, at det stadig blev stillere der ute mellem de mange truende stenbygninger fyldt hende med skræk.
Kjære ven, jeg behøver ikke at fortælle Dem, at enhver av os virkelig var blit ængstelig, men vi søkte at skjule det for moren. Smaapiker som er ute og vandrer alene er jo især i de store byer altid truet av en bestemt fare. Netop i denne tid var der forekommet et særlig ondartet tilfælde, som var av den art, at de borgerlige aviser endog kviet sig for at bringe meddelelser om det. Maaske kjendte ikke moren denne historie. Men hun anet dog den bestemte fare, jeg kunde se det paa hendes blikke, som granskende sprang fra den ene til den anden. Det var besynderlig og uhyggelig at lægge merke til, hvorledes den av gjestene kunstfærdig skapte, sorgløst passiarende tone tilslut blev saa hvinende falsk, at den i et givet øieblik fuldkommen smuldredes sønder av den indbrytende rædsel. Moren var hele tiden en stum, men umaadelig levende fortælling. Bundet av det konventionelle og pinefulde hensyn til gjestene, men dog dyrisk sansende, vagtsom, til døden utaalmodig.
Jeg synes jeg endnu kan se hende staa der ved altanvinduet, lyttende efter gjestenes lave stemmer bak sig og byens larm nedenfor. Intet menneske er saa urimelig som en skræmt mor. Der stod hun pludselig som et forfulgt vildt i skogen og veket fare overalt. De mørke pupiller i hendes øine som pludselig blev store og umaadelig dype, hendes brysts duven, de tørre læber og næsevingenes nervøse uro, alt gav helt dyriske forestillinger. Selv da hendes mand kom mot hende med de brede arme utstrakt, fôr hun sammen, skræmt av det overbærende smil paa hans ansigt. Maaske smilte han saaledes bare for at skjule for hende noget som ogsaa han anet. Ja, hvorfor blev vi alle saa stille med ett? Heller ikke den store by utenfor talte høit længer. Kveldens forenkling præget dens liv. Sikkert antok byen i morens opspilte sind form av et levende væsen, en vældig og uhyggelig fiende som ikke turde tale høit længer, fordi noget skulde hænde, eller allerede var hændt. Jeg tænkte paa de smaa piker, som jeg hadde set saa ofte. Og virkelig var det som om jeg nede i byens mørke kunde se deres ansigter, deres smil, smilets flygten over deres uskyldsrøde læber. Det var forfærdelige øieblikke. Og saa disse idiotiske gjester! Jeg vil huske deres passiar:
«Saadan er alle mødre, naar det gjælder deres barn. De tror, at netop deres barn bestandig er utsat for fare og saa er sandheten den, at ingen er saa beskyttet i de store byer som netop barnene. De kan ikke gaa et skridt uten at vagtsomme øine ser efter dem og hvis de forvilder sig saa har de paa hvert gatehjørne en konstabel, en stor godmodig Bob, som tar sig av dem og bringer dem hjem. La os tænke litt paa vor egen barndom, da vi gik gjennem gatene foran de oplyste og herlige utstillingsvinduer. Tænkte vi paa tiden? Timerne fløi, men vi bare saa og saa og forundret os. Vi skar omkring hjørner, uten at vi visste av det. Og pludselig var vi inde i et ukjendt mylder. Hvis Anne-Marie og Luise gaar vild og blir indfanget av en eller anden snil Bob, da er intet andet skedd end at de har faat en lærdom. Vi er jo endnu tidlig paa kvelden, nede paa de store boulevarder er livet endnu ikke begyndt. Det er længe, længe til folk begynder at lukke sig inde for natten og stænge dørene —
En smertefuld utaalmodighet bemægtiget sig paany moren. Hun saa sig omkring i gjestenes kreds og hendes nervøst opjagede instinkt fortalte hende sikkert paany, at alle var optat med at skjule noget for hende. Hun skjalv i undertrykt raseri over deres bemerkninger. De talte endog om den smukke kveld. Den var blaa og sval og der var ingen vind længer. Gardinerne hang urørlig ned foran den aapne altandør: Dernede laa byen med lysflimmer i alle de stængte vinduer og med alle de tusen lydtomme gaardsrum ...
Pludselig ropte hun: «Jeg hører skritt i trappen.» Ingen av os andre hørte skrittene, men idet alle lyttet, skar urets grusomme tikken gjennem stilheten. Om litt kunde ogsaa vi andre høre trinnene, og ektefællene ilet ut for at lukke op. Straks efter hørtes stemmer, mandfolkestemmer, ind i stuen kom to av gjestene, hvis ansigter endnu blusset av den sterke marsch omkring i gatene. Og nu fik moren vite, hvad han maaske anet allerede, at nogen av gjestene allerede straks var løpet ut for at se efter barnene. Dette bragte tydeligvis rædselen op i hende. Saaledes var det allikevel rigtig, at ogsaa de andre var ængstelige. Hun hørte næsten ikke efter, hvad de kommende fortalte. De hadde ikke set smaapikene, men byen var lys og foraarsglad, kafeerne yret av mennesker. Der var folk overalt. Der var ingen fare.
Moren stod en stund og tænkte sig om. Saa sa hun:
«Gi mig mit tøi!»
Og gjestene, vi alle, vi reiste os uvilkaarlig ved lyden av hendes stemme. Den var likesom ikke længer hendes.
Da lød i det samme en klinger telefonklokke gjennem værelset. Den traf alle. Det lød som en kalden. Moren ilte med fremstrakte arme hen til telefonen. Den lille hvite nikkelklokke over det mørke mahognibord dirret endnu da hun grep over apparatet med sine hænder.
Det var Anne-Marie, som var i telefonen.
Jeg kan fortælle Dem, kjære ven, at ut i det uendelige er denne telefonsamtale blit gjentat, hvert ord, som blev sagt er blit prøvet og overveiet, ja, endog tonen, hvori ordene blev sagt — alt for at finde en utvei i mørket, en ledetraad. Moren fortæller, at hun først hørte en pustende sus i telefonen og i dette blandet der sig saa en lys, litt nysgjerrig, litt ængstelig barnestemme, hvilken hun gjenkjendte som Anne-Maries. Stemmen sa:
«Er det dig, mamma?»
Moren bøiet sig over telefonen, som om hun vilde styrte sig ind i den ukjendte avstand, som skilte hende fra stemmen.
«Ja, det er mig!» ropte hun med jubel, «det er mig! Hvor er dere henne barn? Hører du, Anne-Marie, hvor er dere?»
Paa dette kom der intet svar. Men hun kunde høre barnets aanden i telefontrakten langt borte fra.
«Svar!» ropte hun, «Anne-Marie, svar. Det er mig. Det er mamma.»
Fremdeles intet svar. Men saa hørte hun pludselig ganske tydelig at barnet hvisket, barnet hvisket med en som stod nær hende ved telefonen. Moren hørte ikke ordene. Det var ikke en ængstelig, men en spørgende, nysgjerrig hvisken.
«Gud i himmelen!» ropte moren fortvilet, «hvem hvisker du med, Anne-Marie? Svar mig. Hvem taler du med? Det er mig. Det er mamma.»
Da hørte moren, at barnet istedetfor at svare la hørerøret ned. Hun merket det lille knepp i øret, forbindelsen var avbrutt, telefonen tonte ikke længer, alt var sort og stille.
Det var ikke mulig for nogen av os nærværende at bevare vor ro. Vor likeglade stemning hadde jo været paatat, og nu brakk den fuldstændig sammen og avløstes av forvirring og opbrud. Maaske hadde vi kunnet bevare fatningen bedre, hvis ikke moren hadde været tilstede, men hendes fortvilelse hypnotiserte os. Hun var ikke til at løsrive fra det ubarmhjertige apparat. Jeg har et bestemt indtryk av denne scene ved telefonen: Moren omklamret vildt telefonklokken, som for at kalde forbindelsen tillive igjen, jeg synes jeg ser den lille, hvite nikkelklokke mellem hendes feberskjælvende hænder som et stirrende øie der aldrig mer skulde lukke sig, men se grufuldt paa hende gjennem hele hendes liv.
Herr Elling Winter stanset i sin fortælling.
«Men du gode Gud, mand,» utbrøt jeg, «man fik vel dog en opklaring paa mysteriet?»
«Nei,» svarte han lavmældt.
«Vil De virkelig fortælle mig, at barnene ikke er kommet tilrette?»
«Det er nu seks aar siden dette hændte. De har selv set moren iaften. Er ikke hendes utseende svar nok? Ingen har hørt noget til de to smaapiker. Det siste livstegn var denne forfærdelige telefonopringning.»
«Men politiet?»
«Politiet.» Min ven trak paa skuldrene. «Politiet i en millionby,» mumlet han, «selvfølgelig blev der gjort alt, hvad gjøres kunde, men uten resultat. Der blev straks anstillet undersøkelser om hvorfra der var blit telefonert, men det viste sig at være umulig at faa det konstatert. Den indviklede teknik i en storbys telefonnet umuliggjør som oftest en saadan undersøkelse. Der var heller intet i barnets stemme, som kunde forklare situationen, ingen forskrækkelse, intet hastverk, snarere en art barnslig gaadefuld fortrolighet. Og saa denne hvisken.»
«Hvem har hun hvisket med? Maaske med søsteren?»
«Maaske med søsteren.»
«Maaske med en anden?»
«Ja, maaske med en anden.»
Vi blev sittende en stund tause og grublende. Saa sa min ven:
«Jeg vet at én gate og ét hus i den store by maa vite hemmeligheten. Hver gang jeg nærmer mig den paa mine reiser, det sker forøvrig med aars mellemrum, og jernbanetoget jager gjennem byens mørke mylder av høie og triste huser, belyste av blaalige glimt fra sporveisledninger, tænker jeg ved mig selv: Hvor ... Hvor ...»
Jeg sat og lyttet halvt aandsfraværende til min vens stemme. Bolzano dypt nede i dalen med sine veie av lyspunkter forekom mig ikke længer saa smuk som ellers. Uvilkaarlig kastet jeg et blik over mot hotellet, hvor jeg visste, at moren bodde. De nederste vinduer var dæmpet oplyste, men den hvælvede taketage laa mørk, knugende og tung. Ovenover den glimtet himlens stjerner straalende klart som altid i syden — stjernene, evighetens tegn, som bestandig stiller os overfor dette spørsmaal som gjælder tilværelsen og menneskene og livets lidelser: Hvor, hvorhen, hvorfor?